Prestene fra staten til kirken (LK 09/13)

Prestene fra staten til kirken (LK 09/13)

”Jeg er glad for å kunne ønske prestene og biskopene velkommen til kirken,” sa en kirkeverge med et glimt i øyet da Kirkemøtet i april vedtok å be regjering og Storting sørge for at prestene går over fra å være statsansatte til å være ansatte i et nasjonalt kirkelig rettssubjekt. Kirkemøtets vedtak (i sak KM 05/13) er en naturlig oppfølging av fjorårets endringer i Grunnlovens kirke- og religionsparagrafer (For ordens skyld gjør jeg 
Det er problematisk at prestene etter grunnlovsendringene skal være statsansatte.
oppmerksom på at jeg var saksordfører for denne saken på Kirkemøtet). Når Kongens og regjeringens konfesjonsforpliktelse er falt bort, er også grunnlaget borte for direkte statlig styring av kirkens indre forhold. Et av de viktigste styringsredskapene i en moderne organisasjon er arbeidgiverrollen, og det er derfor spesielt problematisk at prestene etter grunnlovsendringene skal være statsansatte. Selv om arbeidsgiveransvaret i det daglige er delegert til bispedømmeråd og biskop, er staten i siste instans den ansvarlige arbeidsgiver. Det kommer bl.a. til uttrykk ved at departementet er den instans som fastsetter tjenesteordningene for prester, proster og biskoper.

Når dette ikke ble endret i forbindelse med grunnlovsendringene, skyldtes det de uttrykkelige begrensningene i kirkeforliket av 2008, der det heter at Den norske kirke ikke skal defineres som eget rettssubjekt, og at biskoper, proster, prester og andre tilsatte i regionale og sentrale kirkelige organer fortsatt skal være statstjenestemenn. I og med at kirkeforliket bare er bindende fram til utgangen av inneværende stortingsperiode, åpnes igjen handlingsrommet i denne saken etter stortingsvalget i 2013. Det er dette handlingsrommet Kirkemøtets vedtak søker å fylle: Etter Kirkemøtets mening må Den norske kirke etableres som et nasjonalt rettssubjekt, arbeidsgiveransvaret for prester og andre kirkelige medarbeidere som i dag er ansatt i staten må overføres til kirken, og nasjonale og regionale kirkelige organer må overføres slik at disse ikke lenger er statlige forvaltningsorganer.

En liknende reform som den som man nå ber om for de statsansattes del, skjedde for øvrige kirkelige medarbeidere da Kirkeloven ble revidert i 1996. Mens organister, klokkere, kirketjenere osv. inntil da hadde vært kommunalt ansatte, ble de fra 1997 ansatte i soknene som fra samm e tidspunkt fikk status som egne rettssubjekter. For å ivareta profesjonalitet i arbeidsgiverrollen ble fellesrådene tillagt oppgaven å ivareta arbeidsgiveransvaret på vegne av soknet. Samtidig ble KA etablert som en arbeidsgiverorganisasjon på kirkelig sektor. Det er en liknende prosess som nå foreslås gjennomført for de statsansatte – noe som uttrykkes gjennom kirkevergens velkomsthilsen på Kirkemøtet.

At en mer selvstendig kirke må ha status som eget rettssubjekt på nasjonalt nivå, er helt åpenbart. Det er nødvendig for å kunne ha eiendom, kunne gå til sak og bli saksøkt, og kunne være arbeidsgiver. Det er imidlertid ingen opplagt sak at menighetsprester skal være ansatt på nasjonalt nivå og ikke like gjerne i fellesrådene. Nettopp på dette punktet høstet forslaget til vedtak atskillig kritikk på forhånd, fra både KA og flere av  arbeidstakerorganisasjonene.

Når Kirkemøtet likevel ber om en overføing av prestene til nasjonalt nivå, er det ut fra en vurdering av at dette er den løsning som vil ta kortest tid å gjennomføre. En overføring til fellesrådene, eventuelt til en ny type prostiråd, vil kreve en utvikling av kirkeordningen, som kan forsinke prosessen. Etter Kirkemøtets vurdering er dette en sak som det haster med å få brakt i orden – av både kirkelige og religionspolitiske grunner. En overføring av prestetjenesten til nasjonalt nivå kan derimot gjennomføres på en måte som krever minimale endringer i den kirkelige organiseringen. Inntil noe annet er bestemt, vil det fortsatt være bispedømmeråd og biskop som ivaretar arbeidsgiverfunksjonene i det daglige.

Samtidig understreker Kirkemøtet i vedtaket at overføringen ansvaret for prestetjenesten til et nasjonalt rettssubjekt ikke endelig fastlegger hvor arbeidsgiveransvaret i en fremtidig kirkeordning skal plasseres. Kirkemøtet fastholder også målsettingen i tidligere kirkemøtevedtak om felles arbeidsgiveransvar i en framtidig kirkeordning. Det betyr at innordningen av prestetjenesten i en framtidig kirkeordning ennå ikke er avklart. At prestene så raskt som mulig blir ansatt i kirken, muliggjør imidlertid en samordning av betingelser for ulike grupper kirkelig ansatte, f.eks. gjennom et felles kirkelig tariffområde.

De nærmere betingelser for overføringen fra staten til kirken vil naturligvis være gjenstand for forhandlinger mellom partene. Her vil prestenes fagforeninger spille en viktig rolle for å sikre medlemmenes interesser i forbindelse med en overføring. Tidligere virksomhetsoverdragelser i statlig sektor har gjerne skjedd til stor motstand fra de ansatte. Mitt inntrykk er at det er stor forståelse i presteskapet for at staten ikke er noen varig arbeidsgiver etter fjorårets grunnlovsendringer. En slik holdning er også bekreftet av ledelsen i Presteforeningen.

Midlertidigheten i plasseringen av prestetjenesten peker på nødvendigheten av fortgang i arbeidet med en mer permanent kirkeordning. I sitt vedtak ber Kirkemøtet om at dette arbeidet fortsetter med full styrke. En målsetting med en slik kirkeordning må være å forenkle og samordne det som til nå har vært to ansvarslinjer i kirken, med røtter i henholdsvis det statlige og det kommunale. At Den norske kirke blir etablert som nasjonalt rettssubjekt, betyr ikke at soknene mister sin rolle som grunnenheten i kirken. De regionale og nasjonale strukturene må fremfor alt være støttefunksjoner for den virksomheten som foregår lokalt. I hvilken grad kirkeordningen bidrar til dette, må være en prøvestein når ulike modeller skal tegnes ut.

I arbeidet mot en fremtidig kirkeordning gjenstår mye tanke- og utredningsarbeid. Samtidig må en ikke
Det er viktig at arbeidet med en fremtidig kirkeordning ikke bare skjer ut fra en intern organisasjonslogikk, men ut fra hensynet til kirkens kjerneoppgaver.
tro at en kan utrede seg fram til konsensus. I viktige spørsmål vil det være nødvendig at Kirkemøtet tar veivalg for den videre prosessen. Det er også viktig at arbeidet med kirkeordning ikke foregår i lukkede rom, men gjennom åpne prosesser og offentlig debatt.

Fremfor alt er det viktig at arbeidet med en fremtidig kirkeordning ikke bare skjer ut fra en intern organisasjonslogikk, men ut fra hensynet til kirkens kjerneoppgaver. Kirkeordning handler ikke bare om ytre strukturer, men om hvordan vil i framtiden skal organisere oss på en måte som best svarer til vår identitet og som best mulig legger til rette for å løse vårt oppdrag ¬– som folkekirke i tjeneste for evangeliet.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 9/2013:

Silje Kvamme Bjørndal: Den norske kirke – en samfunnsleder for framtiden?

Andreas Johansson: Mellomkirkelig råd og Midtøsten – II

Arild Romarheim: Dåpssamtale med buddhistisk forelder

Harald Hegstad: Mer om ekteskapet og kirkens lære

Historisk tilbakeblikk

          Ragnvald Indrebø. Ludwig Schübeler og Johannes Smemo: En pause

Søndagsteksten

          Pinsedag: Joh 14,23-29

          2. pinsedag: Joh 7,37-39

          Treenighetssøndag: Luk 24,45-48

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no