Nasjonal og lokal sorg (LK 15/11)

Nasjonal og lokal sorg (LK 15/11)

Alle de som mistet livet under terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli, er begravet. De 77 ofrene ble fulgt til sine respektive gravsteder av tallrike forsamlinger, og offisielle representanter har deltatt ved alle gravferdene. Et overraskende stort flertall av gravferdene ble forrettet i kirker og 
Nasjonal og kollektiv sorg er en prøvestein for fellesskapets bestandighet.
etter kirkens liturgi. Den nasjonale sorgen har funnet sitt utløp på mange ulike måter. Både politiske og kirkelige ledere har vist klokskap og godt skjønn når de har gitt uttrykk for sine følelser i denne svært tilspissede tiden. Det har bidratt til at vi som nasjon og fellesskap har oppdaget nye kvaliteter hos hverandre. Denne kloke verdigheten har i all hovedsak vært lite pompøs og desto mer troverdig. Jeg er takknemlig overfor mine ledere i kirke og samfunn for at jeg uten blygsel kan kjenne meg som en del av dette sørgende fellesskapet, og for at jeg kan få legge min egen sorg inn i de uttrykk og ritualer som er blitt valgt. Nasjonal og kollektiv sorg er en prøvestein for fellesskapets bestandighet. Mye tyder på at prøven er bestått
.

Når nyhetsbildet ikke lenger totaldomineres av terroren, kommer også bevisstheten om sorgens lange linjer. Disse lange linjene er i hovedsak lokale mer enn de er nasjonale. Alle landets bispedømmer har vært berørt, og ofrene kom fra svært mange ulike lokalsamfunn over hele landet. I dag erfares 22. juli på skoler, studiesteder og arbeidsplasser over hele landet. Det en noen som ikke har møtt opp etter ferien. Framfor alt erfares 22. juli rundt omkring i mange hjem. Kirkens rolle i kriseberedskapen ble satt på en prøve i dagene etter 22. juli, en prøve den ifølge de foreløpige rapportene har bestått. Kristin Moen Saxegaard skrev i forrige nummer av LK at kirken har en erfaring og en teologisk forankring som setter dens tjenere i stand til å være til stede i slike dager og netter, med en rolleforståelse som kanskje er tydeligere enn noen av de andre hjelpeprofesjonene. Slik er det fordi terroren 22. juli i all sin enestående og omfangsrike grufullhet, på det individuelle plan likevel likner på andre hardt rammende tap og hendelser. Den presten som forrettet gravferd for en livsglad og fremtidsoptimistisk AUF’er, kunne to uker tidligere ha begravet en jevnaldrende sambygding som valgte å ta sitt eget liv. Den diakonen som holdt kirken åpen for lystenning og samtale etter 22
En ny hverdag skal erobres.
. juli, går kanskje fortsatt jevnlig på besøk til dem som mistet sitt barn i en trafikkulykke forrige sommer. Slik vil det være et mål at deler av den nasjonale sorgens enorme omsorgspotensial, omdannes til lokal og individuell omsorg. Venner og pårørende skal leve i vante omgivelser og trenger næring i vante omgivelser. En ny hverdag skal erobres.

Noen som bærer en upåaktet sorg, kan kanskje savne den offentlige oppmerksomhet som følger med en nasjonal katastrofe. De fleste dødsfall, også av tragisk karakter, finner sted uten avisoverskrifter og offentlige markeringer. Etterlatte blir ikke lovet oppfølging av landets ledende politikere. Årsdagene vil ingen andre huske enn de aller nærmeste. Kanskje var døden mer skamfull enn ærefull. Det er i disse mindre påaktede sammenhengene at den lokale kirke virkelig skal bestå sin prøve. Det er der det diakonale fellesskapets trofasthet kan bli synlig. På den annen side er den nasjonale sorg et tveegget sverd. Ofrenes pårørende og de overlevende utsettes for et press fra media som allerede i noen tilfeller har bikket over i det grenseoverskridende og upassende. Og snart kommer forskerne. Det er all grunn til å håpe at de som vil trekke akademiske publikasjonspoeng ut av katastrofen, leser sin profesjons og forskningsetikk grundig før de går i gang.

Lokal sorg har mange ansikter. Den er ofte langsom og starter ved et sykeleie, i god avstand fra dødsøyeblikket. I disse dager forbereder norske kommuner seg på den såkalte Samhandlingsreformens konsekvenser. En av disse konsekvensene er at flere alvorlig syke og døende vil få omsorg og smertelindring i sin egen hjemkommune. Ved at flere overføres fra sentrale sykehus og institusjoner til lokalmiljøet, blir også den lokale menighet utfordret på en ny måte. Kirkens sjelesørgere har både kompetanse og plikt til å gi åndelig og eksistensiell omsorg til alvorlig syke og døende. Et godt samarbeid mellom helsetjenestene og menigheten, kan bidra til at flere får en helhetlig og lokalt forankret omsorg. I tillegg vil det ofte gi anledning til å skape relasjoner som gjør det kommende gravferdsarbeidet bedre og mer personlig. Å samtale om døden er en ferdighet som krever en viss grad av fortrolighet med egen ”endelighet”. I disse dager er det utlyst et videreutdanningskurs for menighetsprester og diakoner som heter Omsorg ved livets slutt. Her tematiseres både omsorgsgiverens forhold til sin egen død, og en rekke spørsmål knyttet til hvordan vi kan være best til stede for pasient og pårørende når livet går mot slutten.

Vi har vist at vi kan finne ord og omsorg til hverandre...

Døden er gåtefull og ofte opprørende, enten den rammer mange samtidig på hittil ukjente og voldsomme måter, eller den utgjør en enkelt families tragedie. Sorgen er individuell og krevende, enten den utløses av et skudd eller av kreftceller som har nådd sitt destruktive mål. Vi har vist at vi kan finne ord og omsorg til hverandre i katastrofens tilspissede tid. Nå skal vi vise at vi kan fortsette å gjøre det, lenge og kontinuerlig, der vi bor.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 15/2011:

Sunniva Gylver: Kjærlighetens kamp mot det onde

Pressemelding: KIFO med ny tilstandsrapport for Den norske kirke

Søndagsteksten

          16. søndag etter pinse: Matt 6,24-34

          17. søndag etter pinse: Joh 11,17-27.37-44

          18. søndag etter pinse: Mark 2,18-28

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no