Presten: Hva slags bibelleser er jeg? (LK 15/12)

Presten: Hva slags bibelleser er jeg? (LK 15/12)

Jeg husker jeg satt på konfirmasjonstime for noen tiår siden og hørte presten si: “Johannes 3,16 kalles den lille Bibel. Det er det fineste verset i Bibelen, en enorm kjærlighetserklæring som oppsummerer hele greia.” Jeg var femten år, hadde en bestevenninne som var humanetiker og syntes ikke at det var så veldig fint. Jeg hørte best den implisitte ekskludering som lå i det: ”for at hver den som tror…” – underforstått: Ikke de andre, dem jeg var glad i. Denne berømte bibelsetningen gikk rett inn i noe av det jeg syntes var vanskeligst med den kristne tro – og som jeg fortsatt synes er vanskelig, selv om jeg nå har mye mer teologi rundt det hele.

Det er sammenheng mellom hva slags bibellesere og hva slags forkynnere vi er.
Denne lederen skal ikke handle om himmel og helvete, men om forkynneren som bibelleser. Det er sammenheng mellom hva slags bibellesere og hva slags forkynnere vi er. Hvordan vi leser, hva vi leser, hvordan vi forkynner, og hva vi forkynner. Og vi skal være forsiktige med å ta for gitt at alle våre tilhørere leser på samme måte som vi – uansett hvilket ståsted vi har. Er vi bevisste nok på det?

En side av dette er selvfølgelig de ulike teologiske syn på brennbare etiske spørsmål, enten det gjelder seksualitet, klimaspørsmål, bioteknologi eller himmel og helvete. På disse feltene, og flere til, rommer både presteskapet og kirkens øvrige lederskap og grasrot flere ulike tilnærminger. En annen men beslektet side kan kanskje sies å handle om “personligheten” til troen vår, som slår ut i både hvordan vi leser og hvordan vi forkynner.

Den ballast og bagasje vi har med oss i troen og livet, våre erfaringer og hvilke åndelige autoriteter vi har, vil være avgjørende for hva slags holdning vi nærmer oss tekstene med, og hvilke tekster vi leser. Samtidig må vi jo håpe at våre bibelstudier preger vår tro og teologi og våre liv. Hva som kommer først og sist, er det ulikt syn på. Noen mener veien går fra tekst til liv; andre hevder det motsatte. Noen mener at teksten sier det den sier, og at de selv leser det som står, mens meningsmotstandere tolker den. Andre mener at Bibelens tekster og erfaringsmateriale er en kilde på linje med flere, og underordnet våre erfaringer her og nå. Jeg hører til blant dem som vil hevde at det følger en større tyngde og forpliktelse med bibeltekstene enn med andre kilder, men at vi alltid bringer med oss en tolkning inn i møte med tekstene – at enhver leser er et tolkende subjekt i det hun eller han leser, og at det derfor er en umulighet ”bare” å lese teksten.

Hva er sammenhengen mellom hva slags bibelleser jeg er, og hva slags forkynner jeg er? Det går på mer enn bibelsyn. For ekse
Er jeg mest opptatt av at folk skal bli glad i Bibelen, eller at de skal få verktøy til å møte den?
mpel: Er jeg av natur enkel eller komplisert? Ser jeg lyst eller litt mørkere på livet? Har jeg i fokus det oppbyggelige, bekreftende i tekstene jeg skal forkynne over, eller fester jeg meg ved det som er vanskelig, provoserende, uforståelig? Er jeg mest opptatt av at folk skal bli glad i Bibelen, eller at de skal få verktøy til å møte den? Hvilke tilhørerstemmer forplikter jeg meg mest på? Hva er målet mitt med forkynnelsen?

Lykkelige er vi predikanter som har noen tilhørere som våger å melde ærlig tilbake, med både ris og ros! Jeg har vært heldig alltid å ha noen slike, men jeg etterspør det da også. Jeg husker en av ungdomslederne sa til meg for mange år siden: ”Sunniva, jeg får mye ut av å høre på deg som prest. Men noen ganger blir jeg litt opprådd. Noen ganger er du så flink til å sette ord på spørsmålene til teksten, mothakene, det som er vanskelig, at jeg blir prekt litt nedover. Du lager problemer av ting jeg ikke hadde tenkt på.” Det var en nyttig tilbakemelding. Jeg vil jo ikke preke folk ned. Og hun hadde helt rett. Jeg har alltid med meg stemmene til dem jeg antar er mest sårbare i forhold til dagens tema, når jeg forbereder preken. Jeg har forpliktet meg selv på alltid å være oppmerksom på utenfra-perspektivet, og på aldri å unngå de vanskelige spørsmålene eller hendelsene i bibelteksten. Jeg prøver ikke å bli ensidig, men nyansere. Det er mye bra i dette, men det kan helt klart føre til at noen synes det blir for lite oppbyggelig, for mange vanskelige spørsmål, for mye på den ene side/på den andre side, eller kort sagt for mye og for langt. Det er bra å ha mennesker som kan si slike ting vi trenger å høre, og holde oss litt i øra. Ønskemixen for tilbakemeldingene er kjærlighet – forskjellighet – ærlighet.

Lykke til med høstens les og prek!

SUNNIVA GYLVER 

 

Øvrig innhold i LK 15/2012:

Knut Gunnar Sellevold: Musikk, en del av hverdagen – en forsmak på himmelen

Per Kristian Aschim: Begrepsforvirring i kirkeordningsdebatten: "Virksomhet" i kirken

Ingeborg Mongstad-Kvammen, Gunnar Johnstad og Anders Aschim: Å velsigne Gud

Geir Otto Holmås: Svar til Fred Riktor

Søndagsteksten

          17 søndag i treenighetstiden: Luk 7,11-17

          Mikkelsmesse: Luk 10,1-2;16-20

          18. søndag i treenighetstiden: Matt 8,1-5

          19. søndag i treenighetstiden: Joh 7,14-17

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no