Prest og venn (LK 4/13)

Prest og venn (LK 4/13)

Kan en prest ha et naturlig og godt vennskapsforhold til en hun samtidig har sjelesørgeriske samtaler med? Kan en lege være venn med pasientene sine? Hvor nært eller fjernt må en lærer stå i forhold til egne elever? I en tid da vennskapsforhold løftes opp som et av de aller viktigste
Kan en prest ha et naturlig og godt vennskapsforhold til en hun samtidig har sjelesørgeriske samtaler med?
kjennetegn på det gode liv, blir det viktig for mange yrkesgrupper å sortere sine ulike roller. Både sjelesorgfaget og profesjonsetikken har hatt sitt å si om disse spørsmålene. Det har vært vanlig å betone den asymmetrien som ligger i en profesjonell relasjon. Det betyr at ansvaret og maktforholdet i relasjonen ikke er likt fordelt. Som prest, lege eller lærer har jeg et profesjonsansvar, og det bærer jeg alene. Taushetsplikten bærer jeg alene. Ansvaret for mine egne følelser bærer jeg alene. Samtidig er dette et spørsmål som både teologistudenter og prester i tjeneste er opptatt av. Er jeg avskåret fra et likeverdig og gjensidig vennskapsforhold med mennesker jeg har vært eller er prest for? De som lever i relativt små og oversiktlige lokalsamfunn, vil gjerne kunne oppleve at en streng avsondring mellom private og profesjonelle relasjoner leder ut i en utålelig ensomhet.

Jeg synes det er et urimelig krav at en profesjonell relasjon skal utelukke vennskap:
- For det første er det slik at vi i et lokalsamfunn med et vidt nettverk av bekjentskaper med nødvendighet vil måtte forholde oss til de samme menneskene, men med ulike roller. Dem du forrettet barnedåp for på søndag, møter du igjen på dugnad i idrettslaget neste helg. Eller motsatt: Dem du fant tonen med på den lokale kaféen lørdag formiddag, fikk i neste runde lyst til å spørre deg om du kunne være deres vigselsprest. En lokal prest kan i liten grad velge hvem hun vil være prest for. Selv har jeg gravlagt min egen far, viet min egen bror, døpt mine egne barn og forrettet kirkelige handlinger for mennesker som enten allerede har vært eller senere har blitt mine venner. Det er ikke farlig, og jeg unner alle prester et sosialt liv.
- For det andre skal utdanning og bevisstgjøring om egen profesjonsrolle bidra til å beskytte både profesjonsutøvelsen og vennskapet mot skadelig eller uhensiktsmessig sammenblanding. Det vil være situasjoner der rollene må snakkes om og avklares på nytt, med utgangspunkt i det aktuelle behov. Det kan være behov for å avklare når vi snakker om hva. En venn eller søster fortjener en like samvittighetsfull og alvorlig prest i dåpssamtalen, som en ukjent gjør det. Et ukjent par til vigselssamtale fortjener en like stor grad av imøtekommenhet og interesse, som et vennepar ville fått.

De sosiale medier i sin alminnelighet og Facebook spesielt har satt sitt preg på vennebegrepet. Å få en venneforespørsel i 2012 betyr ikke det samme som det gjorde i 1980. Å bli venn på Facebook betyr å bli innlemmet i et fellesskap der du selv kan variere graden av engasjement og forpliktelse, men hvor du likevel blir regnet som venn – helt til du eventuelt blir slettet. Mange yrkesutøvere vil av gode grunner reservere seg mot å inngå i et slikt vennesamfunn med mennesker de har en profesjonell hjelperrolle eller lederrolle overfor. I noen yrker finnes det klare retningslinjer for dette. Derfor blir det også stadig aktualisert hvordan en prest på best mulig måte kan forvalte både profesjonsrolle og vennskap gjennom sin eventuelle Facebook-konto. En viktig huskeregel må være at vi ikke kan forutsette at andre skiller mellom våre offentlige, pastorale ytringer og våre mer personlige rapporter. Det er både slitsomt og skadelig for en prest å måtte levere jevnlige dementier og modifiseringer av egne tweets eller oppdateringer på Facebook. På den annen side har også mange prester lært å bruke sosiale medier som konstruktive informasjonskanaler og event-verktøy.

Jesus gjør en tydelig vending når han definerer sitt forhold til disiplene i Joh 15. Han vil ikke lenger beskrive sitt forhold til disiple
At Jesus er min venn, betyr neppe at forholdet mellom oss er symmetrisk i ett og alt.
ne primært som et forhold mellom en herre og hans tjenere. I stedet kaller han disiplene for venner. Men når Jesus benevner disiplene som venner, gjør han ingen ytterligere utvelgelse i tillegg til den som allerede er gjort. Alle hans etterfølgere er samtidig hans venner. Dette vennskapet har sitt fundament i den frie utvekslingen som finner sted mellom dem, Jesus har delt alt med dem; han er i ferd med å gi sitt liv for dem. De får dele alt med ham i et gjensidig livsfellesskap. Det betyr at han innvier dem i sitt eget univers på en ny og spesiell måte; han gjør seg mer gjennomsiktig og sårbar enn en herre noen gang ville gjort. Denne uforbeholdne hengivelsen hører Jesus til. Jeg håper jeg slipper å gi mitt liv for vennene mine. Jeg vil heller ikke eksponere all min sårbarhet i ethvert vennskapsforhold. Jeg er ikke, og skal heller ikke være, som Jesus.

Jesu fulle og hele menneskelighet gjør ham på sett og vis likeverdig med oss, så rart det enn kan høres ut. Likevel er det ikke et helt vanlig kompisforhold Jesus beskriver. Hvordan hadde det tatt seg ut om jeg sa til min beste kamerat at han kunne være min venn så lenge han gjorde det jeg befalte ham? At Jesus er min venn, betyr neppe at forholdet mellom oss er symmetrisk i ett og alt. Slik er det heller ikke når jeg går til min lege, som jeg for øvrig betrakter som en venn, eller når noen kommer til meg som prest. Vi inngår i forhold som både er likeverdige og samtidig asymmetriske. Men asymmetri i en profesjonell relasjon utelukker ikke gjensidighet eller ulike grader av vennskap.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 4/2013:

Bjørn Sandvik: Folkekirke?

Morten Stensberg: Tid for oppbrudd

Ådne Njå: Led oss ikke inn i fristelse

Rolf Kjøde: Grådighet og virkelighet

Gustav Danielsen og Frede Mandt Fjågesund: Kirken trenger prester som ledere!

Fredrik Grønningsæter: Prestestreik - heldigvis en illusjon, eller?

Bispemøtet: Nytt visitasreglement

Historisk tilbakeblikk

          C. H. Krohn: Angaaende presternes selvkommunion

Søndagsteksten

          Palmesøndag: Joh 12,1-13

          Skjærtorsdag: Joh 13,1-17

          Langfredag: Luk 22,39-23,46

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no