Glissent i midten (LK 11/11)

Glissent i midten (LK 11/11)

Situasjonsbeskrivelse: Kirkerommet i den hvitmalte kirken fra 1880-årene er nesten fullt. Første benk er ledig, reservert for dåpsbarna. De 8 neste benkeradene er godt besatt, utelukkende med festkledde gudstjenestedeltakere. Det er høy bunadsfaktor og god stemning. Så følger 3-4 tomme benkerader før de bakerste benkene, som er plassert under galleriet, igjen er fylt opp av mindre festkledde og mer stillfarne deltakere, ca. 30 i tallet. Det er gudstjeneste med dåp av 5 barn i den lokale kirke og hele situasjonen oser av kirkesosiologisk og ekklesiologisk spenning.

Når Den norske kirke skal gå i gang med å utarbeide lokale grunnordinger for gudstjenesten, får den enkelte menighet en gyllen anledning til å gjennomtenke en rekke forhold ved sin gudstjenestepraksis. Det er ikke bare valg av liturgiske formuleringsalternativer det vil komme til å handle
De fleste menigheter vil trolig ha som et uttalt mål at dåpen nettopp blir en feiring og ikke en dramaturgisk nedtur, som den gudstjenes-tevante menighet sukker tungt over.
om. Like viktig vil det bli å profilere gudstjenestene bevisst i forhold til en rekke ulike målgrupper i menigheten. Da kommer vi ikke utenom en gjennomtenkning av dåpens plass i gudstjenestelivet. Situasjonsbeskrivelsen ovenfor angir det skille som ofte finnes i forventning og fokus for to ulike grupper av gudstjenestedeltakere. De som er med i et dåpsfølge, vil umiddelbart ha forventning om dåpshandlingen som dramaturgiske høydepunkt. Det som leder fram mot og følger etter dåpshandlingen, vil i større grad kjempe om oppmerksomheten. Den andre hovedgruppen av deltakere vil i noen grad ha et motsatt fokus, der forventningen til liturgi og preken er større, og der dåpsdelen av gudstjenesten risikerer å bli et mindre velkomment hvileskjær. Mellom disse ulike forventningene, står de som skal planlegge å lede gudstjenesten.

I våre naboland, Sverige og i særdeleshet Finland, er barnedåpen for en stor del tatt ut av menighetens hovedgudstjeneste. I Finland er det en utbredt praksis at dåpen forrettes hjemme, som en privat kirkelig handling ved menighetens prest. I Sverige er egne dåpsgudstjenester, gjerne på lørdager, svært vanlig. Det later til å være stor grad av enighet om ikke å innlede liknende praksiser i Den norske kirke. Det er tvert imot ganske sterke teologiske og ritualteoretiske begrunnelser for å feire dåp i rammen av søndagens hovedgudstjeneste. Den teologiske begrunnelsen hentes fra dåpens sakramentale karakter som inngang til menigheten. Derfor bør det være noen som ønsker velkommen, ikke bare til et usynlig, men også til et synlig fellesskap. Den ritualteoretiske begrunnelsen knyttes ikke minst til ritens offentlige karakter. For de fleste familier vil dåpen være den eneste offentlige riten av dette slaget. Barnet blir ikke bare tatt inn i en familie, men inn i en atskillig større sammenheng, nemlig i Guds familie. Det finnes alternative initialriter fra ulike livssynssamfunn, men samfunnet som sådan tilbyr ikke spesielle riter som ønsker barna velkommen til borgerskap i Bodø Kommune eller Akershus fylke eller Kongeriket Norge. Desto sterkere står dåpen i folks bevissthet som en inngangs- og innvielsesrite. Spørsmålet er om dåpens betydning står like sterkt i menighetens bevissthet.

 De fleste menigheter vil trolig ha som et uttalt mål at dåpen nettopp blir en feiring og ikke en dramaturgisk nedtur, som den gudstjenestevante

Det vil være et mål at gudstjenesteåret planlegges slik at dåp kan feires med den trofaste gudstjenestefeirende menighet til stede i størst mulig grad. På den måten blir dåpsbarn ønsket velkommen, ikke til en teoretisk størrelse, men til et faktisk tilstedeværende fellesskap.

menighet sukker tungt over. Mange menigheter har allerede tatt i bruk nye ordninger for å markere dåpen som inngang i menigheten. Dåpsbarnet presenteres etter dåpen som Guds barn og ønskes velkommen av resten av menigheten. Men for at dette virkelig skal oppleves som en velkomst, har det betydning at den gudstjenestefeirende menighet for det første er til stede og for det andre ser betydningen av dåpsfeiringens sentrale plass i gudstjenesten. Er dette mulig i en menighet med 150 dåp i året? Mitt inntrykk er at prester har et sterkt ønske om å gjøre ikke bare dåpsdelen, men hele gudstjenesten til en god portal til kirken. Dette er ikke bare prestens ansvar. Hvis 10 trofaste gudstjenestedeltakere fikk som tjenesteoppgave å sitte langt fremme i kirken, lede an i salmesang og liturgi, og samtidig forplikte seg til å gratulere dåpsfamiliene med dagen etter gudstjenesten, kan dette ha en dobbel gevinst. Dåpsfamiliene opplever et reelt fellesskap med andre enn seg selv, og de 10 vil få et sterkere motivert engasjement i gudstjenesten. Mange steder kan det nemlig spores en slitasje i denne gruppen av gudstjenestedeltakere, den trofaste gudstjenestefeirende menighet, en gruppe som i hovedsak blir mindre og ikke større. Ofte rapporteres det at dåp og dåpsfamilier blir valgt som målgruppe på bekostning av dem som går ofte til kirke, og som har andre forventninger, særlig til forkynnelsen. Det burde ikke være nødvendig. Det er et mål å forkynne evangeliet livsnært for både dåpsfølger og andre innenfor rammen av samme preken. Der planleggingen av liturgi og forkynnelse ikke reflekterer denne dobbelte målgruppe, risikerer man at det ikke bare er dåpsfamiliene som kjenner seg ekskludert, men like gjerne de som går ofte til gudstjeneste.

Til tross for denne målsettingen er det neppe mulig å møte alle behov i enhver gudstjeneste. Derfor bør gudstjenester kunne ha forskjellig preg. Oppgaven for menighetsråd i utarbeidelse av lokal grunnordning, vil være i fellesskap å tenke gjennom hvordan ulike behov kan møtes uten at menigheten splittes opp unødig. I denne sammenheng er det dåpens plass i denne planleggingen som er i fokus. Det vil være et mål at gudstjenesteåret planlegges slik at dåp kan feires med den trofaste gudstjenestefeirende menighet til stede i størst mulig grad. På den måten blir dåpsbarn ønsket velkommen, ikke til en teoretisk størrelse, men til et faktisk tilstedeværende fellesskap. Samtidig bør dette målet balanseres av ønsket om fordypning og overkommelige gudstjenester.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 11/2011:

Heinke Foertsch: Haltende kirkedemokrati truer ansattes rettigheter

Egil Midtbø: Mine erfaringer som sokneprest i Svenska kyrkan

Espen Ottosen: Henriksen mange argumenter for å korrigere Bibelen

Gunnar Haaland: Paulus og jødedommen

Harald Hegstad: Mer om prestetjeneste og ordinasjon

Bokmelding

          Stig Lægdene (red.): Prekener fra Nord-Norge

Søndagsteksten

          5. søndag etter pinse: Matt 7,1-15

          6. søndag etter pinse (Aposteldagen): Luk 5,1-11

          Olsok: Luk 22,24-27

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no