Ta vare på læren (LK 12/11)

Ta vare på læren (LK 12/11)

”Gi akt på deg selv og på læren. Fortsett med det! For gjør du det, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.” Slik lyder formaningen til kirkelederen Timoteus (1 Tim 4,16), en formaning som også er høyst relevant for kirkeledere i vår tid.

 Kristen tro er mer enn lære. Den er opplevelse, fellesskap, ordninger, ritualer og levd liv. Kjernen i troen er det personlige gudsforholdet, den grunnleggende tillit til frelseren, som Den hellige ånd har skapt gjennom nådens midler. Troen skapes når evangeliet om Guds frelseshandling i Jesus Kristus forkynnes og høres.

Fordi det budskap troen bygger på, kan uttrykkes i ord, har det også et bestemt kognitivt innhold. Det uttrykker og forutsetter bestemte ting om Gud, verden, mennesket og om Guds handlinger til frelse. En sammenhengende framstilling av dette kunnskapsinnholdet kan betegnes som den kristne lære. Læren er et systematisk og forpliktende uttrykk for innholdet i den kristne tro. Dette inkluderer spørsmål som i faglig sammenheng gjerne blir behandlet av dogmatikken, men også av etikken.

 
Læren er ikke en individuell affære, men et uttrykk for det trosinnhold som deles i fellesskap.
Troen lever i fellesskapet av de troende, og troens innhold er gjennom generasjonene blitt overlevert i dette fellesskapet. Derfor er læren ikke en individuell affære, men et uttrykk for det trosinnhold som deles i fellesskap. Læren er kirkens lære. Det gir læren et visst objektivt preg, noe man kan legge til grunn selv om man ikke til enhver tid opplever læren som et umiddelbart uttrykk for egne trosopplevelser. At læren har et objektivt preg, betyr ikke at den ikke kan diskuteres eller kritiseres. Ikke minst for kirkens prester er det viktig at man arbeider med og tilegner seg læren på en slik måte at man personlig kan stå inne for den.

Lærens betydning for det kirkelige fellesskap innebærer også at kirkesplittelse og splittelse i lære ofte hører sammen. Avklaring av læremessige forskjeller har derfor vært en viktig side ved tilnærmingene kirkesamfunnene imellom. I mange tilfeller har man oppdaget større nærhet i læremessig forståelse enn det man tidligere hadde antatt. Et av de største gjennombrudd i slike læresamtaler var enigheten mellom katolikker og lutheranere om forståelsen av rettferdiggjørelseslæren i Felleserklæringen fra 1999.

En viktig innsikt fra de økumeniske læresamtaler er at man kan vedkjenne seg en grunnleggende læremessig enhet selv om man uttrykker og vektlegger forskjellige aspekter ulikt. Læren er ikke uten videre identisk med bestemte formuleringer av læren. Det er en innsikt som også kan gjøres gjeldende for ulike teologiske retninger innen den samme kirke. Teologisk mangfold og debatt er nødvendig for å hindre kirkelige ensretting og stagnasjon, så sant det er forankret i en felles forpliktelse på det bibelske evangelium. Man fremmer ikke læren ved å hermetisere den, men ved stadig å formidle, fortolke og samtale om den.

Lærens avgjørende betydning for det kirkelige fellesskap betyr ikke at prekener og annen formidling skal framstå som dogmatiske forelesninger. Samtidig er det viktig at all trosformidling er læremessig fundert og informert. Læren er på en måte skjelettet i en kropp som også inneholder mange andre elementer. En annen metafor som kan beskrive lærens betydning, er grammatikkens betydning for språket. Den gir struktur og grenser for hvordan språket kan brukes, samtidig som den ikke avgjør innholdet i alt som sies. Et eksempel på dette kan være treenighetslærens betydning. Ved siden av å være et uttrykk for hvordan man forstår Gud, har den også avgjørende betydning for strukturen i kristen tenkning og forkynnelse for øvrig.

Ved siden av lærens betydning for forkynnelse og undervisning er det nødvendig å peke på sammenhengen mellom lære og liturgi. I sin tilbedelse uttrykker kirken sin dypeste overbevisning om Gud og hans forhold til verden. Lex orandi, lex credendi (bønnens lov er troens lov) er et gammelt kirkelig prinsipp. Derfor er det viktig at liturgiske tekster kvalitetssikres på en særlig måte, ikke bare for å forhindre at de sier noe galt, men for å sikre at de gir et rikt uttrykk for fylden i den kristne tro. Ikke uventet stod derfor læremessige vurderinger sentralt i arbeidet med gudstjenestereformen i Den norske kirke.

Når man diskuterer betydningen av kirkens lære, fokuserer man ofte på hvor grensene går for den læremessige forpliktelse, og hvordan man skal forholde seg til læremessige avvik. Håndteringen av denne type læresaker fikk i 1985 en grundig behandling i utredningen ”Den norske kirke og lære” (NOU 1985:21) under ledelse av Ivar Asheim. Dette er en utredning med mye viktig stoff og gode vurderinger som fortsatt har relevans. Det mest konkrete resultatet av utredningen ble opprettelsen av Den norske kirkes lærenemnd i 1988. Dette er et organ som kun trer sammen når det får oversendt saker til uttalelse. Så langt har nemnda vært lite brukt, og da først og fremst i forbindelse med kontroversene rundt homofilispørsmålet.

Det å ta vare på læren er ikke bare et spørsmål om de læremessige yttergrenser. Den viktigste innsats en kan gjøre for kirkens lære, er ve
Den viktigste innsats en kan gjøre for kirkens lære er ved positivt å utfolde den.
d positivt å utfolde den. Langt viktigere enn det som skjer i lærenemnda, er det som skjer hver eneste søndag i liturgien og fra prekestolen. Gjennom sin vigsling er kirkens prester forpliktet til å ”forkynne Guds ord klart og rent, som det er gitt oss i Den hellige skrift, og som vår kirke vitner om det i sin bekjennelse.” I tillegg til å sørge for at dette skjer i ens egen forkynnelse, bør prester se det som din oppgave å se til at det som ellers formidles gjennom ord og handling i menigheten, er et sant uttrykk for kirkens tro.

I vår kirke har biskopene et avgjørende læreansvar. Som tilsynsmenn og -kvinner pålegges de i sin vigsling å ”ta vare på den apostoliske lære etter vår kirkes bekjennelse, og rettlede og oppmuntre Herrens tjenere i menigheten.” Dette gjør de gjennom sitt tilsyn for bispedømmets menigheter og vigslede medarbeidere, gjennom arbeidet i Bispemøtet og gjennom å formidle kirkens tro i offentligheten. Etter min mening bør evnen og viljen til å ivareta denne siden ved bispetjenesten være et avgjørende kriterium ved rekruttering av nye biskoper.

Ansvaret for læren er samtidig ikke begrenset til én bestemt gruppe. Mer enn noen gang trenger vi et ”myndig lekfolk” som også er opptatt av troens innholdsside. I en demokratisk oppbygd kirke vil det være Kirkemøtet som har det siste ord, også i saker med læremessige implikasjoner. Samtidig er det i lærespørsmål viktig å bevare en viss ”langsomhet” der slike spørsmål undergis en grundig behandling der teologisk sakkyndighet får spille en viktig rolle. Det sikres i dagens ordning ved at Kirkemøtet ikke behandler saker av læremessig karakter uten at Bispemøtet på forhånd har sagt sin mening.

I en fremtidig kirkeordning er det viktig at prosedyrene for behandling av saker med læremessige implikasjoner blir tilstrekkelig robuste.

I en fremtidig kirkeordning er det viktig at prosedyrene for behandling av saker med læremessige implikasjoner blir tilstrekkelig robuste. Det er også viktig å sørge for at Bispemøtet besitter den nødvendige kompetanse for å ivareta det læremessige ansvar det er tillagt. Etter min mening bør en her vurdere å gi Lærenemnda en mer aktiv rolle. I Sverige er det f.eks. slik at ”Läronämnden”, der biskopene har selskap med åtte teologisk sakkyndige, uttaler seg til alle spørsmål med læremessige implikasjoner som kommer opp i Kirkemøtet, herunder liturgiske ordninger.

Når det gjelder ansvaret for kirkens lære, har også de teologiske fakulteter spilt en viktig rolle i Den norske kirke. Det har på den ene side skjedd gjennom deres rolle som høringsorgan i kirkelige og teologiske spørsmål. På den annen side utøver fakultetene et læreansvar gjennom sin utdannelse av kommende prester. For kirken er det av avgjørende viktighet at teologiske studenter møter en undervisning, fremfor alt i dogmatikk og etikk, som er forankret i kirkens lære. En slik forankring utelukker ikke, men forutsetter snarere, en kritisk behandling og oppøvelse av selvstendig refleksjon og tolkning. Som jeg tidligere har skrevet her på lederplass i LK (18/2010), er de teologiske fakulteters forhold til Den norske kirke et spørsmål som det er viktig å få avklart i forbindelse med en ny kirkeordning.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 12/2011:

Tore Kopperud: Salmebokforslaget 2008

Jens Olav Mæland: Heldt Paulus seg "innenfor rammen av sin tids jødedom"?

Gustav Danielsen og Frede Mandt Fjågesund: Prestetjenesete og ordinasjon

Bokmelding

          Harald Bekken: Jesus i fengselet

Søndagsteksten

          7. søndag etter pinse: 5 Mos 30,11-16

          8. søndag etter pinse: Mark 8,1-9

          9. søndag etter pinse: Matt 7,15-20

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no