Det ikke helt lukkede rom (LK 4/12)

Det ikke helt lukkede rom (LK 4/12)

Hvor lukket er det sjelesørgeriske rom? Spørsmålet om presters taushetsplikt kan betraktes fra to ulike synsvinkler. For det første vil forsikringen om at det sjelesørgeriske rom er et trygt sted som ingenting lekker ut fra, gi konfidenter mot til å åpne seg med det mest sårbare og skambelagte. Denne tryggheten fundamenteres av sjelesørgerens evne til å skape tillitt. Men den bygger også på en rettsoppfatning om at p resten er omfattet med de strengeste bestemmelser for taushetsplikt som finnes i vår lovgivning. Det har alvorlige re
Hvor lukket er det sjelesørgeriske rom?
ttslige konsekvenser for presten hvis denne taushetsplikten brytes. Men etter hvert har det også blitt tydeligere at det forseglede sjelesørgeriske rom kan betraktes fra en annen synsvinkel. Det er ikke bare konfidenter som trenger beskyttelse. Der det sjelesørgeriske rom fylles med kunnskap om barn som lider overlast, om trusler eller andre straffbare handlinger, vil rommets lukkethet kunne bli betraktet som et forræderi mot dem som er mer utsatt og sårbare enn konfidenten selv. Det er disse to ulike perspektivene på taushetsplikten som brytes mot hverandre i presters og andre kirkelige tilsatte sjelesørgeriske tjeneste
.

I straffeloven blir bestemmelsene om taushetsplikt balansert av bestemmelser om avvergeplikt. Som en følge av overgrepssaker, spesielt i Den romersk-katolske Kirke, ble det i 2010 vedtatt en presisering og innskjerping av avvergepliktens forhold til taushetsplikten. § 139 i straffeloven lyder nå: ”Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet eller på annen måte søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig, og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil bli eller er begått. Avvergeplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt…

Lovendringen senker terskelen for innslaget av denne bestemmelsen, fra ”sikker og pålitelig kunnskap” til ”sikkert eller mest sannsynlig”. I tillegg er også kretsen av de typer forhold som utløser denne avvergeplikten utvidet. Den er heller ikke begrenset til å gjelde forhold der barn er offer. Fortsatt er det slik at prester er unntatt fra bestemmelsene om meldeplikt til Barnevernet, men § 139 legger et tydelig press på presten
I en praktisk menighetshverdag vil dette nettopp handle om vanskelige vurderinger.
til å vurdere gitt kunnskap i forhold til muligheten for å avverge straffbare handlinger. I en praktisk menighetshverdag vil dette nettopp handle om vanskelige vurderinger. Hva slags handlinger kan det tenkes å omfatte? Det er også en annen paragraf i straffeloven som kan komme til anvendelse i disse vanskelige vurderingene. I § 47 står det om nødrettsprinsippet: ”Ingen kan straffes for Handling, som han har foretaget for at redde nogens Person eller Gods fra en paa anden Maade uafvendelig fare, naar Omstændighedene berettigede ham til at anse denne som særdeles betydelig i Forhold til den Skade, som ved hans Handling kunde forvoldes.

Advokat Rikke Lassen har holdt foredrag om avvergeplikten for prester, senest ved en fagdag på MF 2. februar, arrangert av Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep i samarbeid med MF. Hun hevder at en dynamisk fortolkning av nødrettsprinsippet, sammen med de nye presiseringene i § 139, gir kirken og prestene en vesentlig større mulighet til å ivareta det sårbare barnet enn det vi er vant til å tenke. Men hun stiller også spørsmålet om prester faktisk er villige til å gå inn i disse vanskelige avveiningene. Er det mer bekvemt å henvise til en tradisjonell og tilnærmelsesvis katolsk, kirkerettslig forståelse av taushetsplikten? Hva gjør det med tillitten til det sjelesørgeriske rom hvis presten følger avvergeplikten som i henhold til loven overstyrer taushetsplikten? Blir tillitten mindre eller større?

Det er viktig at kirken er et trygt tilfluktsrom for barn og unge.
Vår kunnskap om seksuelle overgrep og vår innsikt i omfanget av disse har økt. Vi er også blitt vesentlig mer klar over de skadevirkninger omsorgssvikt har for barn. Det er viktig at kirken er et trygt tilfluktsrom for barn og unge, ikke minst for dem som mangler trygge tilfluktsrom andre steder. Men da er det ikke sikkert at kirken samtidig kan være et like trygt tilfluktsrom for dem som skader barn, og som trolig vil fortsette å gjøre det. I en menighetsstab eller i et lederfellesskap for barne- og ungdomsarbeid bør det innarbeides en kultur for oppmerksomhet om disse spørsmålene, en kultur som ivaretar både diskresjon, rutiner for forsvarlig behandling og barnas beste. I dette nummeret av Luthersk Kirketidende har vi to artikler som på hver sin måte tematiserer taushetsplikt og avvergeplikt i kirken. Sokneprest og kirkerettslærer John Egil Rø skriver om taushetsplikt og avvergeplikt ut fra praktisk-teologiske og historiske synsvinkler, mens prest Lennart Persson fra Kirkens Ressurssenter nærmer seg ulike dilemma slik de kan fremtre i en menighets barne- og ungdomsarbeid.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 4/2012:

John Egil Rø: Taushetsplikt og avergeplikt - noen praktisk-teologiske anførsler

Lennart Persson: Trosopplæring som motreformasjon

Harald Hegstad: Svar til Carissimi

Søndagsteksten

          Palmesøndag: Matt 26,6-13

          Skjærtorsdag: Luk 22,14-20

          Langfredag: Mark 14,26-15,37

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

Vedlegg: Register til Tekstbok for Den norske kirke 2011 utarbeidet av Harald K. Hammer

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no