Kjent inventar i nytt hus (LK 19/11)

Kjent inventar i nytt hus (LK 19/11)

En arbeidsgruppe ledet av Trond Bakkevig la nylig fram et omfattende forslag til ny kirkeordning. Gruppen var nedsatt av Kirkerådets direktør og vil være en viktig ressurs for det videre arbeid med fremtidens kirkeordning.

Forslagene bygger på den forutsetning at de grunnlovsendringene som de politiske partiene ble enige om i kirkeforliket vil bli gjennomfø rt, trolig i juni neste år. I tillegg til selve grunnlovsendringene rommer kirkeforliket en del forutsetninger (bl.a. at prestene fortsatt skal være statsansatte og at Den norske kirke ikke blir eget rettssubjekt) som gjør mulighetene for endringer i kirkeordningen relativt begrenset innenfor forliksperioden. Utvalget tar derfor utgangspunkt i at mulighetene for forandringer vil være større etter utløpet av forliksperioden i 2013. Et grunnleggende premiss for de forslag som legges fram er derfor at kirken blir eget rettssubjekt, og at ingen av kirkens ansatte lenger skal være statsansatte. Dette er forutsetninger som også Kirkemøtet tidligere har lagt til grunn for en framtidig kirkeordning. Hvorvidt de vil være mulige å oppfylle, avhenger imidlertid av den politiske situasjonen etter neste stortingsvalg.

 
Det avgjørende er den åpne diskusjon som nå må komme i ulike fora.
Arbeidsgruppen har levert fra seg et omfattende og solid materiale på mer enn 600 sider fordelt på fire bind, og alt finnes tilgjengelig på www.kirken.no. Her er mye interessant, både av dokumentasjon og overveieleser. Leservennligheten hadde likevel vært hjulpet av en noe strammere redigering. Noen forslag er godt drøftet og begrunnet, andre steder er store prinsipielle spørsmål mer overflatisk behandlet. Mange steder kunne man ønsket seg en klarere uttegning av argumenter for og imot ulike løsninger, uavhengig av hva gruppen går inn for. Det avgjørende er uansett at den åpne diskusjon som nå må komme i ulike fora, og de avgjørelser som deretter må fattes i kompetente organer, får et godt og tilstrekkelig grunnlag.

En viktig side ved utredningen er at den går så konkret til verks, ved å komme med fullt utformede forslag til ny Kirkelov (som Stortinget må vedta), Kirkeordning (som det forutsettes at Kirkemøtet vedtar) samt en rekke andre regelsett (bl.a. tjenesteordninger). Uansett hvordan de endelige løsningene kommer til å se ut, er det en stor fordel  å kunne forholde seg til konkrete løsningsforslag.

En fremtidig situasjon der prestetjenesten ikke lenger er statlig, vil gjøre det mulig å samle de to virksomhetslinjer i kirken til én, herunder å sørge for at de som jobber sammen, har den samme arbeidsgiver. Utvalget legger en slik samling av den kirkelige virksomhet til grunn for sine forslag. Når den rettslige todelingen av kirken bortfaller, bør det etter deres mening føre både til en enhetlig virksomhet, et enhetlig ansvar for denne virksomheten, et enhetlig arbeidsgiveransvar og en enhetlig ledelse av virksomheten. Når det gjelder ansvaret for virksomheten i kirken, er utvalget entydig på at dette skal ligge i de valgte rådene. På soknenivå betyr det at menighetsrådets ansvarsområde utvides, bl.a. til også å omfatte gudstjenestelivet. Samtidig understreker man at presters og andre vigslede medarbeideres selvstendighet gitt i deres faglige kompetanse og vigsling/ordinasjon må bevares. En slik forutsetning om en samlet virksomhet og et samlet ansvar for virksomheten i de kirkelige råd er også i samsvar med det Kirkemøtet tidligere har lagt til grunn.

Mens Kirkemøtet tidligere har vedtatt en målsetting om tre forvaltningsnivå, har arbeidsgruppen endt opp med at det er nødvendig med fire. Det skjer ved at bispedømmerådet beholdes, og et justert fellesrådsnivå/prostiråd utvikles som et mellomnivå på basis av de nåværende fellesrådene. Det er mange elementer som kan diskuteres i denne konstruksjonen, men det grunnleggende spørsmål må være hvordan ordningen vil fungere, sett fra lokalmenighetens synspunkt. Arbeidsgruppen forutsetter med rette at det er soknet som er den grunnleggende enhet i kirken, og peker på at ”organiseringen må bygge på lokalleddet som det grunnleggende og sentralleddet som støttende for lokalleddet” (hefte 2, s 61). Hvorvidt det å ”støtte” lokalleddet betyr at man i praksis kan komme til å overta styringen av lokalleddet, er imidlertid et åpent spørsmål. Man går med god grunn ikke inn for den svenske modellen der alt ansvar for tilsettinger, bygninger og økonomi ligger i soknet. I Sverige har denne ordningen bl.a. ført til et press i retning av sammenslåinger av sokn og gjort mange sokneprester til administratorer. Det er riktignok et spennende element i arbeidsgruppens forslag at de forutsetter at mange av de fullmakter som ligger i prostirådet, skal kunne delegeres til menighetsrådet der forholdene ligger til rette for det .

Mens en slik delegasjonsordning peker i desentraliserende retning, går forslaget om å slå sammen 426 fellesråd til ca. 80 prostiråd i
Etter mitt skjønn er forholdet mellom soknet og prostirådet underbelyst i utredningen.
sentraliserende retning. Etter mitt skjønn er forholdet mellom soknet og prostirådet underbelyst i utredningen. En grunn til det er at arbeidsgruppen forutsetter de nåværende fellesrådenes status som soknets organer videreført. En slik formell betraktning forhindrer likevel ikke at mange menighetsråd også i dag opplever fellesrådet mer som et eksternt enn som et internt organ. En slik opplevelse vil trolig forsterkes ved at de nye prostirådene de fleste steder blir større enn de nåværende fellesrådene. Forslaget viderefører også det mange opplever som en svakhet ved fellesrådene, nemlig at deres kirkefaglige kompetanse er begrenset ut over det som har med økonomi, personal og bygg å gjøre. Forslaget forutsetter at denne begrensning i kompetanse skal videreføres, i og med at de kirkefaglige stabene fortsatt skal befinne seg på bispedømmekontorene.

Riktignok vil prosten være en viktig kirkefaglig aktør i prostirådets virksomhet, som leder for prestetjenesten. Forslaget inneholder her en detalj som bryter med det prinsipp om samordning av virksomhetsansvar og arbeidsgiveransvar som ellers preger utredningen, ved at prosten skal være ansatt av bispedømmerådet. Det gjør prostens rolle uklar og betyr at menighetsprester skal ledes av en som ikke er ansatt hos samme arbeidsgiver.

Et hovedelement i utvalgets forslag er opprettelsen av prostiråd med store fullmakter. Ved at bispedømmerådene fortsatt beholdes med tunge arbeidsoppgaver, får man likevel ikke den forenkling av kirkeorganisasjonen som mange har tatt til orde for. I den videre debatt vil gruppens forslag både måtte diskuteres opp mot en modell der bispedømmerådene elimineres helt, og en modell der bispedømmerådene blir arbeidsgiver for alle kirkelig ansatte.

En viktig side ved enhver kirkeordning er hvordan prestetjenesten og andre viglede tjenester er innordnet. Her er det mye som kunne vært kommentert fra arbeidsgruppens forslag, både med tilslutning og med kritikk. Jeg vil her nøye meg med å kommentere den begrepsbruk utredningen legger seg på, med et bastant skille mellom ordinerte og vigslede stillinger. Det er underlig å registrere at man her nærmest legger seg på tvers av enstemmige vedtak fra Bispemøte og Kirkemøte de siste par årene, der man taler om et mangfold i kirkens vigslede stillinger, og der også prestetjenesten inngår. Selv om Bispemøtet i sin uttalelse ønsket å videreføre ”ordinasjon” som en språklig betegnelse på vigsling til prest, gir ikke det grunnlag for den bastante todeling mellom ”den ordinerte tjeneste” og ”den vigslede tjeneste” (begge i entall!) som 
Det er sterkt å håpe at den politiske situasjon etter 2013 gir rom for den type endringer som arbeidsgruppen legger opp til i sitt forslag.
arbeidsgruppens forslag til Kirkeordning legger opp til. En underlig side ved dette er at man i tillegg innfører ”preste- og prostetjenesten og biskopens tjeneste” som deltjenester som den ordinerte tjeneste ”består av”, mens den vigslede tjeneste ”består av kateket-, diakon- og kantortjenesten” (hefte 1, s 62). Dette er ikke av de sider ved arbeidsgruppens forslag, som bør komme langt i den videre saksbehandling.

Det er sterkt å håpe at den politiske situasjon etter 2013 gir rom for den type endringer som arbeidsgruppen legger opp til i sitt forslag. Fortsatt gjenstår mye å diskutere og vedta, både av prinsipper og av detaljer. Her er det viktig at så mange som mulig blir hørt, og at de endelige vedtak skjer på best mulig grunnlag. La oss be om og arbeide for at Den norske kirke får en ordning som best mulig hjelper kirken til å være kirke, og til å utføre sitt gudgitte oppdrag i verden.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 19/2011:

Laila Riksaasen Dahl: Sanne ledere viser omsorg og kjærlighet

Jens Olav Mæland: Kristensionisme og "dispensasjonalisme"

Knut Alfsvåg: Etter terrorangrepene 22.7.2011

Søndagsteksten

          Jularten: Luk 2,1-20

          Julenatt / ottesang: Joh 1,1-14

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no