Kvinnelige prester er kommet for å bli (LK 6/11)

Kvinnelige prester er kommet for å bli (LK 6/11)

19. mars er det 50 år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest i Den norske kirke. Det er grunn til å gratulere Den norske kirke med jubileet. Ikke min
… Det er grunn til å gratulere Den norske kirke med jubileet.
st er det grunn til å gratulere – og takke – dem som en har stått i bresjen for kampen om å vinne anerkjennelse for at kvinner kan gjøre tjeneste i kirken på lik linje med menn.

De 50 år som er gått, er ikke bare historien om 50 år med kvinnelige prester, men også 50 år med strid om kvinnelige prester. Også før 1961 hadde det stått strid om spørsmålet, men i og med at den første kvinnen ble ordinert, handlet det ikke lenger bare om prinsipper, men om hvordan man skulle forholde seg til levende personer. Striden om kvinnelige prester har til tider vært hard, selv om den har roet seg betraktelig de siste årene. Det skyldes vel både at motstanderne er blitt færre, og at de ikke holder noen særlig høy profil..

Hvor intens debatten var, får en et inntrykk av ved å bla gjennom gamle årganger av Luthersk Kirketidende. I nr. 5/1961 (11. mars) beklager en samlet redaksjon den forestående ordinasjon og konstaterer at det skjer i strid med et klart kirkelig votum: ”Hadde kirken fått rå seg selv og handlet ut fra de prinsipper som må være grunnleggende i en kristen kirke, ville vi ingen kvinnelige prester ha fått” (s 73). Samtidig oppfordrer man til å gjøre det man kan for å vise romslighet og samvittighetsfrihet. I samme nummer trykkes en uttalelse av seks av ni biskoper som tar avstand fra ordinasjon av kvinner fordi de ”finner det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med Det nye testamentes grunnholdning og med dets direkte utsagn”. Samtidig forutsier de at ”ordningen med kvinnelige prester vil føre til mye nød og svære motsetninger i vår kirke” (s 74f)..

Ny fart fikk debatten etter at lærerrådet ved MF høsten 1972 avga en delt uttalelse om spørsmålet. LK trykket uttalelsen i nr. 1 i 1973, og resten av årgangen inneholder en rekke debattinnlegg knyttet til MF-uttalelsen. På bakgrunn av den klare avvisningen 11 år tidligere, var det i 1972 bemerkelsesverdig at et flertall i lærerrådet (fem mot fire) nå leverte en teologisk argumentasjon for kvinners prestetjeneste. En av MF-lærerne som frontet en slik positiv holdning, Andreas Aarflot, var nå også blitt redaktør i LK. For en helhetlig vurdering av historien om innføringen av kvinnelig prestetjeneste i Den norske kirke mener jeg betydningen av flertallsuttalelsen fra MF ikke kan undervurderes. At et flertall i MFs lærerråd gikk god for ordningen, innebar at kvinnelige prester ikke bare var en sak for den mest liberale fløyen i kirken. Det skapte aksept i større deler av kirken, og det ga nye grupper kvinner frimodighet til å la seg ordinere. Åpningen av MFs praktikum for kvinner i 1976 var også en viktig faktor i dette bildet. Det sier litt om utviklingen at en av kvinnene på det første praktikumskullet som var åpent for kvinner, Helga Haugland Byfuglien, nå er Bispemøtets preses.

Denne historien er ikke bare noe vi betrakter fra utsiden; de som har en viss fartstid i kirken, har på en eller annen måte også en andel i den. Selv begynte jeg å studere på MF i 1978, på et tidspunkt da debatten var svært levende internt på fakultetet. Med bakgrunn fra organisasjonsmiljø og lagsbevegelse var det ikke unaturlig for meg å lande på et nei-standpunkt. Viktige premisser for argumentasjonen kom fra lærerrådsmindretallet fra 1972, men også fra et svensk forbilde som Bo Giertz. På tross av at jeg den gang anså saksspørsmålet som relativt klart, opplevde jeg hele tiden saken som svært vanskelig. Det var vanskelig fordi et i og for seg teologisk perifert spørsmål ble gjenstand for så mye strid og splid. Det var også vanskelig fordi det handlet om relasjonene til levende mennesker som i likhet med meg selv mente å ha et kall til tjeneste i kirken. Jeg beundrer den måten jenter jeg studerte sammen med, maktet å forholde seg til medstudenter med et nei-standpunkt. Her var skillet mellom sak og person svært krevende.

Etter hvert har argumentene som i studietiden framsto som svært klare for meg, mistet sin overbevisningskraft. For det første fant jeg grunn til å anfekte den praksis som mange motstandere av kvinnelig prestetjeneste fant opplagt, nemlig at man ikke kunne ha gudstjenestefellesskap med kvinnelige prester. Er uenighet i et slikt spørsmål nok til å nekte gudstjenestefellesskap, og forutsetter ikke det en overvurdering av prestens person i spørsmålet om hva som skaper fellesskap i kirken? Etter hvert innså jeg at også selve argumentasjonen i saksspørsmålet avhang av et embetssyn jeg ikke kunne dele. Tilbake sto en rent bibelteologisk argumentasjon som ikke kunne bære den vekt man prøvde å tillegge den. Viktigere ble da innsikten fra tekster som slo fast kvinners og menns fulle likeverd i Kristus.

Hvorfor har kvinnelige prester gått fra å være svært omstridt til å bli svært akseptert i løpet av 50 år? Noen vil naturligvis peke på påvirkning av
Kvinnene har tilført kirken og prestetjenesten dimensjoner som ikke menn kunne greie alene.
”tidsånden” og på politisk press. Jeg vil likevel peke på to andre faktorer som de viktigste. For det første har en intens debatt om saken vist at de teologiske argumentene mot kvinners prestetjeneste var for dårlige. De var for dårlig fundert, og de ble anvendt på et svært isolert felt. Det ble etter hvert uforståelig for de fleste hvordan man ikke kunne godta en kvinnelig kapellan, mens man uten å blunke aksepterte kvinnelige rektorer, bedriftsledere og statsministre. For det andre har den jobben kvinnelige prester faktisk har gjort, vist at dette er en god ordning for kirken. Mange mente i 1961 på ramme alvor at kvinner ikke kunne gjøre en like god jobb som menn. 50 års erfaring har vist at det var feil. Ikke bare har kvinner gjort en like god jobb som menn; de har også tilført kirken og prestetjenesten dimensjoner som ikke menn kunne greie alene.

Det er fortsatt et mindretall av verdens kristne som får oppleve at deres prest er en kvinne.
Selv om striden til tider har vært hard og smertefull, har vi i Den norske kirke likevel greid å leve med ulike standpunkter i denne saken på en måte vi etter min mening kan være stolte av. I stor grad har vi maktet å gi hverandre og hverandres overbevisning rom, uten den type eksklusjonsmekanismer man har sett f.eks. i Sverige. Den rolle Presteforeningen spilte gjennom de såkalte ”kjørereglene”, har bidratt til dette. Men selv om aksepten for kvinnelige prester er større enn noen gang, er det viktig at de som fortsatt har sine reservasjoner, gis plass i kirken på like linje med andre. Selv om situasjonen i Den norske kirke er rimelig avklart, er dette fortsatt i høyeste grad et uavklart tema, økumenisk sett. Det er fortsatt et mindretall av verdens kristne som får oppleve at deres prest er en kvinne. Derfor blir vi heller ikke ferdig med dette spørsmålet med det første
.

For å markere jubileet har Luthersk Kirketidende invitert fem skribenter til å komme med hvert sitt bidrag. Berit M. Andersen går ved påsketider av med pensjon fra stillingen etter 41 års tjeneste i kirken. Hun er en pioner det står respekt av. I sin artikkel konstaterer hun at kvinnene er gått fra å være gallionsfigurer til å bli kapteiner på kirkeskuta. Ingunn Dalan Kosnes er i jubileumsåret leder av Norsk kvinnelig teologforening. Hun understreker i sin artikkel at dette ikke bare e r et jubileum for kvinnene, men en feiring av et mangfold hele kirken trenger. Egil Morland betegner seg selv som en agnostiker i selve saksspørsmålet, men ser det som sitt anliggende å tale deres sak som opplevde at det var vanskelig å finne rom for kirkens gamle syn. Som tidligere leder av Presteforeningen var han en viktig aktør i denne sammenheng. Anne Skoglund er en av Morlands etterfølgere i ledelsen av Presteforeningen (for tiden nestleder). Hun reflekterer over de siste 50 års historie og Presteforeningens rolle i denne. Til sist reflekterer MF-rektor Vidar L. Haanes over MFs rolle i denne historien, samtidig som han i likhet med de andre bidragsyterne leverer noen personlige betraktninger..

Uansett hvordan man vurderer de siste femti års historie, er det ingen dristig spådom å hevde at kvinnelige prester er kommet for å bli i Den norske kirke. For kirkens skyld føyer jeg til: Gud skje lov for det!

HARALD HEGSTAD 

 

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her! 

 

 
 | Powered by i-tools.no