Kjære begeistringsagenter! (LK 21/11)

Kjære begeistringsagenter! (LK 21/11)

”Maksimal underholdning. Ubegrenset kommunikasjon. Du har full kontroll.” Jeg sto i kø på Oslo S for å fornye kundekortet og leste på nærmeste reklameplakat. Maksimal underholdning, ubegrenset kommunikasjon, full kontroll. Er det hva “vi” ønsker oss? Er det slike lengsler vi som kirke skal møte med alle våre reformer?

I forbindelse med arbeidet med gudstjenestereformen har jeg snakket med mange forskjellige folk om hva de ønsker seg av en gudstjeneste, eller hva som skulle til for at de ville prioritere å komme. Svarene spriker selvfølgelig. Noen legger mest vekt på stillhet og lystenning, noen på musikk eller liturgi, andre på fellesskap, sang eller preken. De er opptatt av troens mysterium, av forståelige prekener som knytter an til både teologi og hverdagsliv, av ritualer som setter troen i kroppen, av stillhet og musikk som gir rom for bare å være, eller gå i dybden. Ingen snakker om maks underholdning, ubegrenset kommunikasjon eller full kontroll – men det er kanskje fordi presten spør...

Ikke underholdning men rite, feiring, bevisstgjøring. Ikke ubegrenset kommunikasjon, men levende nærvær og fellesskap. Ikke full kontroll, men hjelp til leve med sårbarhet og kriser, i tro. Kan vi få til mer av det med reformarbeidet vårt?

Det vil mange steder være avgjørende hva slags holdning vi kirkeansatte går inn i reformen med.
Vi må prøve i hvert fall. Mange av oss har nå vært på gudstjenestereformkurs og fått høre at vi er begeistringsagenter – ikke fordi vi alle har en nådegave til å mobilisere de store, heftige og gode følelsene, ikke fordi vi alle står og tripper etter å komme i gang, men fordi det mange steder vil være avgjørende hva slags holdning vi kirkeansatte, ikke minst prest og kantor, går inn i reformen med.

Med en svært liten stabil kjerne og spinkel menighetssang er det begrenset hvor mye variasjon det er overkommelig å ha fra søndag til søndag. Jeg skjønner jo at det ikke kreves haugevis av ulike gudstjenester, og at stedegengjøringen hos oss nettopp kan handle om hvordan vi forstår disse kjerneordene i reformen og fyller dem ut fra vår kontekst. Når ikke dette tematiseres eksplisitt, gir det likevel følelsen av å mislykkes som den store reformmenigheten. Dessuten: Arbeidsmåten det legges opp til, krever meget gode samarbeidsforhold i stab og mellom stab og menighetsråd, og et MR som virkelig har kompetanse og vil ta ansvar for både å bruke de ansattes kompetanse OG selv bidra til å utvikle gudstjenesten. Det er ikke virkeligheten overalt. De 1.600 sidene med kirkemusikk og 800 sidene med liturgisk tekstmateriale som vi bør skaffe oss litt oversikt over for å finne ut hva vi skal prøve ut, fordrer også både tid og ressurser. Kan vi be dem som har vært igjennom materiellet ifm. høring, om å lage en liten veiledning for oss andre, så vi får tips om hvilke alternativer som kan hende egner seg best i hvilke kontekster?
Jeg er, som mange av oss, glad i gudstjenesten.

Jeg kjenner også på et paradoks: Som prest er jeg opplært til å ha mye av min pastorale identitet i gudstjenesten og bruke tid og krefter på denne “menighetens hovedsamling”. Jeg er, som mange av oss, glad i gudstjenesten, og opplever det meningsfylt å få et puff til å jobbe mer med den. Men i løpet av uken treffer jeg ofte mange flere gjennom koret jeg dirigerer på skolen, babysangen, barnesangen, kirketacos og samtaler. Som prest opplever jeg at jeg med reformen skal legge økt arbeid og engasjement inn i gudstjenesteforberedelsene, samtidig som det er svært mange andre arenaer der jeg er prest for mer av soknemenigheten, enn i gudstjenesten.

Jeg vil prøve å bidra til bevisstgjøring og begeistring rundt gudstjeneste og gudstjenestearbeid.
 
Men nå vil jeg ikke syte lenger. Jeg vil prøve å bidra til bevisstgjøring og begeistring rundt gudstjeneste og gudstjenestearbeid, både for meg selv og for andre. Jeg vil kjenne på takknemligheten for det mulighetsrommet og det dyttet reformen gir oss.

I den forbindelse: Kanskje handler reformen aller mest om hva slags dialog om tro, teologi og gudstjeneste vi k larer å skape i våre fellesskap? Kan vi klare å involvere mennesker med ulik erfaring med tro og kirke og forskjellig språk på dette? Våger vi det? Evner vi å skape en samtalekultur på kirkekaffen, hvor det er rom for å lufte ulike tanker, spørsmål og følelser i forhold til tro og teologi? Jeg vet ikke. Selv kan jeg utvilsomt bli bedre. Jeg fikk en mail sist uke, som igjen fikk meg til å tenke på dette, og jeg spurte om jeg kunne dele den her:

“Jeg tør ikke snakke med andre kristne om tankene mine. De har ikke forutsetninger for å forstå meg. Jeg kan fortelle at jeg går i kirken så ofte jeg har anledning, og jeg er med i en såkalt kirkegruppe som deltar under gudstjenestene. Jeg står ved døra og ønsker velkommen til gudstjeneste, og jeg har også deltatt ved utdeling av nattverd. Dette byr ikke på noen problemer for meg. Jeg tror rett og slett at Gud gjerne vil at jeg skal delta slik. Men jeg frykter for at hvis jeg forteller om min gudstro, så vil kanskje både prest og menighet sette et spørsmålstegn ved meg."

Utfordring. Til reformen og til alt annet vi holder på med. Lykke til!

SUNNIVA GYLVER 

 

Øvrig innhold i LK 21/2011:

Olav Skjevesland: Forvaltere av Guds hemmeligheter

Dag Øivind Østereng: Carissimi og Bispemøtet

Laila Riksaasen Dahl: Tre spørsmål angående den nye bibeloversettelsen

Tor Albertsen: Til ungdommen i salmeboken

Torkild Masvie: Feil i kristensionesme og "dispensasjonalisme"

Knut Alfsvåg, Joachim F. Grün, Sverre Langeland og Dag Øivind Østereng: En kirke i strid med seg selv...

Bokmelding

          Karl Gervin: Har kirken mistet sin hukommelse?

Søndagsteksten

          Nyttårsdag / Jesu navnedag: Matt 1,20b-21

          Kristi åpenbaringsdag: Luk 2,40-52

          2. søndag i åpenbaringstiden: Mark 1,3-11

          3. søndag i åpenbaringstiden: Joh 4,4-26

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no