Å miste prester (LK 22/11)

Å miste prester (LK 22/11)

Carissimi utgjør et betydelig fellesskap av prester innen Den norske kirke. Selv om prestene i dette fellesskapet har ulik grad av engasjement i sin
Også Carissimi utgjør et betydelig fellesskap av prester innen Den norske kirke.
kritikk av den kirken de gjør tjeneste i, deler de en alvorlig bekymring for kirkens teologi og dermed o gså for dens framtid. I tillegg til det teologiske ubehaget kommer en uttalt smerte over å bli marginalisert og ikke lyttet til av kirkens ledere. Resultatet kan bli at flere dyktige prester forlater kirken. I hovedsak har konflikten og kommunikasjonen gått mellom Carissimi og biskopene, i direkte møter med enkeltbiskoper eller med Bispemøtets arbeidsutvalg. Det som særlig er blitt tematisert, er ønsket om alternativt tilsyn for prester som ikke har tillitt til egen biskops åndelige tilsyn. Forløpet av disse møtene er i liten grad blitt gjort tilgjengelig for offentligheten. Carissimi har likevel gitt uttrykk for at de ikke har opplevd å bli lyttet til i disse samtalene. Hvordan biskopene har opplevd samtalene, er vanskeligere å vite, men samtalene er blitt beskrevet som utdypende og inviterende til dialog. Biskopene har så langt opptrådt lojale og støttende overfor hverandre innad i kollegiet. Selv om virkelighetsbeskrivelsen er ulik, er det mye som tyder på at kontakten mellom Carissimi og biskopene er fastlåst, og at tålmodigheten er redusert på begge sider
.

Jeg deler ikke Carissimis syn på nødvendigheten av alternativt tilsyn. Ikke desto mindre kjenner jeg et sterkt engasjement for at samtalen med kirkens ledere skal holdes i gang og kvalitetssikres slik at beslutninger ikke blir tatt på for dårlig grunnlag eller ut fra utilstrekkelige kommunikasjonsmønstre. Så vidt jeg vet, har det ikke i disse samtalene vært brukt noen medierende fasilitator som kunne ivareta samtalenes modus av en gjensidig lyttende respekt. Når interessemotsetningene er store, slik de er i denne konflikten, blir det desto viktigere nettopp å føre samtaler. Det er en stor forskjell på det å føre samtaler og det å forhandle. Hvis det er slik at møtene mellom Carissimi og biskopene i hovedsak har hatt preg av forhandlinger, har de så langt ikke lyktes. Hvis man imidlertid møttes uten en klar forhandlingsagenda, men i større grad brukte dialogens metodikk, ville det i hvert fall være mulig å oppnå det Carissimi hevder at de ikke har oppnådd, nemlig å bli lyttet til med interesse. Et skifte av modus kan potensielt også gjøre biskopenes anliggender mer forståelige for Carissimi. Kanskje må det en tredjepart inn, ikke for å være forhandlingsmekler, men for å sikre at samtalen blir ført på en hensiktsmessig måte. Det er prinsipielt alltid lærerikt å lytte til andre med interesse; det eneste du risikerer er å bli klokere. Til en reell samtale trenger du ikke å ha med løfter eller innrømmelser det ikke er dekning for. Men da trenger du heller ikke å ha med den bastante engstelsen for å miste ansikt eller bli lurt til noe du egentlig ikke vil. Det eneste du trenger å ha med, er forpliktelsen til å ville bli kjent med den andres tenkemåter, følelser og standpunkter.

Det er særlig to grunner til at denne samtalen fortjener å bli tatt opp igjen, i en annen modus og med en annen organisering. Den første grunnen er åpenbar. Det ville være et stort tap for kirken om en betydelig gruppe gode prester sluttet i sin tjeneste fordi de opplevde at det ikke var rom for deres klassiske, konservative teologi. Den andre grunnen handler om makt og marginalisering. Jeg har vanligvis ikke så stor sans for at et mindretall raskt tyr til marginaliseringsbegrepet når beslutninger ikke går deres vei. Jeg mener også det er grunnlag for å si at homofile o
Siden det er biskopene som har størst makt i relasjonen, bør de forvisse seg om at de har hørt og forstått Carissimi rett.
g lesbiske har lidd mer under marginalisering og utstøtelse i forhold til kirken, enn det konservative prester har gjort. Her er det imidlertid snakk om en gruppe prester som ikke har gjort så mye annet enn å holde fast på teologiske standpunkter som var allmenne for en generasjon siden. Siden det er biskopene som har størst makt i relasjonen, bør de forvisse seg om at de har hørt og forstått Carissimi rett.

Det er et stadig sterkere fremholdt ideal i utøvelse av lederskap, at den som leder, bør lytte med interesse til dem en er leder for. Et lyttende lederskap har både en pedagogisk og en psykologisk iboende gevinst. Det pedagogiske ligger i at den som lytter, har bestemt seg for å bli belært, i stedet for å forberede motargumenter. Det psykologiske ligger i erfaringen av å bli tatt på alvor som myndige samtalepartnere. Jeg har tiltro til at både Carissimi og biskopene har kapasitet til å føre en slik samtale, og at de vil gjøre det for kirkens skyld.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 22/2011:

Per Oskar Kjølaas: Av forvaltere kreves det at de viser troskap

Ådne Njå: Trosopplæring som motreformasjon

Birger H. Fossum: En pompøs og formastelig produktplassering

Heidi Frich Andersen: Jesu kropp, nei takk!

Anders Aschim og Hans-Olav Mørk: Skapelsesberetningen, juleevangeliet og garnet

Christofer Solbakken: Carissimi og Bispemøtet - en kort replikk

Harald Hegstad: Mer om kirkesplittelse i seksualetikken

Bokmelding

          Sverre Stoltenberg: Når fellesskapet belastes

Søndagsteksten

          4. sundag i openberringstida: Joh 9,1-7.35b-38

          Kyndelsmesse: Luk 2,22-40

          Såmannssøndagen: Mark 4,26-34

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no