Menneskeutvikling og menighetsutvikling (LK 5/12)

Menneskeutvikling og menighetsutvikling (LK 5/12)

Denne vinteren har det versert en sak i media om hva vi angrer på på dødsleiet. En kvinne med lang erfaring i å arbeide med alvorlig syke og  døende, har skrevet bok om hva folk angrer på ved livets slutt, og har kommet opp med fem ting som særlig gikk igjen:

1. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve det livet jeg drømte om, i stedet for det livet folk forventet av meg.

2. Jeg skulle ønske jeg hadde jobbet mindre (Dette gjaldt visst primært mennene).

3. Jeg skulle ønske jeg hadde holdt bedre kontakt med vennene mine.

4. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt større mot til å uttrykke følelsene mine.

5. Jeg skulle ønske jeg hadde unnet meg selv å være lykkelig.

Den norske Kirke står vel fortsatt for langt over 90 % av landets gravferder, og mange av oss har begravet en del av den generasjonen forfatteren skriver om. Min erfaring fra sørgesamtaler med pårørende, ofte barn eller nieser/nevøer, gir et bilde av mennesker (særlig kvinner) som ikke ville være til bry, som snakket lite om egne følelser og enda mindre om egne drømmer, og som ofte hadde lite nettverk utenom familien. Hvis de var blitt spurt om hva de angret på på dødsleiet, kan det derfor godt hende at de ville svart noe av det samme som svarene i nevnte bok.

Jeg ble ringt opp av et par dameblader med utgangspunkt i denne saken og spurt om tips til hvordan vi kan bli lykkeligere og angre mindre. Ut fra den kjennskap jeg har til min egen generasjon, tror jeg ikke vi skal være for raske til å tro at angeren – og dermed medisinen – vil være den samme.

Vi er så forskjellige som mennesker.
Vi er så forskjellige som mennesker. Dessuten tror jeg mange i min generasjon vil svare annerledes når det er vi som står i møte med døden, hvis vi er ærlige. Jeg tror en god del av oss i større grad har tatt hensyn til egne ønsker og behov, pleiet vennekontakten, gjort mer enn å jobbe  og i større grad uttrykt følelsene våre. Kan hende vil angeren mer gå på at vi ikke var tilstede i det vi gjorde, fordi vi skulle få til så altfor mye? At vi bare ville ha valg, ikke ta valg, og dermed ble utydelige eller halvhjertet? At vi hadde for store forventninger både til oss selv og til livet, og dermed i mindre grad klarte å forsone oss med livet og oss selv? At vi lot våre skyhøye ambisjoner om full karriere, mange barn, spennende kjærlighetsliv, veltrent kropp, mat laget fra bunnen av, sporty, kulturell og sosial livsstil og lekkert hjem skape stress og dårlig samvittighet
Det er viktig at vi som kirke og menigheter evner å bygge fellesskap der det er kultur for jevnlige livsoppgjør.
, skamfølelse og misnøye? At vi ikke lot verdens utfordringer gi perspektiver på vårt eget privilegerte liv?

Vi får se. Uansett tror jeg det er viktig at vi som kirke og menigheter evner å bygge fellesskap der det er kultur for jevnlige livsoppgjør, så vi kan justere kursen underveis, både som enkeltmennesker og fellesskap. Jeg tenker at å skulle leve et helt liv uten å angre på noe, vil ha en høy pris og ut fra en kristen tankegang være helt umulig. Men det går an å skape fellesskap der vi hjelper hverandre til jevnlig å tenke gjennom våre liv i lys av troen og våge noen viktige valg ut fra det – der vi stiller de viktige spørsmålene om hvem vi er og vil være, hva som betyr noe i det store perspektivet, hva slags samfunn vi vil bidra til, hva det er å være disippel, hvordan vi kan leve med livet og døden – der vi våger både å bekrefte og å utfordre hverandre slik Jesus så ofte gjorde

Det er selvfølgelig utfordrende, ikke minst fordi en betydelig del av kirkens medlemmer har en tilhørighet uten nødvendigvis en tro som preger hverdagen i særlig grad – samtidig som det finnes mye tro uten noen tilhørighet til et fellesskap hvor denne refleksjonen og bevisstgjøringen på livet i lys av troen kan finne sted. “Belonging without believing and believing without belonging.”

Men vi må prøve, både ut fra kirkens oppdrag i verden og av hensyn til mennesker og fellesskap. Da trenger mange av våre menigheter nok selv å gå igjennom en bevisstgjørings- og utviklingsprosess, en menighetsutvikling. For meg og kanskje flere har ordet menighetsutvikling en litt klam og fremmed klang, av noe (negativt) amerikansk, av lettvint how-to-do, av en annen virkelighet og et menighetslandskap mer preget av frikirkelig
… en ekklesiologi for indre by. Det mangler.
enn statskirkelig organisering. Men prosjektet “Menighetsutvikling i folkekirken”, som ble startet i 2008, har en definisjon av begrepet jeg kan identifisere meg med: “Et målrettet arbeid for å sette menigheten bedre i stand til å være det den er kalt til å være, og gjøre det den er kalt til å gjøre.” Der har man samarbeidet med menigheter om en treårig organisasjonsprosess hvor man har sett på både fortid, nåtid og framtid, og utviklet ulike verktøy for menighetsanalyse. Det startet med ti menigheter, og nå er en ny runde i gang med ytterligere 13. Denne utgaven av Luthersk Kirketidende har en artikkel der de prosjektansvarlige oppsummerer arbeidet så langt – hermed anbefalt. Så får de av oss som jobber i for eksempel menigheter i indre by, preget av stor gjennomtrekk, lav lokal tilhørighet og stort etnisk, kulturelt og religiøst mangfold, heller vente på at man i neste omgang retter blikket mot denne typen menigheter og bidrar til utviklingen av en ekklesiologi for indre by. Det mangler.

SUNNIVA GYLVER 

 

Øvrig innhold i LK 5/2012:

Ole Chr. M. Kvarme: I tjeneste med mysteriet

Erling Birkedal, Harald Hegstad og Turid Skorpe Lannem: Menighetsutvikling i folkekirken

Knut Kittelsaa: Gravferd for dødfødt barn

Sverre Bøe: Hvor norsk skal en norsk bibeloversettelse være?

Morten Alsvik: Bibelbruk og gudstjeneste

Torkild Masvie: Jews for Jesus

Knut Alfsvåg, Joachim F. Grün, Sverre Langeland og Dag Øivind Østereng: Svar til Hegstad

Søndagsteksten

          Påskenatt / Ottesang: Mark 16,1-8

          Påskedag: Matt 28,1-8

          2. påskedag: Luk 24,36-45

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no