Folkekirke og motkultur = sant? (LK 11/12)

Dette handler ikke om Statoil. Men likevel – smak på dette: For noen uker siden sendte Statoil ut en vurdering av det miljøbelastende  oljesandprosjektet sitt I Canada. Konklusjonen var at man ut fra kommersielle årsaker ønsker å videreføre prosjektet. Samtidig uttrykker Statoil en målsetning om at CO2-utslippene skal reduseres og miljøprofilen spisses. Hvordan skal det skje?

Dette handler heller ikke om Shell. Men likevel. Amnesty skriver: “Royal Dutch Shell er den største operatøren i Nigerdeltaet. Selskapets oljevirksomhet har ført til enorme miljøødeleggelser. Oljeforurensingen har fratatt befolkningen tilgang på rent vann og dyrkbar jord, og dermed ødelagt livsgrunnlaget til befolkningen som hovedsakelig har livnært seg som fiskere og bønder. Oljeforurensingen medfører også alvorlig helsefare for innbyggerne. Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet), som skal sikre din og min pensjon og gode levekår for våre barn og barnebarn i framtiden, har sin største enkeltinvestering i Shell. Investeringen er verdsatt til 30 milliarder kroner, og oljefondet er med dette den fjerde største eieren i Shell.” Vi vil ha mest mulig avkastning, pumpe opp mest mulig olje og samtidig ha god samvittighet. Hvordan skal det skje?

De fleste av oss som bor i Norge tar en Statoil – ikke bare ved at vi som del av den norske stat er dominerende aksjeeiere I selskapet. De fleste av oss har en livsstil og et forbruk som ikke er bærekraftig, som er ødeleggende for jorda vår. Samtidig vil vi gjerne ha vakker natur, fred på jord, fred I sinnet, og være barn av regnbuen. Hvordan skal det skje?

Og hvilken rolle skal kirken, folkekirken, spille i møte med vår velutviklede evne til å leve godt med slike paradokser? Er det mulig å  være en åpen, inkluderende folkekirke som bekrefter folks tro og hverdag, og samtidig være en motkulturell kirke som utfordrer oss selv og vårt forbrukersamfunn radikalt og ubehagelig?

Magasinet Strek har nylig hatt en gjennomgang av Den norske kirkes miljøengasjement og starter med Bispemøtets uttalelse I 1969, hvor det står: “Vår tro på Gud som skaper gir mennesket en hellig forpliktelse til å ta vare på hans skaperverk. Og det grunnleggende bud ’Du skal ikke stjele,’

Fortsatt virker det som svært mange kristne miljøer oppfatter miljø-, forbruks- og rettferdsperspektivet som en “side order”.

forbyr oss å bruke opp ressurser som med rette tilhører barn og barnebarn.” 1969 – det var før Erik Damman og Fremtiden i våre hender, før det meste. Siden har forbruk, miljø, rettferdighet, klima vært oppe på Kirkemøtet og Bispemøtet med jevne mellomrom, et økende antall menigheter er blitt Grønne menigheter, og stadig flere har miljøperspektivet med i forbønnen og i egne grønne gudstjenester. Det er bra. Men fortsatt virker det som svært mange kristne miljøer oppfatter miljø-, forbruks- og rettferdsperspektivet som en “side order”; noe ekstra, noe for de særskilt interesserte – ikke som noe som har med det helt grunnleggende i evangeliet å gjøre: Guds kjærlighet til hele sin skapelse, Jesu liv, død og oppstandelse, Den hellige ånds arbeid i oss. Den kosmiske frelsesplan om å ”sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord”.

Korsveibevegelsens veivisere peker på at disippelskap handler om å søke Jesus Kristus, bygge fellesskap, leve enklere, fremme rettferdighet. Vi kan ikke gjøre dette uten å ha med forbruk-, rettferds- og miljøperspektivet i det vi gjør. Hvordan bekjenner vi en rettferdig Gud I en dypt urettferdig verden? Hvordan mobiliserer vi oss selv og andre til den rette blanding av syndsbekjennelse, takknemlighet, håp og evangelisk kampvilje, som kan gjøre kirken til verdens største miljøbevegelse? Hvordan får vi alt det vi vet, til å synke ned i magen, i troen, i viljen – så vi begynner å leve det i hverdagens mange valg og prioriteringer?

I en bok om lederskap leste jeg to testspørsmål som en leder bør stille seg når hun eller han står i en valgsituasjon med ulike handlingsalternativer og lurer på om noe er etisk holdbart: Er det greit om alle andre får vite om det du gjør? Er det greit om alle andre gjør det samme?

Det er ikke greit om alle andre gjør det samme som oss når det gjelder forbruk. Vår livsstil forutsetter at nesten alle andre på denne kloden kjører mindre, flyr mindre, spiser mindre kjøtt, har mer energieffektive boliger, kjøper færre ting.

Hvorvidt det kjennes greit om alle andre får vite om det vi gjør, altså hvordan vi lever, det er et individuelt spørsmål. Så lenge de rundt oss er på samme linje, og vi slipper å forholde oss til samtidens og framtidens klimaofre, går det kanskje greit?

Men det er jo ikke greit. Fordi konsekvensene av å fortsette som vi gjør, er så store.

Vi må la både bønnen, forkynnelsen, organisasjonskulturen og våre personlige liv bli preget av disse spørsmålene.

Som ledere tror jeg på at vi må la både bønnen, forkynnelsen, organisasjonskulturen og våre personlige liv bli preget av disse spørsmålene. Og ikke minst: Samtalen oss kolleger imellom. La oss oppmuntre og uroe hverandre! Med denne utgaven av Luthersk Kirketidende ønsker vi å bidra til den samtalen – dels med konkret kunnskap om Klimameldingen og om Kirkemøtets klimavedtak – sistnevnte presenteres og begge anmeldes, av en av våre beste menn på dette området; forandringsagent Lars Ove Kvalbein fra Bjørgvin bispedømme – dels med informasjon om “The Green Bible” og annet ressursmateriell på området (sjekk ut www.gronnkirke.no) – dels med konkret inspirasjon til engasjement – i hverdagen i lokalmiljøet, slik Landåsprosjektet forteller om, og på det politiske plan, slik Shoaib Sultan, muslimsk leder og kandidat for De Grønne, skriver om. Akkurat dette siste peker jo også på hvordan miljø, forbruk og rettferd er en arena med store muligheter for religionsdiapraksis. God lesing!

SUNNIVA GYLVER 

 

Øvrig innhold i LK 11/2012:

Kirkemøtet 2012: Skaperverk og bærekraft – revidert prosjektplan

Lars Ove Kvalbein: En tredje vei i klimakampen?

Shoaib Sultan: Troende, miljøengasjert politiker

Bokmeldinger

          The Green Bible

          Matthew Sleeth: The Gospel According to the Earth

Søndagsteksten

          5 søndag i treenighetstiden: Matt 7,21-29

          Aposteldagen / 6. søndag i treenighetstiden: Matt 16,13-20

          7. søndag i treenighetstiden: Luk 19,1-10

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Redaksjonssekretær og web-master: Eyolf Berg.

Luthersk Kirketidende - ISSN 0332-5431