BILL.MRK. ”PREKEN-INTERESSERT” (LK 3/13)

BILL.MRK. ”PREKEN-INTERESSERT” (LK 3/13)

Vi har vært gjennom travle reformtider de siste årene. Vi har hatt gudstjenestereform og trosopplæringsreform; vi er bedt om å skrive ny plan for diakoni, og mange av oss står oppe i krevende struktur- og bemanningsendringer.

Min opplevelse er at vi i alt arbeidet med liturgier, planer, involvering og trosopplæring snakker stadig mindre om prekenen, selv om den i luthersk tradisjon e
Vi snakker stadig mindre om prekenen, selv om den i luthersk tradisjon er en temmelig viktig del av gudstjenesten.
r en temmelig viktig del av gudstjenesten. I høst var Egil Morland ved NLA Høgskolen inne på dette, i et bidrag her i Luthersk Kirketidende nr. 18. Han mente at vi kolleger skulle hjelpe hverandre, ikke bare med tekstgjennomgang i forkant, men også anmelde hverandres prekener. Eigil Morvik, daværende direktør ved IKO, var enig og hevdet i Vårt Land 19. November at ikke bare biskoper og proster, men også vi vanlige prester burde være mer tilstede på hverandres gudstjenester og gi hverandre respons.

Når det gjelder dette siste, ser jeg to utfordringer: Den ene er at når man har tre av fire helger bundet opp i sin egen menighet, er den siste helgen i månede n ikke nødvendigvis lett å holde av for å høre min lokale kollega. Den andre er at det ikke bare er enkelt å gi nære kolleger konkret respons på forkynnelsen deres; det krever trygghet og øvelse. For et par år siden var jeg med i et arbeid i Presteforeningen, hvor vi arrangerte prostivise kurs i prekensnekring. Da hadde vi også med oss en metode for å kunne beskrive en preken – hva som skjer i den, hva som kjennetegner de implisitte tilhørerne, hvilke retoriske grep som er i bruk osv. – uten dermed å evaluere den normativt og synse om den. Det ble tryggere, mer konkret og mer konstruktivt enn en tilbakemelding om at “dette var en bra/dårlig preken”. For min egen del har jeg opplevd det fruktbart å be noen av de mer eller mindre faste gudstjenestedeltakerne om å gi ærlige, konkrete tilbakemeldinger. Dessuten har jeg spurt kirkeuvante venner om å være tilstede under en gudstjeneste og kommentere på prekenen etterpå .

I høst kom det klare signaler fra Ungdommens Kirkemøte (UK) om at de krever sprekere prekener. Lederen av Utvalg for Ungdomsspørsmål i Den norske kirke, Gunnhild Nordgaard Hermstad, uttalte i forbindelse med møtet at “jeg synes veldig ofte at prekenene i kirken er veldig kjedelige. Forkynnelsen er en viktig del av gudstjenesten og har fått for lite oppmerksomhet. Skal gudstjenestene bli mer relevante for folk, må forkynnelsen bedres. Den må være mer enn masse ord som ikke settes i forbindelse med livet. Den som taler må ikke bare slenge ut dogmer og teologi, men være nøye på hvordan dette blir presentert.” UK ber oss om å:
- ha klare og uttalte poeng.
- gi utfordringer og vise hvordan det vi forkynner kan anvendes i hverdagen.
Prekenen er ikke alt i gudstjenesten. Heldigvis.

- gi ærlige svar på spørsmål som stilles, også om svaret kan være ubehagelig for noen.
- vise hvordan bibelteksten blir aktualisert i dag, eller kan belyse aktuelle problemstillinger.
- dele av egne livs- og troserfaringer.
- huske at tilhørerne ønsker vekst og utvikling i sitt trosliv.

Dette rimer godt med svarene i vår uformelle, lille Facebook-enquete i dette nummeret. Morvik var inne på noe av det samme da han skulle si hva som kjennetegner en god preken. Han mente at alle prekener bør inneholde en bit kunnskapsformidling; teksten må utlegges slik at tilhørerne føler at budskapet angår dem i deres hverdag, og forkynneren må være personlig, uten å bli privat – dessuten unngå å ri egne kjepphester.

Hvis jeg skulle legge til noe som jeg selv er opptatt av, måtte det være aldri å hoppe over de vanskelige sidene ved en tekst, men tvert i mot gå inn i dem sammen med tilhørerne. Dessuten: Alltid være oss bevisst hvem vi antar er de mest sårbare tilhørerne i forhold til det vi preker om, og sørge for å inkludere dem på en god måte. For det tredje: Frigjøre oss fra et eventuelt manus og være fullt og helt til stede i det vi gjør. Og for det fjerde: Bestrebe oss på å kjenne oss selv godt, som menneske, troende, bibelleser og forkynner, så vi kan være oss bevisst hva som er våre styrker og svakheter som predikanter.

Prekenen er ikke alt i gudstjenesten. Heldigvis. Prekenformen varierer, og tilhørerne er så mangfoldige at vi ikke kan regne med at alle får like mye ut av det vi sier. For noen er fellesskapet viktigst, for andre bønnen, salmene, sakramentene eller stillheten. Men det står fast at prekenen er en viktig del av det vi gjør – for å gi kunnskap, gi evangeliet, gi hverdagsspråk på troen. Og at det er trist når det tidvis virker som hovedambisjonen er at den ikke skal vare lenger enn syv minutter.

  Forkynnelsen er ett av flere avgjørende elementer i menneskers opplevelse av gudstjenesten – og av den kristne tro. ”Hvilket livssyn anser du ligger nærmest ditt eget?” Omtrent dette spørsmålet har et representativt utvalg nordmenn blitt stilt hvert fjerde år, og de siste tallene viser at gruppen som har svart ”det kristne livssynet”, har gått fra 6 av 10 til 5 av 10. Sunket, falt eller stupt – det er en bratt nedgang på fire år. Hva tenker vi som kirke og kristne mennesker om dette?

Den norske kirkes visjon sier at vi vil være en åpen, bekjennende, tjenende og misjonerende folkekirke. Hva betyr det i møte med disse tallene? Som folkekirke ønsker vi å dele tro og tradisjoner og lage møtesteder, på en måte som skaper tilhørighet og identifikasjon. En nedgang på 10 % på fire år i antall mennesker som identifiserer seg med ”det kristne livssynet”, er sånn sett alvorlig for oss. Hvordan kan vi bli bedre på å være kirke av, for, med, i folket?

Samtidig får jeg lyst til å spørre: Hva assosierer de som blir spurt, med ”et kristent livssyn”? Et kristent livssyn vil fort bli forstått som en slags pakke, men er det en Farmen-Andreas-pakke, en Kirkens Bymisjonspakke, en ”den-lokale-presten-eller-naboen-som-sitter-i-menighetsrådet-”pakke? Hva er det man ikke identifiserer seg med?

For en prest i Gamle Oslo er det ikke sjokkerende at bare halvparten assosierer seg med et kristent livssyn. Hos oss er vi vant til å være en minoritet blant andre minoriteter, og jeg erfarer at mange av dem jeg møter i denne bydelen, er blitt mer bevisste på hva de selv tenker og tror, i møte med det store mangfoldet. I den 
Uansett er prekenen en viktig del av denne balansen mellom å bekrefte og utfordre det fellesskapet vi selv er en del av.
grad de stupende tallene handler om at flere mennesker har en økt bevissthet rundt sitt eget personlige ståsted i forhold til ulike religioner og livssyn, tenker jeg at det er positivt – selv om det gir noen dårlige tall.

Som kristen folkekirke streber vi etter å være åpne og inkluderende – som møtested, helligsted og tradisjonsbærer. Samtidig bekjenner vi en Gud som kaller oss til omvendelse og etterfølgelse, til å elske Gud og mennesker, radikalt og kompromissløst, i ord og handling, så det kjennes i både kropp og sjel, på bankkonto og stemmeseddel, i tidsbruk og prioriteringer. Hvor høye tall kan vi regne med å få på det prosjektet?

Uansett er prekenen en viktig del av denne balansen mellom å bekrefte og utfordre det fellesskapet vi selv er en del av. Lykke til med alle 2013-prekener!

SUNNIVA GYLVER 

 

Øvrig innhold i LK 3/2013:

Sunniva Gylver: Folk flest? Om prekenen

Tore Skjæveland: Snekre preiker med nye verktøy

Sunniva Gylver: Homiletisk selvangivelse

Historisk tilbakeblikk

          Til Kristendommens Venner i vort Land

Søndagsteksten

          3. søndag i fastetiden: Luk 22,28-34

          4. søndag i fastetiden: Joh 6,24-36

          Maria Budskapsdag: Luk 1,39-45

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no