Ingen har rett til å være prest (LK 2/11)

Ingen har rett til å være prest (LK 2/11)

I mitt arbeid som praktikumslærer, blir jeg kontinuerlig tvunget til å reflektere over hvem som egentlig burde bli prester. Denne refleksjonen får ulik næring fra ulike kilder. Selv om spørsmålet strengt tatt krever en ganske omfattende behandling, er jeg fristet til å se nærmere på noen kortversjoner av de kvalifikasjonskrav som spilles inn i denne refleksjonen. Prestetjeneste og utdanning til prestetjeneste er to omfattende og i prinsippet åpne aktiviteter som involverer samfunnet og kirken i sin fulle bredde. Derfor kan vi tenke oss at refleksjonen henter impulser fra minst 4

Verken tvilrådighet, sykdom eller menneskelige begrensninger generelt, synes å diskvalifisere for tjenesten. Dette korresponderer godt med hele Bibelens gjentatte fortelling om Gud som velger seg det som er lite i denne verden. Hvordan står denne paradoksale utvelgelse seg mot de andre kildene som leverer kvalifikasjonskrav for prestetjeneste?

ulike kilder:
 

 

Bibelen og teologien gir premisser for utvelgelse av mennesker til menighetens ulike tjenester. Embetsteologi og pastoralteologi har vært og er fortsatt viktige premissleverandører til Kirkens prøving av sine kandidater. Det finnes noen interessante og tilsynelatende paradoksale trekk i NTs veiledning for utvelgelse til tjeneste i menigheten. På den ene siden understrekes de høye krav som stilles til livsførsel, omdømme, lære og nådegaveutrustning. Det er avgjørende at de som skal ha lederroller, har menighetens tillit og tilstrekkelig erfaring. På den andre side finner vi, ikke minst i Paulus-litteraturen, gjentatte ganger en betoning av at kvalifikasjonene er annerledes enn dem vi finner i andre sammenhenger. Skatten er lagt i leirkar, ufullkomne og sprukne (2 Kor 4,7). De som ble kalt var i hovedsak ikke blant de vise, menneskelig talt (1 Kor 1,26). Verken tvilrådighet, sykdom eller menneskelige begrensninger generelt synes å diskvalifisere for tjenesten. Dette korresponderer godt med hele Bibelens gjentatte fortelling om Gud som velger seg det som er lite i denne verden. Hvordan står denne paradoksale utvelgelse seg mot de andre kildene som leverer kvalifikasjonskrav for prestetjeneste?

  

Det sivile samfunn har både meninger om og forventninger knyttet til presten. Dette blir vi stadig minnet om, senest ved debatten rundt sokneprest Einar Gelius’ oppsigelse på slutten av fjoråret. Prestetjenesten har offentlig karakter og blir i liten grad forstått som en virksomhet som er begrenset til trossamfunnets indre anliggender. Men den offentlige debatt har slett ikke vært entydig i sin veiledning om dette. I ordskiftet finnes de fleste ytterligheter representert, samt mange avskygninger imellom. I Kirkens randsone finnes de som ønsker velkommen en adskillig større bredde av personlighetstyper, meninger, teologier og ytringsformer enn dem som er representert i dag. Men i den samme sonen finnes også de som reagerer sterkere enn Kirkens egne ledere på meningsavvik, banaliteter eller utilbørligheter i tjenesteutøvelsen. Kirkens ledere bør ikke behandle samfunnets ulike ytringer om presten med ironisk distanse, men tvert i mot med interesse. Her kan vi lære mye om allmenne kriterier for god og tillitsvekkende prestetjeneste. Et hovedkriterium av godt postmodernistisk merke er kravet til ekthet og autentisitet. Ingen vil høre på en prest som ikke framstår med et minimum av sammenheng og helhet. Feil og menneskelig svakhet er allmennheten trolig mer tolerante overfor, og er i så måte på linje med én side av Bibelens veiledning.

  

Akademia, forstått som de utdanningsinstitusjoner som i dag står for presteutdanningen i Norge, har relativt klare forestillinger om hva som skal kvalifisere til prestetjeneste i Den norske kirke. Kompetansekravene i det 6-årige profesjonsstudiet i teologi er skriftliggjort. Man kan med andre ord lese seg til hva som kreves for å kvalifisere seg akademisk til å bli prest. Kravene er knyttet til både kunnskap, refleksjonsevne, ferdigheter og dannelse/holdninger. Dette er altså en profesjonsutdanning som har et omfang som er større enn en mastergrad. Det ligger stor makt i å definere de akademiske kravene til studiet. Innenfor våre utdanningsinstitusjoner (TF/PTS, MHS, KUN, MF) er det sjelden jeg treffer noen som mener at kandidatene kan nok. Mange teologiske lærere er bekymret for at de kan for lite. De ulike teologiske disipliner er uten unntak interessert i få øket sin andel av de 360 studiepoengene det kjempes om. Min mistanke er at dette ikke ville endre seg vesentlig om studiet ble utvidet til 8 år. Mer fruktbar er den diskusjonen som handler om utdannelsens karakter av ”formatio”. Hvordan kan et så langt studium utvikle en pastoral dannelse som går ut over de oppfylte akademiske krav? Uansett er det nok slik at kravet om 6 års høyere utdanning i noen grad kan sies å stå i et spenningsforhold til NTs vektlegging av kvalifikasjoner. For det første er det slik at veldig mange prester faktisk er ”vise, menneskelig talt”. Spørsmålet er om de nesten er nødt til å være det for å klare et slikt studium. For det andre vil trolig en del talenter som oppfyller mange av de bibelske kriterier, bli stoppet av eller stoppe seg selv i møtet med de akademiske kravene. Ordningen med alternative veier til prestetjeneste fanger opp noen av disse, men da først i en senere livsfase.

 

Fullført teologisk utdannelse, supplert med plettfri vandel, gode intensjoner og sterk motivasjon er ikke nok. Kirken må si sitt ja og Kirken kan trekke sitt ja tilbake.

Kirken er prestenes vigslingsinstans og som regel prestenes arbeidsgiver. Det er til syvende og sist kirken selv som må ta avgjørelsen om kandidatenes kvalifikasjoner og skikkethet til tjeneste. Gjennom VTP (Veien til prestetjeneste) og gjennom ordinasjonssamtalen får våre biskoper god kunnskap om kandidatene. På dette grunnlaget kan de si ja eller nei. Ingen har rett til å bli, eller være, prest. Fullført teologisk utdannelse, supplert med plettfri vandel, gode intensjoner og sterk motivasjon er ikke nok. Kirken må si sitt ja, og Kirken kan trekke sitt ja tilbake. Men Kirkens ønske og påtrengende behov er ikke å redusere adgangen til prestetjeneste. Det er tvert i mot et uttalt behov for rekruttering. Derfor arbeider Kirken med en kontinuerlig overveining: Hva slags prester vil vi ha, og hvordan kan vi få flere av dem? I denne overveiningen lytter Kirken til både samfunnets forventninger, akademias forventninger og menighetenes forventninger. Ikke minst er Kirken forpliktet til å lytte til Bibelens egne bilder av gode ledere for menigheten, også de bilder som inkluderer skjørhet og sårbarhet. 

SJUR ISAKSEN

sjur.isaksen@mf.no

Øvrig innhold i LK 2/2011:

 

Per Lønning: Lærdom å trekke av "Gelius-saken"?

Olav Rune Ertzeid: Her et sted?

Bo Johannes Hermansen: Seminar om veien fra blyghet til djervhet

Bokmelding

          Roald Kverndal: The Way of the Sea: the Changing Shape of Mission in the 
    Seafaring World
Søndagsteksten

  Søndag før faste: Luk 18,31-43
          Askeonsdag: 1 Joh 3.18-24
1. sønd. i faste: Matt 4,1-11
2. sønd. i faste: Matt 15,21-28

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 

 

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no