Om grådighet (LK 2/13)

Om grådighet (LK 2/13)

Noen tema kan man irritere seg over fordi de er så altfor lite relevante. Andre tema kan være irriterende nettopp fordi de nesten er litt for relevante. Det siste er tilfelle med temaet grådighet.

Saken og ordet dukker opp i riktig mange sammenhenger for tiden, fra den minste personlige overveielse til å være et element i de største problemkompleks.

For er det ikke et element av en grådighetskultur på ville veier som ligger i bunnen for den økonomiske krisa, både i USA og i Europa? For ikke å snakke om i miljøkrisa… Og grådighetskultur er det stadig snakk om i Norge også, når det gjelder både lederlønninger og boligpriser, uten at det er helt klart hvorfor det allikevel må bli som det blir. Noe begge våre artikkelforfattere tar opp i sine artikler, er nettopp den utfordring at grådigheten synes å være bygd inn i strukturer og systemer som et nødvendig element.

Mahatma Gandhi slo fast at verden har nok for alles behov, men ikke til alles grådighet. Nå er vi vel ikke engang enige om at grådighet bør/kan/skal bekjempes på et strukturelt nivå, men sannheten i Gandhis utsagn er det vel liten tvil om.

Et tema som grådighet er krevende å snakke om av flere grunner, synes jeg. For det første er det rett og slett vanskelig å forstå komplekse sammenhenger hvor grådighet er et element av mange, som driver mot uønsket samfunnsutvikling og miljøsammenbrudd.

…ingen vil vel være ved at man er grådig? Og ingen tør eller kan heller la være.
For det andre er det vanskelig å snakke om grådighet uten å bruke pekefinger og høres ut som tante Sofie i Kardemommeby (”Å huff a meg, å huff a meg”). Og det vil vi jo ikke (om Kardemommeby aldri så mye for tiden selv har havnet i miskreditt).

Snakker noen høyt om grådighet hos noen eller noe, så blir de øyeblikkelig beskyldt for å være misunnelige. Noe annet kan det ikke være. ”Det finnes et overklassehat i Norge,” står det å lese i avisen i januar 2013. Mon det? I alle fall er det vanskelig ikke å tråkke på tær når det gjelder dette temaet. For ingen vil vel være ved at man er grådig? Og ingen tør eller kan heller la være.

Evige Gud, din er jorden og det som fyller den. Alt vi eier tilhører deg. Av ditt eget gir vi deg tilbake.

For dette temaet er også vanskelig fordi det griper helt inn til mine innerste verdier og valg. Grådigheten kan leves ut på så mange områder i livet – ikke bare når det gjelder penger, men også når det gjelder aktiviteter, hva jeg skal ha med meg og få med meg – eller hvor mange ting jeg vil eie og stelle og bruke tid på. For hvor går de gode grensene? Og hvor går grensen mellom det som er grådig, og det som er å ta det nødvendige ansvar for meg selv og eventuelt min fam ilie? ”Vi er vel fattige?” spurte minstemann med frykt i røsten etter et kirkebesøk en gang – han hadde nok skjønt hvem både Gud og mor var på lag med.

Så kan det, som begge våre artikkelforfattere også sier, være vanskelig både å skrive og lese om grådighet – også fordi det er ”so close to home.”

Søndag etter søndag ber jeg, over slunkne eller velfylte kollektposer: ”Evige Gud, din er jorden og det som fyller den. Alt vi eier tilhører deg. Av ditt eget gir vi deg tilbake.” Så går jeg kanskje hjem og leser boligannonsene eller tips i Dine penger, for å gjøre det beste ut av våre investeringer. I dette spennet lever vi.

I dette spennet møtes jeg også av begge våre artikler. Her er det refleksjoner og antydninger til retninger å gå.

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 2/2013:

Raag Rolfsen: Grådighet – last og brast?

Arnt H. Jerpstad: Grådighet

Historisk tilbakeblikk

          c. th.: Kirkelige reformbestræbelser

Søndagsteksten

          Askeonsdag: Mark 2,18–20

          1. søndag i fastetiden: Matt 26,36–45

          2. søndag i fastetiden: Luk 13,22–30

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no