Luthersk og katolsk (LK 21/12)

Luthersk og katolsk (LK 21/12)

Det var i oktober 50 år siden Det annet vatikankonsil (1962–65) ble innledet i Roma. Også Luthersk Kirketidende ønsker å markere jubileet. Ved siden av denne lederartikkelen er jubileet tema for to artikler i dette nummeret, av biskop Ole Chr. Kvarme og av dominikanerinne og leder i Norges kristne råd, Else-Britt Nilsen.

Når verdens kirker i dag står nærmere hverandre enn siden før de store kirkesplittelsene, har konsilfedrene en betydelig del av æren for det.
Jubileet er naturligvis i første rekke noe som gjelder Den romersk-katolske kirke, men konsilets betydning stopper ikke der. Fornyelse og utvikling i verdens største kirkesamfunn er uansett av betydning for andre kirker. I dette tilfellet innebar konsilet en større åpenhet i forhold til andre kirkesamfunn og konfesjoner, noe som har vært en avgjørende forutsetning i den økumeniske utvikling de siste femti år. Når verdens kirker i dag står nærmere hverandre enn siden før de store kirkesplittelsene, har konsilfedrene en betydelig del av æren for det. I de kretet om økumenikken (Unitatis redintegratio) anerkjennes andre kristne uttrykkelig som lemmer på Kristi legeme selv om de ikke har fullt fellesskap med Den romersk-katolske kirke. Arbeidet for enhet med de ”atskilte brødre” skildres i dekretet som en av Den romersk-katolske kirkes viktigste oppgaver. (Dekretet ble utgitt i norsk oversettelse på St. Olavs forlag i 1965 under tittelen Den katolske kirke og de kristnes enhet. Både denne og de andre tekstene fra konsilet finnes på www.katolsk.no).

Både utenfor og innenfor Den romersk-katolske kirke debatteres det på hvilken måte denne intensjonen har blitt fulgt opp av lederskapet i Vatikanet, og mange har hevdet at åpenheten fra konsilet har blitt erstattet med mer tilbakeskuende tendenser under den nåværende pave. Det er å håpe at denne type analyser vil bli gjort til skamme gjennom nye modige skritt i retning av å realisere intensjonene fra konsilet.

Fra vår synsvinkel er det naturligvis forholdet mellom Den romersk-katolske kirke og de lutherske kirker som er av størst interesse, slik det arter seg både internasjonalt og i vårt eget land. Gjennom de to kirkenes felles bakgrunn i 1500-tallets kirkesplittelse, er Den romersk-katolske kirke gjerne blitt oppfattet som ”den andre”, som man gjerne har forstått seg selv til forskjell fra eller i motsetning til. De siste års endringer i holdninger og praksis i forholdet mellom katolikker og lutheranere har derfor konsekvenser også for en luthersk selvforståelse.

Den lutherdommen jeg selv vokste opp med, var utpreget antikatolsk. I norsk teologisk offentlighet overbeviste f.eks. Carl Fr. Wisløff (redaktør i LK fra 1948–61) mange om at Det annet vatikankonsil egentlig ikke betydde så mye fra eller til i forholdet mellom romersk-katolsk og luthersk kristendom. I sin forskning var Wisløff særlig opptatt av å påvise forskjellen mellom luthersk og romersk-katolsk i synet på nattverdens offerkarakter.

Det man gjerne oppfattet som den fremste forskjell mellom luthersk og romersk-katolsk, var likevel forståelsen av rettferdiggjørelsen, der reformasjonstidens fronter ble oppfattet som uovervinnelige. I den populære oppfatning betød det et valg mellom frelse ved tro eller frelse ved egne bestrebelser. Tilsvarende feiloppfatninger av motpartens standpunkt har naturligvis også preget mange katolikkers oppfatning av det lutherske standpunkt (f.eks. som lite opptatt av fromhet og gode gjerninger).
Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren innebar et avgjørende vendepunkt i forholdet mellom de to kirker.

Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren mellom Den romersk-katolske kirke og Det lutherske verdensforbund fra 1999 innebar derfor et avgjørende vendepunkt i forholdet mellom de to kirker. I erklæringen konstateres ”en konsensus mellom lutheranere og katolikker når det gjelder de grunnleggende sannheter i rettferdiggjørelseslæren”. Det betyr ikke at man er enige på alle punkter, men man finner ”de gjenværende ulikheter akseptable (...) med hensyn til språkbruk, teologisk utlegning og aksentuering i forståelsen av rettferdiggjørelseslæren”. Den økumeniske og teologiske metode som her er lagt til grunn, er blitt betegnet som ”differensiert konsensus”. Et slikt begrep forutsetter at det er mulig å kombinere en grunnleggende enighet om sentrale anliggender, samtidig som man erkjenner fortsatte ulikheter i uttrykksformer og mindre sentrale spørsmål. Det samme evangelium lar seg altså uttrykke på litt ulike måter og med litt ulike vektlegginger.

For en kirke som har hevdet at det ”til sann enhet i kirken (…) er nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene” (CA VII), innebærer den type enighet som felleserklæringen uttrykker, at et avgjørende hinder for kirkelig enhet er ryddet av veien. Det betyr ikke at det ikke fortsatt er sider ved romersk-katolsk teologi og praksis som fra luthersk side oppfattes som problematiske eller som bent fram anstøtelige. Når spørsmålet om rettferdiggjørelsen er avklart, burde det være mulig å komme nærmere hverandre også her, eller i det minste konstatere at fortsatt uenighet og ulikhet i slike spørsmål ikke umuliggjør enhet. Til og med i spørsmålet om nattverdens offerkarakter har luthersk–katolske læresamtaler påvist at forskjellene ikke er av kirkesplittende karakter.

At enighet i et så sentralt spørsmål som rettferdiggjørelsen ikke har fått større praktiske konsekvenser for forholdet til Den romersk-katolske kirke, har skuffet mange. Årsaken ligger primært i den vekt Den romersk-katolske kirke legger på hierarkiets rolle i kirken, der rett ordinasjon (og dermed rett nattverdfeiring) avhenger av om man står i fellesskap med biskopen av Roma. Det er å håpe at fortsatte samtaler kan gjøre det mulig å overvinne også slike hindringer, ikke minst med tanke på å kunne delta ved hverandres nattverdbord. En kirke som er splittet i den handling som skulle manifestere selve kjernen i det kirkelige fellesskap, manifesterer for all verden at man ennå ikke har tatt sin Herres bønn om enhet mellom alle troende fullt ut på alvor (Joh 17,21). De største omkostninger i det praktiske liv bæres likevel av de som lever i blandede ekteskap og familier, der ektefeller ikke kan feire nattverd med hverandre eller sammen med sine barn.

Som katolsk, allmenn, kan ikke noe kirkesamfunn være kirke alene, men bare sammen med andre som bekjenner den samme tro på Kristus.
 
At en slik splittelse ikke er til å leve med i det lange løp, handler likevel ikke bare om praktiske konsekvenser av splittelsen, men om selve kirkens dypeste identitet, om dens katolisitet. Som katolsk, allmenn, kan ikke noe kirkesamfunn være kirke alene, men bare sammen med andre som bekjenner den samme tro på Kristus. Selv om Den romersk-katolske kirke forankrer denne katolisitet i sitt eget hierarki og organisasjon, innrømmer allerede vatikankonsilets dekret om økumenikken at Den katolske kirke er ufullkommen i sin katolisitet så lenge den ikke har full enhet med andre kristne (UD 4). Så lenge vi anerkjenner hverandre som lemmer på Kristi legeme (UD 3), plikter vi også å søke kirkelig fellesskap med hverandre.

Det er ingen tvil om at konflikten mellom de to kirkesamfunnene ikke bare har dreid seg om teologi, men også om makt og innflytelse. Erfaringer med motreformasjonens romersk-katolske kirke lå bak den restriktive lovgivning som først gjorde det mulig for Den romersk-katolske kirke å etablere seg i Norge i 1843. Frykten for katolsk ”overtakelse” har nok også ligget til grunn for mye av den lutherske antikatolisisme i vårt land. På tross av at Den romersk-katolske kirke i Norge vokser raskere enn noen gang før, først og fremst gjennom innvandring, oppleves det i dag av de færreste som noe trussel. Mye av forklaringen ligger nok i at økumeniske tilnærminger har skapt en større nærhet mellom lutheranere og katolikker. Men forklaringen ligger nok også i at den egentlige utfordring ikke ligger hos hverandre, men i den allmenne sekularisering og i trossystemer der evangeliet om Jesus ikke har noen plass. I en slik situasjon er det ikke den enkelte kirkes posisjon som er det viktigste, men å sikre kristendommens framtid i vårt folk. Det er en oppgave katolikker og lutheranere er felles om – sammen med andre kristne. For å gjøre det, trenger vi det enhetens vitnesbyrd som ifølge Jesus skal vitne for verden om Guds kjærlighet (Joh 17,23).

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 21/2012:

Else-Britt Nilsen: Katolsk økumenikk gjennom femti år

Ole Chr. M. Kvarme: Andre Vatikankonsil

Per H. Andersen: Apokatastasis – og bekjennelsen

Søndagsteksten

          Nyttårsaften: Matt 11,25-30

          Nyttårsdag / Jesu navnedag: Matt 18,19-20

          Kristi åpenbaringsdag: Joh 1,29-34

          2. søndag i åpenbaringstiden: Kol 1,15-20

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no