Vår lille, sterke folkekirke (LK 14/11)

Vår lille, sterke folkekirke (LK 14/11)

Ringerike prosti har inntil for kort tid siden vært en fredelig, vakker og kanskje litt perifer plett på jord et stykke utenfor Oslo. Folk som bor her, er  generelt glad i sine gamle kirkebygg og har sterke meninger om hvor og hvordan en ny kirke skal bygges etter brann, men viser mindre engasjement for de mer indrekirkelige sakene som trosopplæring og gudstjenestereform – typisk norsk folkekirke med andre ord. Som ny prost på et slikt sted er jeg flere ganger blitt spurt, og har spurt meg selv, om hvordan en bør være synlig som prest og kirke i møte med denne litt sedate folkekirkeligheten.

I skrivende stund er det nøyaktig to uker siden 22.07.11. I Ringerike prosti har vi i dag begravet våre døde. Tiden for selvhøytidelige tanker knyttet til presterolle og kirkeforståelse og lokal forankring blåste bort idet den største nasjonale katastrofen siden andre verdenskrig slo ned i nettopp mitt prosti, nærmere bestemt på Utøya. Det ble ikke en gang tid til å grue seg eller lure på om jeg var moden nok for oppgaven. Det var bare å gå inn og være der. Være prest. Synliggjøre kirka. Og merke at det holder.

To uker etterpå strever jeg med å finne de kloke ordene om hva det var som holdt, og hva jeg har lært. Til det har det gått for kort tid, og jeg kjenner meg fortsatt for nær begivenhetene til å klare å danne meg et bilde av helheten. Jeg føler dessuten et ubehag ved tanken på at vi som kirke kan fristes til å profitere på denne tragedien. Prisen har vært alt for høy til at jeg er i stand til å glede meg over at folk har strømmet til kirkene de siste ukene.

Men noe har jeg likevel erfart, noe som styrker min tro på å være prest i Den norske kirke.

Som prester har vi ukentlige øvelser i sørgesamtale og sjelesorg.
Først og fremst har jeg opplevd en overveldende tillit, fra dem som var rammet direkte, og fra kommunens kriseteam og stedets redningstjenester. Presten ble etterspurt; mange synes det var mer naturlig å snakke med en prest enn med helsepersonellet – for de var jo ikke syke; muslimer syntes det var fint å snakke med en kristen, kvinnelig prest; de unge tok det for gitt at presten hadde ekspertise på sorg, og at vi tålte å høre deres historier, at vi er interessert i å høre deres historier. Og vi tålte det faktisk. Omfanget og voldsomheten som møtte oss, gjorde situasjonen helt spesiell, men den var likevel ikke totalt fremmed. Som prester har vi ukentlige øvelser i sørgesamtale og sjelesorg. Sorg og krise noe vi allerede vet av. Jeg kjente at min profesjon som prest holdt mål.

Profesjonalitet handler om erfaring, og det handler om teologisk forankring. Det har vært godt å kjenne at som kirke har vi en virkelighetsforståelse
Disse teologiske grunnforankringene har gitt trygghet.
og et menneskesyn som ikke rakner, selv når katastrofen inntreffer. Vi vet at verden er både god og ond; vi vet at ulykker rammer tilfeldig; vi tror at det mennesket som utrettet de mest grusomme ting, faktisk også er skapt av Gud. Og vi tror på en Gud som er blitt en av oss, som er der vi menneskene er, og framfor alt der mennesker lider. Og at kirkens plass er å være der Gud er. Disse teologiske grunnforankringene har gitt trygghet, både i møte med pårørende og andre fagfolk, og også i forhold til min egen tro.

Det har vært flott å jobbe i et stort tverrfaglig fellesskap der kirkens folk har vært ønsket velkommen, både av helsepersonell, av redningsmannskap og av Arbeiderpartiet. Vi samarbeidet med psykologer og leger; folk fra partiledelsen henvendte seg til oss for å få hjelp når navnelistene ble offentliggjort; brannvesen og politi sa til oss at vissheten om at det var prester på stedet, som fastholdt det gode midt i alt det vonde, gjorde at de kunne gjøre sin jobb med lettere samvittighet. Kirken var en helt naturlig del av den miniatyren av et storsamfunn som ble etablert på Sundvollen.

Det gikk på en merkelig måte av seg selv. Vår rolle som prester og kirke var klinkende klar: Å være til stede som et symbol på en trassig tro om at livet er sterkere enn dødskreftene. Å kunne bekrefte at jeg tror på en nærværende Gud, når pårørende som selv ikke hadde noen tro, ønsket at jeg skulle be for deres savnede sønn eller datter. Å invitere til forbønnsgudstjeneste. Å tåle å være til stede. Stort mer enn dette kunne vi ikke gjøre. Men det viste seg å holde.

Jeg er svært glad i vår lille, sterke folkekirke.

Alt har sin tid. Det vil snart komme dager da trosopplæring og gudstjenstereform blir viktig igjen, og det ikke er nok å bare være kirke. Men jeg håper jeg ikke mister frimodigheten på hva Gud, det norske folk og lokalsamfunnet på Ringerike tydelig kaller oss til – å være lys og salt i verden. Som mange andre er jeg blitt ekstra glad i vårt lille land disse ukene, og jeg er svært glad i vår lille, sterke folkekirke.

KRISTIN MOEN SAXEGAARD

 

Øvrig innhold i LK 14/2011:

Harald Hegstad: Å være luthersk er å være økumenisk

Per Lønning: Å falle er ett, å gjøre seg til av det noe annet

Karl Frode Hilton: Det arabiske flyktningeproblem fra Palestina / Israel i 1947-1948

Bokmeldinger

          Geert Hallbäck: DET NYE TESTAMENTE – EN LÆREBOK

          Egil Grandhagen: GLIMT FRA ASIAS MISJONSHISTORIE

          Jan Ove Ulstein, og Per M. Aadnanes (red.): VEGAR I VEGLØYSA?

Søndagsteksten

          13. søndag etter pinse: Mark 7,31-37

          14. søndag etter pinse: Luk 10,25-37

          15. søndag etter pinse: Luk 17,11-19

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no