Gudstjenesteoppslutning (LK 7/11)

Gudstjenesteoppslutning (LK 7/11)

Puh! I ymse kanaler har vi nylig fått presentert tallenes og bildenes dystre tale fra det siste tiåret – nedgangen i antall kirkemedlemmer, andel døpte og konfirmerte og andel mennesker som går regelmessig til gudstjeneste, ledsaget av et bilde av en praktisk talt tom kirke, med prest og noen få kirkegjengere. Biskop Laila har sendt ut hyrdebrev, og andre kirkeledere er blitt utfordret på å kommentere situasjonen.

Vi kan selvfølgelig si både det ene og det andre om disse tallene og hva som skjuler seg bak. Og spennet er stort, fra nokså tomme til ganske fulle kirker. Trosopplæringsreformen har mange steder gitt en ny vitalitet i arbeidet, med økt oppslutning som et av de hyggelige resultatene, og hver uke er det tusenvis av mennesker som er involvert i en eller annen form for menighetsarbeid..

Men fel lesskapet er skjørt mange steder, ikke minst i forhold til gudstjenesten. Svært mange av oss prester og øvrige menighetsarbeidere, kan hende aller mest i distriktene og i indre by, opplever gudstjenestefellesskapet som lite, ustabilt og sårbart. Noen søndager ”reddes” av et par dåpsfølger, på godt og vondt. For min egen del har jeg i 13 av godt 15 år som prest stort sett arbeidet i menigheter hvor dette er situasjonen, hvor jeg i løpet av uken kan møte temmelig mange, totalt sett, på babysang, kirketacos, dåpssamtaler, konfirmantsamlinger, seniorlunsj, sørgesamtaler, hjemmebesøk, osv. Men få av dem møter jeg i mer enn en av disse settingene – og relativt få av dem lager jeg gudstjeneste
De må komme fordi de kjenner at de trenger det for troen sin og livet sitt.
sammen med. Menighetens hovedsamling oppleves ikke alltid som menighetens hovedsamling.

Mange steder går heller ikke menighetsrådets medlemmer særlig jevnlig til kirke. Som prest ønsker jeg ikke å gi dem dårlig samvittighet – både fordi de allerede legger ned tid og arbeid i menigheten og ofte er engasjert også i mange andre ting, og fordi det ville være trist om folk skulle komme til kirken fordi de synes synd på presten sin som står der alene. Pliktfølelsen alene skaper ikke noe smittende og livgivende fellesskap. De må komme fordi de kjenner at de trenger det for troen sin og livet sitt.

Samtidig tenker jeg at det er lov å utfordre hverandre i forhold til at så mange andre aktiviteter og krav roper høyt og til dels
Det er en stor og viktig oppgave rett og slett å komme og ta del i gudstjenesten.
fristende. Det er en stor og viktig oppgave rett og slett å komme og ta del i gudstjenesten, og bidra til at den er et levende fellesskap, både for de faste og for dem som er innom. For å få mye ut må vi selv også legge en del inn, i forhold til både Gud og mennesker. Som prest har jeg behov for at vi er langt flere som eier gudstjenesten. Den er ikke prestens – eller organistens for den saks skyld. Mange av oss prester kan bli bedre til å involvere flere mennesker og grupper i lokalmiljøet i gudstjenesten, på en måte som ivaretar både gudstjenestens egenart og deltakernes ulike premisser, slik for eksempel sokneprest i Sjåk, Hege Elisabeth Fagermoen, forteller om i sitt bidrag i denne utgaven av Luthersk Kirketidende. Med noen konkrete grep i forhold til stedegengjøring og mye relasjonsbygging har hun og hennes medarbeidere lyktes i å få langt flere mennesker til å delta i og bidra på gudstjenesten.

Vi prester har absolutt vår store del av ansvaret for denne involveringen og stedegengjøringen (i tillegg til å bli så gode liturger og predikanter som vi k an). Men vi må også våge å ta samtalen, med både menighetsråd og andre: Hva skal til for at dere ønsker å prioritere gudstjenestene? – at dere får/tar/vil ha eierskap? – at dere selv har lyst til å gå, og at dere har frimodighet til å invitere naboen med? Handler det om form, innhold, tidspunkt, vane? – eller om å sette av tid? Hvilke oppgaver kan dere tenke dere å bidra i forhold til? Hva tenker dere er beste form for samvær ut fra det nettverket dere har lokalt? I forlengelse av dette, og av de vedtak som trolig gjøres under Kirkemøtets behandling av gudstjeneste-reformen, trenger vi også å drøfte McDonald-prinsippet rundt gudstjenesten – at vi grunnleggende ”serverer” samme gudstjeneste overalt. Gjenkjennelsen og fellesskap i uttrykk er viktig, samtidig som lokale særpreg og tilpasninger er helt nødvendig.

Noe av det vi fortsatt skal ha felles, er ny salmebok. Her er det sterke følelser i sving, angående både salmer som skal ut, salmer som skal bli værende, og salmer som skal inn. Det er alltid vanskeligere å fjerne enn å legge til, men for å få et overkommelig volum og bruksvennlige salmer er det nødvendig med noen utskiftninger. Så kan man jo ha sine favoritter og gi kolleger, både kantorer og prester, puff til å bruke flere av ens egne yndlingssalmer, slik Svein Malmbekk og Kyrre Kolvik har gjort i sitt bidrag om Blix-salmene. Per Lønning slår et slag for å fjerne dubletter, samt eksklusivt prioritere tema som kriterium i utvelgelsesprossessen. Jeg kan følge ham noe på vei, men tenker samtidig at flere andre sider ved salmene, som det teologiske språket og melodiene, er viktige å ha med i betraktning.

Noe annet vi har felles, er nattverden. Morten Kravik kommer med en replikk hvor han forsvarer den tradisjonelle varienten med knefall og kalker, i motsetning til intinksjon. Mange av oss har antakeligvis positive erfaringer med begge deler og varierer litt, avhengig av menighet og den enkelte gudstjeneste. Intinksjon går kjappere, oppleves kanskje mer lavterskel, er enklere for barn og for de voksne som er ustø på hånden, og gir kirketjener mindre arbeid. Knefall gir mulighet til å komme helt fram og knele og få ro over nattverden. En kombiløsning brukes også noen steder på noen gudstjenester, nemlig knefall med intinksjon. Det viktigste er vel kanskje at vi snakker med folk som kommer i kirken, om hvordan de opplever dette, og at menighetsråd og staber snakker om hva vi gjør, og hvorfor vi velger å gjøre det vi gjør, og at det blir en viss grad av forutsigbarhet over det.

Tore Kopperud bidrar med en refleksjon rundt Bots-og bededag og Allehelgensdag og deres særpreg, mens Gunnar Mindestrømmen skriver om organiseringen av kirken og ønsker seg èn linje med personalansvar og mer makt og myndighet til de lokale menighetsrådene. Min erfaring med ulike menighetsråd er at det er store sprik i hvor mye ansvar de ønsker å ha, og for hva – så her bør nok organiseringen ha et godt rom for skjønn 
… hvor gudstjenestene og andre samvær lar oss oppdage hvem vi er, hvem andre er, og hvem vi hører til.
og lokale tilpasninger
.

Med alle reformer og prosesser og utfordringer vi står oppe i, trenger vi stadig å minne oss selv og hverandre på at alt handler om å legge best mulig til rette for at vi kan være en åpen, bekjennende, tjenende og misjonerende folkekirke – hvor gudstjenestene og andre samvær lar oss oppdage hvem vi er, hvem andre er, og hvem vi hører til.

SUNNIVA GYLVER 

 

Øvrig innhold i LK 7/2011:

Tore Kopperud: Mellom Bededag og Allehelgen

 Gunnar Mindestrømmen: Organisering av Kyrkja

Hege Elisabeth Fagermoen: Å vikle ut en menighet

Per Lønning: Salmebok uten dubletter - Takk!

Svein Malmbekk og Kyrre Kolvik: Med Elias Blix gjennom kyrkjeåret

Morten Kravik: Gatekjøkken-fastfood og høy dipp-faktor - dog uten knefall

Søndagsteksten

          Grunnlovsdagen: Luk 1,50-53

          4. søndag etter påske: Joh 16,5-15

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 

 
 | Powered by i-tools.no