21. mai og veien videre (LK 12/12)

21. mai og veien videre (LK 12/12)

21. mai 2012 er med rette blitt betegnet som en historisk dato for forholdet mellom kirke og stat i Norge. Gjennom omfattende endringer av Grunnloven gjorde Stortinget denne dagen slutt på 475 års kongelig kirkestyre. Vedtaket gjennomfører de grunnlovsendringene de politiske partiene ble enige om i kirkeforliket i 2008. En umiddelbar effekt av endringene blir at kirkelige organer fra nå av skal tilsette biskoper og proster. Endringene var forberedt gjennom vedtak på Kirkemøtet i april og ble fulgt opp av justeringer av Kirkeloven samme dag. Hvordan kirkelige organer vil håndtere sin nye rolle, vil vi få svar på utover høsten når bl.a. ny biskop i Agder og Telemark og ny domprost i Oslo skal rekrutteres.

Det er grunn til å gratulere kirken, men det er i like stor grad grunn til å gratulere staten.
Det er grunn til å gratulere kirken, men det er i like stor grad grunn til å gratulere staten. Å holde seg med en statsreligion er etter hvert blitt mer og mer problematisk i et religionsfrihetsperspektiv. Det samme gjelder statlig utnevnelse av reli giøse ledere. Samtidig er det grunn til å være fornøyd med at Grunnloven slår fast at den kristne arv fortsatt er en del av statens verdigrunnlag. Det er også grunn til å være fornøyd med at staten forpliktes til å føre en aktivt støttende religions- og livssynspolitikk, og at det slås fast at ”Alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje” (ny § 16). Hvordan denne religions- og livssynspolitikken mer konkret skal utformes, bør vi få en grundig debatt om når Stålsett-utvalget avgir sin innstilling ved slutten av året. Forhåpentligvis vil man i den sammenheng også se på finaniseringssystemet. Noen reell likebehandling av tros- og livssynssamfunnene er det i alle fall ikke snakk om så lenge stat og kommune fortsetter å detaljstyre Den norske kirkes budsjetter.

Grunnlovsendringene legger etter mitt skjønn til rette for et klarere skille mellom stat og kirke og mellom kompetansen til statlige og kirkelige organer. I og med bortfallet av kirkelig statsråd forsvant den siste rest av legitimitet for et statlig organ til å opptre som et kirkelig organ. Fra nå av er det på vegne av staten, ikke på vegne av kirken eller kirkens medlemmer, at politikerne forholder seg til kirken. Derfor gir det god mening at statsråden med ansvar for kirkesaker ikke lenger behøver å være kirkemedlem og i prinsippet like gjerne kan være humanetiker eller muslim. Det betyr at statsrådens håndtering av kirkesaker ikke skal styres ut fra de preferanser statsråden eventuelt måtte ha som kirkemedlem, men ut fra respekten for et trossamfunns rett til selvbestemmelse i indre anliggender. Heretter vil garantien for at Den norske kirke får fungere i samsvar med sin selvforståelse ikke ligge i Kongens eller kirkestatsrådens konfesjonsforpliktelse, men i religionsfrihetsprinsippet.

På dette feltet er det likevel åpenbart noen tanke- og handlingsmønstre som trenger å endres. Stortingsdebatten i forbindelse med grunnlovsendringene ga i denne sammenheng et blandet innrykk. På den ene side ble det gitt uttrykk for at politikernes rolle i forhold til Den norske kirke nå var endret og at kirken var fullt i stand til å stå på egne ben. Noen ga uttrykk for at en mer fristilt kirke vil kunne spille en enda viktigere rolle i samfunnet. Samtidig ga mange av politikerne uttrykk for klare forventninger til kirkens fremtidige profil som folkekirke. I den grad slike forventninger er i samsvar med Den norske kirkes egne målsettinger, er slike forventninger ikke særlig problematiske i praksis, selv om de kan tyde på at man likevel ikke helt er villig til å slippe taket. Så lenge Stortinget fastsetter kirkens ordning gjennom kirkeloven og vedtar en stor del av kirkens budsjetter, er mulighetene for fortsatt politisk styring så absolutt fortsatt til stede – dersom politikerne vil.

En pussighet er i denne sammenheng stortingspolitikernes sterke ønske om å være med å bestemme kirkens valgordninger. Med utgangspunkt i en liknende formulering i kirkeforliket vedtok Stortinget samtidig med justeringene av Kirkeloven å be ”regjeringen, på bakgrunn av Den norske kirkes behandling av forslag til valgordning, komme tilbake til Stortinget med egen sak om ny valgordning for Den norske kirke i løpet av våren 2013”. Ogs
Det vil være oppsiktsvekkende dersom Stortinget nå skal detalj-regulere kirkens valgordning.
å Kirkemøtet forutsatte i sin behandling av demokratireformen at det ”innanfor ramma av kyrkjeforliket av 2008 kan vere trong for å justere kyrkjelova sine reglar om samansetjing og val av bispedømmeråd og Kyrkjemøte”, men forutsatte ellers at de nærmere regler for valget skal vedtas av Kirkemøtet (KM 12/12). Det vil etter mitt skjønn være oppsiktsvekkende dersom Stortinget nå skal gå inn å detaljregulere noe som så langt har vært delegert til Kirkemøtet, ikke minst på bakgrunn av en reform som skulle gi kirken større selvstendighet. Hvordan denne saken blir fulgt opp fra politisk hold ut over høsten og vinteren, blir en prøve på hvor alvorlig selvstendigheten egentlig var ment.

Det er positivt at departementet i sin proposisjon om endringer i Kirkeloven så klart gir uttrykk for at de tilpasninger som nå gjøres med utgangspunkt i grunnlovsendringene, har et visst midlertidig preg, og at de gir grunnlag for en videre selvstendiggjøring av Den norske kirke. Så snart perioden for kirkeforliket er utløpt, haster det å få ryddet opp i to ting: Den norske kirke må bli eget rettssubjekt, og kirken må selv være arbeidsgiver for sine ansatte. En slik reform krever ikke noen omfattende utredningsarbeid, og det finnes også atskillig erfaring med overføring av statlig virksomhet til ikke-statlige organisasjoner (jfr. Posten, Telenor osv.). At staten fortsatt skal sitte med arbeidsgiveransvaret for prester, og at Kirkeråd og bispedømmeråd fortsatt skal være statlige etater, er den mest problematiske siden ved kirkeforliket, og noe man må få ryddet opp i så snart det er mulig. Statlig etatsstyring av et trossamfunn som nå skal behandles ”paa lige Linje” med andre tros- og livssynssamfunn hører heller ingen steder hjemme, annet enn som en svært kortvarig overgangsordning.

Samtidig må arbeidet med en framtidig kirkeordning fortsette. Så snart Den norske kirke blir eget rettssubjekt, fjernes også mange av de begrensningene som i dag ligger på mulighetene for den kirkelige organisering. Ikke minst er det mulig å sørge for at lokalt kirkelig ansatte får den samme arbeidsgiver. På hvilk
Det er viktig å kommunisere til medlemmene at deres forhold til kirken ikke blir mindre nært, selv om kirkens forhold til staten blir mindre nært.
et nivå dette arbeidsgiveransvaret skal ligge, er et av de spørsmålene som må utredes og diskuteres i tiden framover. Samtidig er det viktig at man ikke utreder og diskuterer i all evighet, men at Kirkemøtet tar grunnleggende beslutninger om den fremtidige kirkeordning i løpet av ikke alt for lang tid.

Selv om endringene er prinsipielt viktige og kan føre til større endringer på sikt, har de i praksis ikke stor betydning for det daglige arbeid rundt i lokalmenighetene. Det skal de heller ikke ha. Det er også en viktig oppgave å kommunisere til medlemmene at deres forhold til kirken ikke blir mindre nært, selv om kirkens forhold til staten blir mindre nært. Tvert om er det slik at kirken blir enda mer avhengig av sine medlemmers oppslutning og medvirkning enn før. Det betyr ikke at Den norske kirke nå er blitt en foreningskirke der bare de mest aktive regnes med. Gjennom visjonen om en ”fri folkekirke” har den kirkelige reformbevegelsen staket ut kursen mot en kirke som fortsatt er en bred folkekirke, men med full selvbestemmelse over indre anliggender. Grunnlovsendringene 21. mai har brakt oss ennå et lite skritt nærmere en slik målsetting.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 12/2012:

Solveig Fiske: Hva i vår kirkeforståelse er viktig å vektlegge i arbeidet med ny kirkeordning?

Hans Kvalbein: Kan lovprisning av Gud erstattes av ”velsignelse” av Gud?

Knut Alfsvåg: Kommentarer til valgmulighetene i “Ordning for hovedgudstjenesten for Den norske kirke”en

Bjørn Sandvik: Liturgisk forvirring

Gunnar Innerdal: Gud bærer oss fortsatt

Bokmeldinger

          Peter Halldorf: Hellig år

          Teologisk Tidsskrift - Nr. 1/2012, årgang 1

          Sverre Bøe og Geir Otto Holmås: Ordet blir norsk.

Søndagsteksten

          8. søndag i treenighetstiden / Minnedag for 22/7-2011: Joh 1,5

          9. søndag i treenighetstiden / Olsok: Luk 9,23-267

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no