Rakel gråter over sine barn… (LK 14/12)

Rakel gråter over sine barn… (LK 14/12)

Ettårsmarkeringen for 22. juli er over. Igjen har kirken hatt en sentral rolle, og igjen har vi vært mange om å velge våre ord med omhu. Hvilke ord ble valgt? Hva
Hva var våre svar mot fortvilelse og ondskap?
var våre svar mot fortvilelse og ondskap?

Jeg er opprinnelig gammeltestamentler, og som gammeltestamentlere flest liker jeg å fremheve at GT er svært relevant for livstolkningen. I GT er ingen følelser for sterke eller for vanskelige til å få komme til ordet. I GT er det lov å rase mot Gud og ønske fiendens barn drept mot muren. De siste årene har vi vært opptatt  av å få flere klagesalmer inn i liturgiene, og vi verdsetter det røffere språket i Bibelselskapets nye bibeloversettelse. Men dette språket kom ikke til uttrykk i forbindelse med 22.7. Har vi vært for feige? Eller er den gammeltestamentlige råheten først og fremst befriende for trøtte skrivebordsteologer?

Både i fjor sommer og i år streifet tanken meg, om ikke klagen fra GT burde få kommet tydeligere fram. Men det ble bare med tanken. Verken i fjor eller i år fant jeg noen situasjon eller samtale, verken blant pårørende eller blant hjelpemannskap, hvor det falt seg naturlig å bringe inn spørsmål om å anklage Gud. Enten eksisterte ikke Gud for dem jeg snakket med, og da var det naturlig nok ingen Gud å klage til, eller så var behovet kun dette ene: At jeg som prest fastholdt det de ikke lenger klarte å gi uttrykk for, nemlig at det fantes en god Gud midt i katastrofen. Da kjentes det helt malplassert å svare med en klagesalme.

Denne erfaringen, at det ikke er tiden å anklage Gud eller snakke om ondskapens krefter når mennesker står midt i sitt livs verste øyeblikk, vil jeg tro mange kjenner igjen fra andre sammenhenger som sjelesørger. Når brå død inntreffer, eller unge mennesker dør etter et tungt sykeleie, har jeg av og til foreslått å bruke en klagesalme i gravferdsliturgien. Men pårørende ønsker sjelden det. De ønsker tekster som bekrefter at Gud er livets kilde, og at kjærligheten er sterkere enn døden. Behovet for å gripe tak i noe som står støtt og fast når livet for øvrig rystes i grunnvollene, er sterkere enn ønsket om å sette ord på det som er vondt. Jeg har hørt pårørende gå svært langt i slik selvtrøst og henter fram formuleringer som at Gud henter de fineste blomstene først.

Det er når jeg hører slike formuleringer at gammeltestamentleren i meg våkner igjen. Det er tydelig at behovet for håp og mening må fylles med et innhold. Dersom vi som er prester og teologer ikke gjør det, blir det gjort uansett, med mer og mindre hell. Men hva kan vi si når de tidsriktige og svært så treffende ordene om Rakels barn som ikke er mer, blir for groteske midt i alt som allerede er uutholdelig? Hva kan vi si, i tillegg til å peke på ham som hang på et kors?
Hva kan vi si, i tillegg til å peke på ham som hang på et kors?

Jeg har tro på de litt mindre voldsomme ordene, ord som balanserer mellom lidelsen og et nøkternt håp – om Gud som hørte sitt folk og så til dem etter at de hadde klaget over farao i 420 år (2 Mos 2), om enken i Sarepta som fikk akkurat nok mel og olje til brød, dag for dag (1 Kong 17), om salmisten som midt i fortvilelsen sier: ”Men jeg er alltid hos deg. Du har grepet min høyre hånd.” (Salme 72, 23) Disse tekstene forteller ikke om ondskap som forsvinner, eller at alt 
Gud er til stede der mennesker lider.
blir bra til slutt, men de vitner om at Gud er til stede.

Disse ordene er ikke veldig annerledes enn klagene i GT. Det er langt fra mirakuløse ord, men de uttrykker likevel et håp - at Gud er til stede der mennesker lider. Dette håpet utgjør den store forskjellen, og som gjør det mulig å si at Gud var på Utøya 22. juli i fjor.

KRISTIN MOEN SAXEGAARD 

 

Øvrig innhold i LK 14/2012:

Rolv Nøtvik Jakobsen: Ein viktig og lite påakta sjanger

Arild Vøllestad: &”Og de drakk seg fulle sammen med ham”

Fred Riktor: Jeg tror (visst) på Den Hellige Ånd

Søndagsteksten

          Vingårssøndag / 14. søndag i treenighetstiden: Luk 17,7-10

          15. søndag i treenighetstiden: Luk 10,38-42

          16. søndag i treenighetstiden: Matt 5,1-10

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no