Luthersk og økumenisk (LK 3/11)

Luthersk og økumenisk (LK 3/11)

Hva betyr det for Den norske kirke i dag å være en evangelisk-luthersk kirke? Hvordan forholder en slik konfesjonell identitet seg til det å være en del av et økumenisk fellesskap av kirker, både nasjonalt og internasjonalt? Slike spørsmål må stå sentralt når Den norske kirke i tiden framover skal arbeide med sin selvforståelse, ikke minst i forbindelse med endrede relasjoner til staten fra 2012. Et nytt rettslig grunnlag for Den norske kirke vil bl.a. bety at den i større grad vil framstå som en av mange kirker i vårt land. I en slik situasjon er det viktig at den arbeider med de sider av sin identitet
Økumenisk åpenhet er ikke tjent med at man underslår eller underkommuniserer sin egen posisjon.
som ikke er avhengige av dens tidligere rolle som statskirke. Både blant medlemmer og ikke-medlemmer omtales Den norske kirke ikke sjelden som ”statskirken”. Spørsmålet er hvordan Den norske kirke ønsker å bli oppfattet den dagen en slik betegnelse ikke lenger er dekkende
.

Forståelsen av Den norske kirkes identitet og sitt oppdrag var tema for en omfattende uttalelse fra Kirkemøtet i 2004 (”Den norske kirkes identitet og oppdrag”, KM 11/2004). Uttalelsen tematiserer en rekke spørsmål vedrørende det å være kirke i det norske samfunn i dag, men uten at Den norske kirkes konfesjonelle karakter tillegges særlig vekt. Der forholdet til andre kirker nevnes, legges det vekt på sammenhengen med disse, ikke forskjellen. Når Den norske kirkes egenart skal bestemmes, skjer det ut fra andre perspektiver enn det konfesjonelle.

I forbindelse med Kirkemøtet 2010 og 2011 er Den norske kirkes identitet igjen satt på dagsorden, men da med utgangspunkt i dens konfesjonelle arv og plassering. Det skjer ut fra en erkjennelse av at økumenisk åpenhet ikke er tjent med at man underslår eller underkommuniserer sin egen posisjon. Tvert om er det en allmenn innsikt at åpenhet og dialog forutsetter en grunnleggende trygghet på egen identitet.

I konsentrasjonen om evangeliet som det sentrale ligger etter mitt skjønn både lutherdommens største styrke og dens største begrensning, økumenisk sett.
På Kirkemøtet i november 2010 ble hovedtemaet ”Luther glede” belyst på ulike måter, bl.a. gjennom et hovedforedrag ved biskop Helga Haugland Byfuglien. I foredraget knyttet biskopen vår lutherske identitet i dag til sentrale anliggender i Martin Luthers teologi. Vi er glade for å kunne trykke en forkortet utgave av foredraget i dette nummeret av Luthersk Kirketidende.

På Kirkemøtet nå i april settes Den norske kirkes lutherske identitet inn i et økumenisk perspektiv. Til dette Kirkemøtet foreligger også en artikkelsamling med bidrag fra tolv ulike forfattere. Boken er resultat av en studieprosess i Teologisk nemnd. Her belyses ulike aspekter ved det å være luthersk kirke i et økumenisk fellesskap. Artiklene belyser sentrale sider ved luthersk teologi som Ordets betydning, kirken som fellesskap, forståelsen av Jesu frelsende nærvær, menneskesyn og samfunnsrelasjon. Andre artikler handler om trosopplæring, misjon, diakoni og om den lutherske kirkes forhold til andre religioner. Boken, som forelå nå i januar, bør leses av mange flere enn kirkemøtedelegatene (Stephanie Dietrich, Trond Skard Dokka og Harald Hegstad (red.): Kirke nå. Den norske kirke som evangelisk-luthersk kirke, Tapir akademisk forlag 2011).

Gjennom å være en evangelisk-luthersk kirke er Den norske kirke forankret i 1500-tallets lutherske reformasjon. Når en skal arbeide med sin konfesjonelle identitet, er det derfor nødvendig å spørre etter reformasjonens betydning. Dette er ikke bare et historisk spørsmål, men like mye et spørsmål om hvordan vi skal forholde oss til reformasjonens anliggender i dag. Men forholdet til reformasjonen handler også om i hvilken grad de splittelser og motsetninger den førte med seg, har den samme betydning i dag.

De lutherske reformatorene hadde ikke noe ønske om en ny kirkedannelse. Deres hensikt var å fornye kirken ved å vende tilbake til en genuin forståelse av det bibelske evangelium og avskaffe forhold i kirken, som var i strid med evangeliet. I forordet til Confessio Augustana går det klart fram at målet ikke er splittelse, men enhet i kirken. I de ulike artiklene understrekes det at man ikke kommer med noen ny lære, men vil bygge på og fornye den allmenne kristne tradisjon tilbake til oldkirken. Dette er en tradisjon som må begrunnes i og etterprøves på Bibelen, og henvisningen til Bibelen står derfor sentralt i reformatorenes teologi.

Henvisningen til Bibelen er likevel ikke bare henvisning til en formal autoritet, men til det som er sentrum i det bibelske vitnesbyrd, nemlig evangeliet om Jesus Kristus. Det er ved troen på evangeliet at mennesker får del i frelsen (CA IV), og det er forkynnelsen av evangeliet som sammen med forvaltningen av sakramentene gjør kirken til kirke (CA VII). I CA V innholdsbestemmes evangeliet på følgende måte: ”... at Gud, ikke for våre fortjenesters skyld, men for Kristi skyld, rettferdiggjør dem som tror at de blir tatt til nåde for Kristi skyld.” Evangeliet er altså et budskap om at det Gud en gang har gjort i og med Jesu død og oppstandelse, fører til frelse for mennesker som tror.

Nye situasjoner stiller Den norske kirke overfor utfordringer der man ikke bare kan trekke på gamle erfaringer, men der man også må finne nye veier og mønstre.

Evangeliet har betydning ikke bare for den enkelte, men også for kirken. Samtidig som reformatorene var kompromissløse mot dem som ville forfalske evangeliet, viste man stor fleksibilitet i synet på kirkelige skikker og ordninger. Mens de reformerte hadde en tendens til å gjøre ”rent bord” og rense ut alt som ikke hadde en bibelsk begrunnelse, beholdt de lutherske i større grad elementer som ikke stred med evangeliet. I sin forståelse av kirkens enhet slår derfor CA VII fast at det er ”nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene”, samtidig som man avviser behovet for ”ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker”.

I denne konsentrasjonen om evangeliet som det sentrale ligger etter mitt skjønn både lutherdommens største styrke og dens største begrensning, økumenisk sett. I det økumeniske fellesskap kan lutherske kristne yte et særlig bidrag gjennom å vise til det sentrale innholdet i det kristne budskapet, samtidig som man kan være åpen for en stor bredde i kristne og kirkelige uttrykk for øvrig. Svakheten med en slik konsentrasjon kan være at alt annet enn det helt sentrale lett har kunnet bli oppfattet som noe mindre vesentlig. Mens den teologiske argumentasjon har blitt konsentrert om det sentrale, har man hatt en mer pragmatisk holdning til andre sider ved kirkens liv, f.eks. det ordningsmessige. Kostnaden ved en slik prioritering av det sentrale på det mer periferes bekostning har i noen tilfelle vært en manglende bredde eller dybde i teologi og spiritualitet. Her har andre tradisjoner i mange tilfelle ivaretatt en større fylde i sine trosuttrykk. Slike tradisjoner kan representere viktige impulser i forhold til en viss ensidighet eller enøydhet i luthersk teologisk tradisjon, samtidig som den lutherske tradisjon med sin understrekning av det sentrale kan gi verdifulle impulser til slike tradisjoner.

 

Nye situasjoner stiller Den norske kirke overfor utfordringer der man ikke bare kan trekke på gamle erfaringer, men der man også må finne nye veier og mønstre. For en evangelisk-luthersk kirke er det naturlig å gå tilbake til reformasjonstiden og lete etter mulige impulser og ressurser. Spørsmålet om kirkeforståelse og kirkelig praksis er ikke bare et felt der man bør lete bakover i sin egen tradisjon, men også kan hente ressurser fra det økumeniske fellesskapet. Andre kirker har gjort andre historiske erfaringer og vektlagt andre sider ved en nytestamentlig kirkeforståelse enn vi har gjort i luthersk sammenheng. Det gjør den økumeniske samtalen uvurderlig når Den norske kirke skal finne sin vei framover som evangelisk-luthersk kirke.

HARALD HEGSTAD

harald.hegstad@mf.no

 

 

Øvrig innhold i LK 3/2011:

Helga H. Byfuglien: Å være evangelisk-luthersk i dag

Jens Olav Mæland: Vaksenundervisning - eit forsømt kapittel

Jeffrey Huseby: Kirkevergen som kirkesjef?

Søndagsteksten

          Maria budskapsdag: Luk 1.26-38

          4. søndagi faste (Midtfaste): Joh 6,1-15

          5. søndag i faste: Joh 11,43-53

Bokmelding

     Arne E Sæther På vei til det hellige fjell – landskap, rom og liturgi
Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no