Apokatastasis og kirkens lære (LK 16/12)

Apokatastasis og kirkens lære (LK 16/12)

Med jevne mellomrom dukker spørsmålet om frelse og fortapelse opp i den offentlige og kirkelige debatt. Er det slik at frelsen til sist vil gjelde alt og alle (apokatastasis panton), eller finnes det en mulighet for gå glipp av frelsen, å gå evig fortapt? Og hvordan er en eventuell fortapelse egentlig å forstå?

I liten målestokk fikk vi tidlige i år en debatt i Vårt Land og på nettstedet verdidebatt.no. Ingen senere debatt kan imidlertid måle seg med de rystelser som fulgte i kjølvannet av biskop Kristian Schjelderups kritikk av Ole Hallesbys radiotale i 1953. Debatten toppet seg i at biskop Schjelderup ba Kirkedepartementet vurdere om han med sitt standpunkt hadde satt seg utenfor kirkens lære. På grunnlag av uttalelser fra biskopene og de teologis ke fakultetene konkluderte departementet med at biskopen ikke hadde satt seg utenfor bekjennelsen Hvordan biskopens standpunkt egentlig var å forstå, var det ulike tolkninger av. Når departementet likevel kom til at han ikke hadde brutt med kirkens bekjennelse, var det bl.a. ut fra en forståelse at biskopen ikke hadde fornektet fortapelsens mulighet eller gjort seg til talsmann for en lære om apokatastasis (Jfr. aktstykkene i s aken, trykt i De evige helvetesstraffer og bekjennelsen, Oslo 1954).

En liknende diskusjon, men i langt mindre målestokk, fikk vi i etterkant av en preken av sokneprest Harald Bekken i november 1990, der han fortalte at han ikke lenger sto inne for en tradisjonell oppfatning av fortapelsen. Uttalelsene førte til en omfattende korrespondanse med biskop Andreas Aarflot som på bakgrunn av videre redegjørelser fra Bekken konkluderte med at Bekken ikke hadde satt seg utenfor kirkens bekjennelse på en måte som gjorde at det kom i strid med hans ordinasjonsforpliktelse. Til grunn for biskopens konklusjon lå en konstatering av at Bekken tross alt fastholdt muligheten for at Gud til sist kan forkaste oss i dommen (Aktstykkene i saken er trykt i LK 1992, s. 140–163).

Etter mitt skjønn er det i det minste to lærdommer det er mulig å trekke av disse to sakene. For det første demonstrerer de klart at det finnes en grense for hvor langt en prest eller biskop kan gå i å avvise en tradisjonell lære om fortapelsen uten å sette seg utenfor kirkens lære – og dermed bryte med sin ordinasjonsforpliktelse. I begge de to sakene synes det som om det å avvise fortapelsens mulighet, altså en konsekvent apokatastasislære, ligger klart utenfor.

For det andre demonstrerer begge sakene at det finnes et relativt stort teologisk rom for ulike oppfatninger i denne saken. Allerede i forbindelse med Schjelderup-saken ble det bragt på det rene at man også på mer konservativt hold kunne forstå læren om fortapelsen på ulike måter. I boken Bakenfor inferno (Oslo 1955) tok bl.a. MF-professorene Leiv og Sverre Aalen det de kalte et ”oppgjør med tradisjonelle forestillinger om helvete”. Deres oppgjør, som i realiteten også er en kritikk av Hallesby, rammer tradisjonelle konkrete forestillinger om helvete som et fysisk sted. De bibelske utsagn om fortapelsen må forstås teosentrisk som et uttrykk for Guds dom.

En god ting ved de gjentatte debatter om fortapelsen er at de minner oss om at det ikke er et tema man kan tenke eller tale lettvint om.
En god ting ved de gjentatte debatter om fortapelsen er at de minner oss om at det ikke er et tema man kan tenke eller tale lettvint om. Det gjelder i spørsmålet om hva fortapelsen innebærer, men også i spørsmålet om hvem som går fortapt. Det er grunn til å være kritisk til alle tendenser til å gi inntrykk av at man selv vet beskjed om hvem som blir frelst, og hvem som går fortapt. Det bryter med det bibelske prinsipp om at ”dommen hører Gud til” (5 Mos 1,17). I Jesu forkynnelse er overraskelsen nettopp et moment i dommen. Fortapelsens mulighet er noe man skal ta som en advarsel for seg selv, ikke noe man skal bruke for å klassifisere andre (Luk 13,23f).

En annen innsikt er at man ikke må snakke om fortapelsens mulighet på en slik måte at det sår tvil om Guds allmenne frelsesvilje. Vi tror på en Gud som ”vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne” (1 Tim 2,4). Det er også et sentralt poeng at frelsen er en frelse for alt det skapte (Kol 1,20). Samtidig forteller det bibelske evangeliet at denne frelsen blir mennesker til del gjennom troen på Jesus Kristus. Derfor er det faktisk av betydning for menneskers frelse at evangeliet blir forkynt slik at mennesker kommer til tro. At det finnes en frelse, betyr også at det finnes noe å frelses fra.

Det store mysterium er i denne sammenheng at det på tross av Guds allmenne frelsesvilje og hans frelseshandling i Jesus Kristus skulle være mulig å havne utenfor frelsen. Gjennom kirkens historie, ikke minst i vår tid, har derfor mange teologer antydet muligheten av at frelsen til slutt kan komme til å omfatte alle. En av de fremste representanter for en slik tenkning er Jürgen Moltmann som Idar Kjølsvik skriver om i dette heftet. I Moltmanns tilfelle ser vi at tanken om apokatastasis ikke utelukker tanken om en dobbel utgang av dommen. Gjennom en forholdsvis spekulativ lære om mellomtilstanden ser han for seg at alle mennesker til slutt skal kunne bli modne for å ta imot Guds kjærlighet.

Andre teologer legger i likhet med Moltmann vekt på Guds allmenne frelsesvilje, men lar det likevel ikke ende ut i en lære om at alle skal bli frelst til slutt. Én av dem er den katolske teologen Hans Urs von Balthasar som Gunnar Innerdal skriver om i dette heftet. Balthasar fastholder den bibelske lære om fortapelsens mulighet, samtidig som han ikke vil avvise håpet om at Gud kan frelse alle mennesker.
Det er en vesentlig forskjell mellom å håpe at Gud kan frelse alle, og å lære at han faktisk vil det.

Det er etter min mening en vesentlig forskjell mellom (som Balthasar) å håpe at Gud kan frelse alle, og (som Moltmann) å lære at han faktisk vil det. Kirken har rett og slett ikke noe guddommelig løfte om at alle vil bli frelst til slutt, og selv om man kan håpe det, er det noe helt annet å lære det. En slik lære kan dessuten ha skjebnesvangre konsekvenser både for gudsforståelse og frelsesforståelse, slik Ragnar Skottene argumenterer for i sin artikkel i dette heftet.

Også i den norske debatten er det de som har tatt til orde for en lære om at alle blir frelst til slutt. I møte med noen av disse er det særlig to ting som har undret meg. Det ene er at man med en slik styrke kan hevde en lære som svært vanskelig kan begrunnes ut fra kristentroens kilde i Bibelen. Hvis det er slik som luthersk teologi forutsetter, at kunnskap om Gud og hans vilje gis oss gjennom åpenbaringen, endrer det lite på saken hva moderne teologer måtte mene om saken. Fortapelsens mulighet er det uansett ikke opp til oss å avskaffe.

 
Hva som skal forkynnes og læres på kirkens vegne, kan aldri bare være et spørsmål om den enkelte teolog og prests personlige oppfatninger.
Det andre jeg undrer meg på er hvordan enkelte av og til omtaler teologien i dette spørsmålet primært som uttrykk for egne preferanser og oppfatninger (”Jeg kan ikke lenger forsvare tanken om en Gud som lar noen gå fortapt…”). Spørsmålet handler imidlertid ikke primært om personlige oppfatninger, men om kirkens lære, altså hvordan vi – sammen med den universelle kirke – formulerer troen på Gud. Det betyr ikke at noe spørsmål skulle være utelukket for diskusjon – aller minst i det akademiske verksted – men at hva som skal forkynnes og læres på kirkens vegne, aldri bare kan være spørsmål om den enkelte teolog og prests personlige oppfatninger.

Uansett hvordan man posisjonerer seg i dette temafeltet, bør man unngå lettvinte svar og overtydelige løsninger. I dette spørsmålet beveger vi oss på dybden i spørsmålet om hvem Gud er, og om vårt forhold til ham. Det beste vi kan gjøre, er å legge oss selv og alle mennesker i hans hånd.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 16/2012:

Gunnar Innerdal: Hans Urs von Balthasar og alle menneskers frelse

Ragnar Skottene: Kommer alle til å bli frelst til slutt?

Idar Kjølsvik: Mellomtilstanden – apokatastasis’ forutsetning

Søndagsteksten

          20. søndag i treenighetstiden: Mark 10,2-9

          21. søndag i treenighetstiden: Luk 16,19-31

          Bots- og bønnedag: Luk 18,9-14

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no