Å falle (LK 13/11)

Å falle (LK 13/11)

Nylig har kirkens image som umenneskelig, fordømmende og hyklerisk, på ny vært langt framme i media. Jeg blir så lei meg av det. Vi scorer skyhøyt på brukertilfredshet og tilsvarende lavt på omdømme-undersøkelser, og selv om det første er viktig, er det alvorlig når en av konfirmantene mine bemerker: ”Hvis det ikke er plass til ham i kirka, er det i hvert fall ikke plass til meg her. Jeg har helt sikkert syndet mye mer enn han."

  Vi kan mene så mye vi vil om hva folk burde tenke om kirken og felleskapet. Men det er et alvorlig problem for oss når folk oppfatter det slik at kirken ikke har rom for at man feiler og faller.

Jeg vet ikke om det skyldes at jeg selv aldri har drevet det særlig langt med hvite danseskøyter på beina. Jeg har ikke gjort det stort innen turning eller ballett eller mye annet rart heller (har fortsatt en ambisjon om å lære og slå hjul), men jeg har alltid synes at det har vært noe ekstra magisk over disse kunstløpdamene, særlig når de faller, når de smeller i den harde isen i bare nylonstrømpene og vet at nå er slaget tapt og fire års slit for med alje forgjeves – og det likevel er to lange minutter igjen av programmet deres – og de reiser seg og fortsetter, tilsynelatende uberørt, og fullfører showet, før de (kanskje) slipper tårene løs på benken etterpå – med sikkert verdens største og vondeste blåmerke på vei, på rompa eller låret. Jeg er mer imponert over dem enn over dem som gjennomfører uten fall.

Det er viktig å kunne falle. Jeg hadde en kort karriere på judomatta som student. Noe av det først e vi lærte der, var fallteknikk. Det gjelder nok mange andre idretter også. Det handler om å lære og falle på en måte som reduserer faren for smerte og skade, og får oss fort på beina igjen. Det gjør kanskje også frykten for å falle mindre. Men fallteknikk er bra for mye mer enn sport.

Å falle og reise seg igjen og fortsette er en nødvendig del av det å leve.
Å falle og reise seg igjen og fortsette er en nødvendig del av det å leve – også for prester. Hvis vi er altfor redde for å falle, er det nesten umulig å leve – og vondere når vi først faller. Falle og reise seg igjen – noen gjør det hele tiden. Noen slipper lettere unna. Noen faller og klarer ikke å reise seg igjen. Noen faller og opplever at de blir reist opp igjen, av Gud, av andre mennesker. Å falle i livet kan gjøre mer vondt enn å falle på isen. Det kan lage blåmerker både på kroppen og i hjertet. Det kan handle om egne feiltrinn og svik, eller andres. Ofte vil vi trenge hverandres hjelp for å reise oss og fortsette.

Vi prester og andre kirkearbeidere burde være nokså fortrolige med både fallet og oppreisningen. Det hører liksom til kjernerepertoaret vårt. Mennesket, skapt i Guds bilde og kroniske syndere, vi faller stadig vekk – eller forårsaker andres fall. Livet er et risikoprosjekt som rommer en del famling, søking, snubling – og altså også fall. Samtidig har vi en Gud som er ekspert på å reise opp, ekspert på tilgivelse – som tilgir all vår skyld – som gir oss blanke ark og fargestifter til, på nytt og på nytt. Gud elsker oss og elsker oss og elsker oss. Klarer vi å ta det helt inn? Eller prøver vi bare å gi det videre til andre uten egentlig å tro at det gjelder oss selv? Jeg synes stadig jeg møter kristne som tror at det gjelder de fleste andre – men ikke dem selv. Det er alvorlig.

Den som vet seg elsket og tilgitt, kan lettere reise seg igjen, og lettere være sjenerøs med andre. Der det handler mer om andres fall, andres svik
Gud gir oss verdighet.
og skam påført av andre, kan vi også ta det med til Gud. Gud gir oss verdighet. Gud holder oss fast i at vi ikke skal sette oss selv under andre – at vi skal vise oss selv samme respekt som vi skal vise andre, fordi vi alle er like for Gud. Gud tåler vår skam, vår bitterhet, vårt sinne, vår sorg. Gud kan forvandle det. Men det kan kreve ekstremt hardt arbeid og en solid dose mirakel, enda mer hvis ikke menneskene rundt oss gjør sin del.

Hvordan fungerer dette i praksis? Er våre fellesskap sånn at det er rom for å feile og falle? – at det er verdsatt å ta noen sjanser innimellom? – at vi våger å vise fram våre fall og blåmerker? – at tilgivelsen praktiseres? – at vi snakker til hverandre og ikke om hverandre, i møte med egne og andres feilsteg? – at vi hjelper hverandre å sortere skyld fra skam? – at vi utfordrer hverandre til å gjøre opp for oss når vi har gjort feil mot andre? – at vi hjelper hverandre til å reise oss og fortsette når vi har gått i bakken?

Både ja og nei, tror jeg. Og det gjelder vel de fleste fellesskap, både gudelige og andre. Men hvis vi bare lager fellesskap hvor vi føler vi må oppføre oss som isdanserne – komme fort opp igjen, klistre på smilet og late som ingenting har skjedd, selv om vi vet at alt er tapt – da blir livet utmattende. Fellesskapet blir fylt av ensomhet. Og det blir stort rom for de som ønsker å tegne et bilde av kirken som et trangt, fordømmende, nådeløst fellesskap, hvor det ikke er plass for alminnelige, levende mennesker.

SUNNIVA GYLVER 

 

Øvrig innhold i LK 13/2011:

Oskar Skarsaune: Den aronittiske velsignelsen

Turid skorpe Lannem: Eit kyrkjeleg handtrykk

Jens-Petter Johnsen: Ansattes rettigheter og kirkedemokrati

Bokmelding

          Stephanie Dietrich, Kari Karlsrud Korslien og Kjell Nordstokke (red): DIAKONEN – KALL og PROFESJON

Søndagsteksten

          10. søndag etter pinse: 1 Kor 3,10-17

          11. søndag etter pinse: Luk 19,41-48

          12. søndag etter pinse: Luk 18,9-14

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no