Reform-tiden (LK 22/12)

Reform-tiden (LK 22/12)

2012 har vært året for de mange reformer. Idet vi går inn i desember får vi se resultatene av det som ble konklusjonene av en langvarig gudstjenestereform. Man
Jeg vet ikke hva alle disse reformene koster i kroner og øre.
ge har sendt inn svar på hva slags kirkeordning de ser for seg i fremtiden. I tillegg må de menighetene som vant årets trosopplæringslott eri, gå inn i jobben med å få til en fullstendig trosopplæringsreform. Jeg vet ikke hva alle disse reformene koster i kroner og øre. Jeg vil helst ikke vite det heller. Men jeg vet en del om hva de har kostet av tid og krefter for ganske alminnelige menigheter.

Ta gudstjenestereformen: En snau times kjøretur nord for Oslo var det i 2011 svært få kirkegjengere som g
For en del små menigheter har prosessen vært nokså dyrekjøpt, også hva personlig innsats angår.
ikk rundt og lengtet etter en grunnleggende endring i gudstjenesteliturgien. Og det var om mulig enda færre som uttrykte ønske om at de selv skulle være med å bestemme hvordan en ny gudstjeneste skulle se ut. Reformen som skulle imøtekomme behovet ”nedenfra”, ble i høyeste grad en reform ”ovenfra”. Resultatet er blitt nokså beskjedent, sett ut fra et endringsperspektiv. ”Vi vil kjenne oss igjen når vi kommer til gudstjeneste. Vi vil ha det som det har vært. Vi synes presten skal bestemme,” har vært de gjennomgående utsagnene i mitt prosti. Dermed har menighetene med få unntak holdt fast på de kjente formene der det har vært mulig, og ellers overlatt til liturgen å bestemme.

Så da jeg skulle stå ansvarlig for en ungdomsgudstjeneste i en av menighetene mine i høst, ble jeg både forundret og overrasket over hvordan den ble mottatt. Ten Sing stilte med band, forsangere og dans; konfirmantene deltok på lystenning, bønnevandring og nattverd; jeg snekret sammen en enkel liturgi og hentet salmer fra Treklang – med andre ord en nokså standard ungdomsgudstjeneste, men likevel noe totalt nytt for min menighet hvor dette fant sted.

Det kom mye folk, og ungdommene var med. Noen gamle holdt seg for ørene, men nikket anerkjennende. Etterpå kom det flere bort til meg og sa: ”Det her er det som skal til! Sånt må vi ha mere av, skal det komme folk i kirka!” Og samme uke hadde altså menighetsmøtet vedtatt at vi skulle bevare gudstjenesten mest mulig som den har vært de siste 25 årene, uten unntak.

Min lille episode fra en av menighetene på Ringerike illustrerer det mange har erfart om gudstjenestereformen: Det er utrolig vanskelig at en reform som faktisk kommer som pålegg fra Kirkerådet, ”ovenfra”, skal kunne føre til en fornyelse ”nedenfra”. Det som kommer som søknadsskjemaer med adresse Kirkerådet, oppleves for mange menighetsråd som alt annet enn kreativt og nyskapende. Når en ikke kjenner seg helt kompetent for oppgaven med å mene så mye om liturgier og plasseringer, er det lett å holde ekstra hardt igjen – sånn for sikkerhets skyld. Gudstjenester som blir til mer ad hoc derimot, med utgangspunkt i de ressurser en faktisk har, men uten å måtte tas opp til avstamming i et formalisert reformarbeidet, kan oppleves ganske så befriende.

Har så gudstjenestereformen vært bortkastet? Jeg tror ikke det. Om ikke medliturgene tør å komme på banen riktig ennå, så har de i alle fall tenkt tanken – og flyttet noen millimeter med grenser. Vi er i gang. Men jeg tror ikke denne grenseflyttingen helt står til den økonomiske prisen. Og jeg vet at for en del små menigheter har prosessen vært nokså dyrekjøpt, også hva personlig innsats angår.

Disse betenkelighetene fører meg til neste reformarbeid denne høsten: Ny kirkeordning. Her er det fortsatt mye som flyter, men én ting er ”alle” enige om: Soknene skal styrkes! Spørsmålet er: Hvordan? Og hvorfor? Skal vi slå sammen menigheter for å danne store og robuste enheter som kan serve stadig flere reformer? Eller styrker vi soknene minst like godt ved å avlesse frivillige medarbeidere en hel del sakspapirer og heller la dem få konsentrere seg om det de har hjerte for, nemlig lokalkirken. Etter erfaringene med høstens mange reformer vil jeg nok holde en knapp på siste alternativ!

KRISTIN MOEN SAXEGAARD 

 

Øvrig innhold i LK 22/2012:

Kjell Olav Sannes: Kristen teologi i morgendagens verden

Harald Hegstad: Har kirken en (felles) lære?

Bokmeldinger

          Torleiv Austad: Kristologi – en innføring

          Erling Birkedal, Harald Hegstad og Turid Skorpe Lannem (red.): Sammen i forandring. Refleksjoner om menighetsutvikling i folkekirken og Menighetsutvikling i folkekirken. Erfaringer og muligheter

Søndagsteksten

          3. søndag i åpenbaringsstiden: Joh 1,15–18

          Såmannssøndagen: Matt 13,24–30

          Kyndelsmesse: Luk 2,22–40

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no