Siste forestilling (LK 9/11)

Siste forestilling (LK 9/11)

”Handlingen gravferd er fellesskapets siste tjeneste overfor sine medlemmer.” Slik innledes gudstjenestebokens alminnelige bestemmelser for gravferd. Med jevne mellomrom blir dette fellesskapets siste tjeneste satt under debatt, gjerne i forbindelse med et dødsfall av offentlig interesse,
Det er en lang tradisjon for at kirkens tjeneste ved gravferd er kontekstuell i tilspisset forstand, på en slik måte at avdødes biografi og relasjoner gjenspeiles, både i seremoniens minnedel og indirekte i salmevalg og forkynnelse.
sist ved Wenche Foss´ gravferd fra Oslo Domkirke. Stadig flere gravferder utformes i tråd med avdødes individualitet, og dette gjelder ikke minst når kjente og offentlige personer dør. Det er i seg selv ikke et problem at gravferden har et personlig preg. Det er en lang tradisjon for at kirkens tjeneste ved gravferd er kontekstuell i tilspisset forstand, på en slik måte at avdødes biografi og relasjoner gjenspeiles, både i seremoniens minnedel og indirekte i salmevalg og forkynnelse. Problemet kan oppstå når kryssende hensyn møter hverandre på måter som er vanskelig å forene. Det er særlig på to områder vi kan oppleve slike kryssende hensyn. Det ene er der pårørendes ønsker om en individuelt regissert gravferd bryter med eller nedtoner gravferdens gudstjenestelige karakter. Denne problemstillingen er blitt tematisert i kirkelig praksis i mange år. Det andre, og litt ferskere konfliktområdet, kommer til uttrykk der avdøde selv har gitt så sterke føringer for sin egen gravferd at både kirkens muligheter og pårørendes egne ønsker og behov kan komme i klemme
.

Det er kirkens lokale prester og organister som er ekspertene på dette området. Det er også de som må leve med de stadige dilemma på lokalplanet. Min erfaring er at den lokale kirke i all hovedsak makter å kombinere troskap mot liturgien med en utstrakt fleksibilitet i forhold til pårørendes ønsker. Det er mange gode grunner til å strekke seg langt for å være imøtekommende. Hvis frontene blir steile, kommer kirken i en umulig kommunikasjonssituasjon. Da hjelper det ikke at liturgien er bærende og gjennomtenkt, og at prest og organist utfører sine tjenester med dyktighet. Reell formidling er avhengig av tillitt og en etablert emosjonell kontekst som ord og toner kan høres i. Jeg har selv svelget noen kameler av varierende størrelse for å ivareta hensynet til denne tillitten. Men til tross for alle gode grunner for imøtekommenhet, kan det noen ganger røyne på. Det kan være ønskede innslag som oppleves så fremmede i forhold til egen liturgisk tradisjon at det blir vanskelig å oppleve seremonien som en helhet. Hvis disse innslagene i tillegg i liten eller ingen grad bygger opp om gravferdens uttrykk for kristen tro, vil mange prester kjenne seg nær forstrekkelsens smertegrense. Organistene har sine individuelle smertegrenser, ofte knyttet opp til kvalitetskriterier eller til spørsmålet om bruk av ”hermetisk” musikk.

I dette samme dilemmaet står også gravferdsbyråene. Min erfaring er at samarbeidet mellom kirke og byråer er godt de fleste steder. De fleste gravferdsbyråer har de siste tiårene utviklet sin kompetanse på sorg, ritualer og kommunikasjon med mennesker i krise. Men de er samtidig i en kommersiell konkurransesituasjon og driver aktiv ”produktutvikling”. Dr. theol. Rolv Nøtvik Jakobsen kommenterer i Aftenposten et ferskt tilbud fra Svanholm Begravelsesbyrå i Trondheim, et byrå som tilbyr direkteoverføring av gravferder via webkamera. Jakobsen stiller betimelige spørsmål ved om hvor greit dette er. Vet de frammøte om at de blir filmet? Påvirker dette deres frihet til å sørge? Hvem eier disse filmene? Fra én side sett blir kirken en underleverandør i byråenes produktkatalog. Men når det gjelder selve gravferdsgudstjenesten i kirke eller kapell, kan ikke kirken nøye seg med å være underleverandør. Der er vår grad av imøtekommenhet utelukkende begrunnet i behovet for tillitt og ikke i byråenes behov for å kunne tilby en tilpasset ”pakke”.
… det er gode grunner til å ta noen forbehold når én aktør, enten det er byrå, pårørende eller avdøde selv, tar over som hovedregissør for det som er det kristne fellesskapets siste tjeneste overfor sine medlemmer.

Flere byråer har den siste tiden også lagt stor vekt på å anbefale planlegging av egen gravferd. Dette fikk stor oppmerksomhet i forbindelse med Wenche Foss´ planlegging av og ”medvirkning” i seremonien i Oslo Domkirke. Det kan være både godt og viktig å vite noe om avdødes egne ønsker. Samtidig kan det også binde pårørende på minst to lite hensiktsmessige måter. For det første minsker det rommet for å ta hensyn til de sørgendes egne ønsker og behov. Om far ønsket å bisettes i all stillhet, kan det i noen tilfeller frata familien et sårt tiltrengt og ønsket fellesskap i sorgen. For det andre kan ønskene vise seg å bli umulige å oppfylle. Sokneprest Åslaug Elvebakk påpeker i Vårt Land hvordan pårørende kan bli nødt til å ”bryte sitt løfte” til avdøde, fordi ønskene av ulike grunner er uforenlig med det kirkelige ritualet eller med de praktiske muligheter på stedet.

Det er neppe noen vei tilbake til konforme og helt ut standardiserte gravferder. Men det er gode grunner til å ta noen forbehold når én aktør, enten det er byrå, pårørende eller avdøde selv, tar over som hovedregissør for det som er det kristne fellesskapets siste tjeneste overfor sine medlemmer.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 9/2011:

Espen Ottosen: Henriksens hermeneutiske havari

Harald Hegstad: Prestetjeneste og ordinasjon

Gunnar Haaland: Sionisme og landløfter

Svein Inge Thorstvedt: Ny ordning og ledelsesstruktur i kirken

Søndagsteksten

          2. pinsedag: Joh 3,16-21

          Treenighetssøndagen: Joh 3,1-15

          Sankthans (Jonsok): Joh 10,40-42

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no