Innhold i HPT 2/2010

Innhold i HPT 2/2010

Ståle Johan Aklestad: Eg skrik fordi mitt hjarte brøler

     Artikkelen tek utgangspunkt i den høglydte klagen i Det gamle testamentet og ser på klagen sin funksjon i lys av moderne affektteori i Jon Monsen si utforming. Affektbevisstheit er hjå Monsen eit sentralt omgrep som handlar korleis vi oppfattar, gjenkjenner og uttrykkjer kjensler; studier viser at arbeid med affektbevisstheit fører til ei vitalisering hjå pasienten, og at auka affektbevisstheit er knytt til auka tydelegheit og ei sterkare oppleving av eit samanhengande sjølv. Artikkelforfattaren argumenterer for at det som skjer med den klagande i klagen, har interessante likskapstrekk med det som skjer med pasienten i arbeidet med affektbevisstheit, og at det kan verke som det terapeutiske og helbredande potensialet i klagetekstane nettopp ligg i det å gje den klagande tilgang til eigne smertefulle affektar og dermed utvikle ei høgare affektbevisstheit. Ei gudstru som står i kontakt med affektane, vil vere ei vital gudstru; motsett vil ei gudstru som ikkje står i kontakt med affektane, kunne bli fårleg og dysfunksjonell. Det vert dermed heilt avgjerande å gje språk og stemme til dei smertefulle affektane, og klagetekstane rekkjer oss eit slikt språk. Det at klage er språk, er heilt sentralt i denne samanhengen. Den naturlege verknaden av sterk smerte er at den bryt ned språket. Klagen verkar i motsett retning, ved å gje ord og språk til sin eigen situasjon ”vekkjer” ein røyndommen. Eit språk som er i kontakt med affektane, vil vere eit språk som utvidar og opnar, og språket ber i seg sjølv i seg ei terapeutisk kraft til forandring. Artikkelen understrekar behovet for å gje klagen større plass både i kyrkje, liturgi og fromheitsliv.

Anna Dalaker: Det lyder best under trange kår - Det er et ekko av Guds drømmer i det høye

    

Artikkelen redegjør for og drøfter betydningen av håp for mennesker i livets sluttfase. Den starter med en generell redegjørelse for fenomenet håp på bakgrunn av teologisk, filosofisk og helsefaglig litteratur. Det redegjøres for håpets sted, ulike uttrykk for håp og viktighet av evne til å håpe. I et eget avsnitt drøftes sammenhengen mellom håp og realisme.

Deretter refereres tre artikler som beskriver håp og håpsprosesser for mennesker  i livets sluttfase. En ser her hvordan innholdet i håp forandres i takt med sykdomsutviklingen. Det skjer en krevende omformings- og utvidelsesprosess av håpets innhold samtidig med at sykdommen får større plass og døden kommer stadig nærmere. I startfasen av sykdomsforløpet er håp knyttet til sykdomsbehandling, sykdomskontroll og livslengde, men etter hvert blir håp knyttet mer og mer til livslengde, relasjoner, tro, en verdig død mm. 

Til slutt reflekteres det over prestens rolle i omformings- og utvidelsesprosessen av håp. Her refereres det til sentrale kjennetegn ved sjelesorgsamtalen slik som empatisk lytting og betydningen av en god relasjon. Det understrekes at det er ikke prestens oppgave å gi den andre håp, for håp kan bare deles, ikke overføres fra en person til en annen. Helt til slutt sies det noe om prestens symbolfunksjon og om betydningen av bibelske tekster, ritualer og symboler.

Bård Mæland: Når imperiet rakner, og kirkene marginaliseres

    

Begrepet ”reimaginasjon” brukes i en rekke nyere teologiske bidrag som diskuterer kirkens fremtid i rammen av synkende medlemstall, sekularisering og en postmoderne kultur. Denne artikkelen utforsker og drøfter ulike slike bidrag, både de som er mer kulturorienterte (kirkens kulturengasjement), og de som er mer ekklesiologisk orienterte (kirken som misjonal). Artikkelen argumenterer på bakgrunn av religionsfilosofisk og kognitiv vitenskapelig analyse for at det er mange grunner til at imaginasjonsdimensjonen tas i bruk i vår tid, og at den fyller en viktig funksjon innen ekklesiologisk tenkning.

 Lars Råmundal: "Åndskamp" som teologisk problem og utfordring for kirken

    

I denne artikkelen drøftes spesielt spørsmålet om hvordan ulike verdensbilder med deres innebygde oppfatning av virkeligheten påvirker forståelsen av temaet og fenomenet ”åndskamp” i kristen sammenheng. I lys av den amerikanske antropologen og missiologen Paul Hieberts drøfting av forholdet mellom worldview og spiritual warfare, argumenteres det for at det finnes store og markerte forskjeller mellom en klassisk forståelse av åndskamp med røtter i Det nye testamente og i den tidlige kirken – og oppfatninger som baseres på et moderne og sekulært verdensbilde og på en nyanimistisk og/eller en indoeuropeisk forståelse av virkeligheten. På linje med Lausanne-paktens § 12 om at kirken er ”midt inne i en konstant, åndelig krig mot ondskapens åndsmakter som prøver å ødelegge kirken og hindre dens oppgave med å evangelisere verden”, argumenteres det for en ontologisk realistisk forståelse av den åndskampen kirken står i, og som innebærer en utfordring ikke bare for den teologiske tolkning av åndskampens karakter, men også for kirkens praksis på området. I lys av Hieberts framstilling pekes det i artikkelen på behovet kirken har for å utforme en helhetlig praktisk-teologisk tenking på området åndskamp. Det gis i artikkelen en skisse av innholdet i en slik tenking – samt noen ansatser til hvordan kirkens beredskap kan styrkes på dette området i dag.

Peder Gravem: "Åndelig lengsel" som tilknytningspunkt for evangeliet?

    

Til Kirkemøtet i 1999 ble det utarbeidet en betenkning om Kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid. Et sentralt tema i utredningen var hvordan kirken kunne bruke den åndelige lengselen som tilknytningspunkt for evangeliet. Uavhenig av hverandre reisete Torleiv Austad og Per Magne Aadnanes i 2001 spørsmålet om den teologien som lå til grunn for betenkningen, var forenlig med luthersk forståelse om mennesket som skapning og synder. Da Austads artikkel ble trykt på nytt i 2008, utløste det en meningsutveksling mellom ham og Tore Laugerud. Et sentralt spørsmål var hvordan åndelig lengsel skal forstås i lys av et kristent menneskesyn. Artikkelen analyserer posisjonene og debattforløpet. Så introduseres L. B. Puntels religionsfilosofi for å sette debatten inn i en større sammenheng og drøfte noen av de sentrale spørsmålene som var involvert. Når temaet er åndelig lengsel som tilknytningspunkt for evangeliet, da forutsetter det også en avklart teologisk forståelse av forholdet mellom det lengtende mennesket og åpenbaringens Gud. Så langt er debattantene enige. Men de blir ikke enige om hvilken forståelse det er som ligger til grunn for utredningen og hos Laugerud. I debatten er innholdet i standpunktene for lite utarbeidet til å avgjøre om de utelukker hverandre, om Laugerud forutsetter et idealistisk syn på menneskeets gudbilledlighet, og om han kommer i konflikt med bekjennelsens forståelse. Ut fra Puntel er det fullt mulig å presisere viktige poeng hos Laugerud slik at de ikke rammes av idealismekritikk, og slik at de også blir fullt forenlige med sentrale synspunkt hos austad. Puntels religionsfilosofi viser også at Aadnanes har et godt poeng når han hevder at kontemplativ spiritualitet alt for smalt som tilknytningspunkt for kirkens tale om Gud.

Atle Sommerfeldt: Kirken og kirkelige organisasjoner som politiske endringsagenter

    

En aktuell kommentar.

Ex Libris

 

Lese mer? Bestill abonnement:

                   Separatabonnement, kun TPT

                   Hovedabonnement med Luthersk Kirketidende

 

 
 | Powered by i-tools.no