En misjonerende kirke (LK 1/11)

En misjonerende kirke (LK 1/11)

Vi er så vidt inne i et nytt år – og en ny åpenbaringstid. Nytt år, nye muligheter – nye og gamle åpenbaringer? Åpenbaring er et litt gammelmodig ord. Da jeg leste det mens jeg skrev på dette, tenkte jeg på at det sier noe fint, også språklig - at noe blir åpnet opp, tydeliggjort på en ny eller annerledes måte. Tradisjonelt sett er dette også en tid for å løfte fram misjonsperspektivet spesielt, og vi har i dette nummeret tre artikler som belyser tema: Et intervju med prosjektlederen for Flerkulturelt Kirkelig Nettverk, Lemma Dessta, en artikkel av Maicon
  Nytt år, nye muligheter – nye og gamle åpenbaringer?
Steuernagel, misjonær fra Brasil til Norge, og endelig en oppsummering og et utblikk fra misjonskonferansen i Edinburgh 2010, skrevet av Knud Jørgensen.

Felles for de tre bidragene er at de har “utfordringen fra Sør” som et bærende element. De vektlegger migrasjonens betydning, kirkeveksten i Sør og hvordan misjon “from the West to the rest” blir erstattet av en bevegelse “from everywhere to everyone”. Det kan og bør utfordre mentaliteten i kirkene både i Nord og i Sør. Steuernagel hevder at våre kirker i Nord er mer preget av et sekularisert syn på verden, hvor troen blir sett på som et personlig anliggende i den private sfære, og hvor teologien blir mer spesialisert og handler mindre om vanlige folks konkrete hverdag – at vi trenger mer lengsel, mer Ånd, mer hverdagsnær teologi.

Samtidig opplever jeg at mange mennesker er åpne for å snakke om tro og høre andres tanker og erfaringer, så lenge de opplever at det snakkes ærlig og nyansert om livet og troen – vitnesbyrdet fra den enkelte troende og fra fellesskapet, inn i konkrete situasjoner, det personlige vitnesbyrd. Det kan fort lyde litt klamt for noen; i så fall er det bare å bruke andre ord. Men poenget er at kirken og

… kirken og fellesskapet trenger smittsomme kristne som lever og deler tro på en troverdig måte i hverdagen.
fellesskapet trenger smittsomme kristne som lever og deler tro på en troverdig måte i hverdagen. Profesjonelle strukturer og ansatte kan aldri erstatte det. Likevel har vi et ekstra ansvar som prester og andre menighetsledere, fordi vi fort blir andre menneskers ansikt på Gud og kirke, ansvar for å vitne og ansvar for å bidra til utrustningen av andre vitner.

Jeg vil tro at mange prester og andre kirkelig ansatte opplever det samme som meg – at svært mange mennesker kan fortelle om konkrete erfaringer med kristne som i verste fall har ført dem bort fra eller ut av kirken for godt, og i beste fall har skapt en nysgjerrighet og et ønske om selv å tilhøre dette fellesskapet. Det er et stort ansvar og en stor mulighet for hver og én av oss. Noen ganger mister jeg helt motet av det; andre ganger inspirerer det meg.

I høst, mens Kirkemøtet pågikk, fikk vi på den ene siden debattene i forbindelse med Einar Gelius sin avgang, hvor mange formidlet at de opplevde dette bare bekreftet deres fordommer om kirken som trang, fordømmende, hyklerisk og maktglad. Samtidig ble den store innbyggerundersøkelsen offentliggjort, som viste at kirken lå helt i toppen hva gjaldt brukertilfredshet, sammenlignet med 23 andre store statlige virksomheter og institusjoner. Den undersøkelsen fikk minimalt med oppmerksomhet. Det meldes svært ofte om gode erfaringer lokalt – “presten vår, menigheten vår, kirken vår er helt ok, men det er så mye annet, det som kommer fram i media, det som roper høyere, som jeg ikke gjenkjenner, ikke liker.” Hva gjør en misjonerende kirke med det?

Jeg tror vi trenger å dyktiggjøre kirkelige ledere i møte med media. Vi trenger å dyrke fram og gi spillerom for de kirkelige ansatte som er flinke til å kommunisere tro ut i media, og som samtidig er seg veldig bevisste at de representerer og løfter fram fellesskapet. Og vi trenger, hver og en av oss og som lokalt fellesskap, å øve oss i å leve og dele tro på en smittsom måte. Fortsette det gode arbeidet vi gjør – og satse på å bli enda bedre – på både innhold og form. Da må vi leve mottakende, ta imot fra Gud det vi skal gi videre – søke Gud med en “ønskende mentalitet”, som Dessta kaller det, en lengsel etter å kjenne Guds nærvær og kraft – og spille hverandre gode…

Knud Jørgensen peker på at under Lausanne-møtet i Cape Town i høst, sto begrepet “etterfølgelse” sentralt. Et sterkt kall til ydmykhet, integritet og enkel livsstil. Til å kunne være både kulturåpen og motkulturell på en gang. Til å la tro og dagligliv henge sammen. Dessta påpeker at han opplever dette som et mye mer selvfølgelig krav til ledere i migrantmenigheter – at de får sin autoritet, ikke ut fra formell kompetanse og stilling, men ut fra sitt liv og sitt vitnesbyrd; at de tror og står for det de preker. At de selv er etterfølgere som er verdt å følge etter.

Så enda flere kan få møte den oppstandne Jesus Kristus …

For min del er jeg nok glad for at vi også har noen formelle strukturer og kriterier på plass. Mange uformelle eller flate strukturer er ekstra sårbare for å bli utnyttet av sterke og maktglade ledere. Men utfordringen står der til oss: Å søke og ta imot det Gud vil gi oss. Å leve og dele tro på en måte som oppleves troverdig. Å gi videre de åpenbaringer vi har fått. Så enda flere kan få møte den oppstandne Jesus Kristus som gir frelse og liv, rettferdighet og håp.

SUNNIVA GYLVER

sunniva@gylver.no

 

 

Øvrig innhold i LK 1/2011:

Knud Jørgensen: ”Misjon til forandring - Transforming mission”

Maicon Steuernagel: Der vi møtes

Lemma Dessta i intervju med Knut Hallen: Alle kristne og alle kirker er en del av Kristi kropp i verden

Søndagsteksten

          Vingårdssøndagen: Matt 20.1-16

          Såmannssøndagen: Luk 8,4-15

          Kristi forklarelsesdag: Matt, 17,1-9

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no