Kirkens røst: Når, hvem, hva, hvordan? (LK 11/13)

Kirkens røst: Når, hvem, hva, hvordan? (LK 11/13)

Denne våren har noen meldt seg ut og andre meldt seg inn i Den norske kirke, med bakgrunn i Kirkemøtets vedtak i oljefond- og klimasaken. Noen prester og andre troende har overnattet i Sofienbergparken i solidaritet med romfolk; andre kristne har sagt at slike aksjoner er latterlige og svekker kirkens troverdighet. En eks-statskirkeprest med sikkerhetsvest demonstrerte ved alterringen under en gudstjeneste i en bergenskirke, til jubel fra noen og fordømmelse fra andre.

Kirken er en del av samfunnet.
Kirken er en del av samfunnet. Troende enkeltmennesker, lokalmenigheter, diakonale organisasjoner, biskoper og kirkemøte og alle disses ord og handlinger er en del av samfunnet. Og mange av oss har sterke meninger om hva slags verdier som bør prege vårt nasjonale fellesskap, og hvilke politiske prioriteringer som best virkeliggjør dette. Men hva er kirkens mening? Hva skal sies og gjøres, når, hvordan og av hvem?

En av kirkegjengerne der jeg inntil nylig var prest, satte meg på sporet av noe vesentlig: Han snakket på ramme alvor om meningheten og meninghetshuset; det var ikke et forsøk på å latterliggjøre. Men han gikk rett inn i noe av det virkelig vanskelige: Oppfattes Den norske kirke i større grad som en kirke full av meninger enn en kirke full av mening? Handler identifikasjonen med kirken om at folk opplever seg å mene det samme som kirken mener om ulike ting, eller om at kirkens forkynnelse, tradisjon og fellesskap gir mening? Hvordan kan kirken finne ut av når, om hva og hvordan den skal mene noe offentlig? Hva innebærer det å være en inkluderende folkekirke som både bekrefter og utfordrer det samfunnet vi er en del av? – som rommer både makten og avmakten? Dette er ikke enkelt. En venninne som jobber i Utenrikstjenesten sier at de stadig blir litt oppgitt over hvordan Den norske kirkes lederskap profilerer seg i det politiske rom, og tegner bildet av en kirke som mener mye og ikke alltid klokt, sett ut fra at den skal favne bredden av mainstream politiske syn i Norge i sin medlemsmasse. Samtidig er det mange som etterlyser kirkens tydelige engasjement i saker som handler om grunnleggende menneskerettigheter, menneskeverd og bærekraftig ressursforvaltning. Det er nok å nevne bioteknologi, oljefond, romfolk, forfulgte religiøse minoriteter, oljeboring i Lofoten og asylbarn. Kirkens tydelige engasjement – det innebærer også synlig lederskap som tar stilling .

Hva skal kirken mene noe om, og hvordan? Den norske kirkes posisjon og rolle i det norske samfunnet, drar i litt ulike retninger. På den ene siden ligger det i vår selvforståelse som folkekirke og majoritetskirke å favne temmelig bredt hva gjelder meninger og politiske standpunkter
Vi kan ikke søke Jesus Kristus uten å bygge fellesskap på kryss og tvers.
. Vi har verken kompetanse eller mandat til å foreskrive all verdens konkrete politiske og økonomiske løsninger på ulike felt. Jesu ord om å ”gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er,” og erklæringen om at ”mitt rike er ikke av denne verden,” peker i samme retning. Kirkens misjon er å samle mennesker rundt Ord og sakrament, og bygge fellesskap der vi møter Guds frelsende og frigjørende kjærlighet i ord og handling – ikke å være en ”meningshet” der det først og fremst produseres meninger man må være enige i, for å identifisere seg med fellesskapet.

Men. Det er et stort men. Når Jesus sier at det største budet er at vi skal elske Gud, og vår neste som oss selv, så må det få sosiale, økonomiske, politiske konsekvenser – i den enkelte troendes liv, i fellesskapets liv – og i hva slags stemme vi har inn i det offentlige rom, lokalt og nasjonalt. Ellers blir det ikke troverdig.

Hvis vi tror at menneskeverd, skaperverk og gudstro er alvorlig truet av måten vi lever på, kan vi verken la troen reduseres til et åndelig, apolitisk hjørne av tilværelsen eller være stille. Å være stille er ikke nøytralt. Det er å la den sterkeste røsten høres og den som har makt, vinne fram, på bekostning av andre. Vi kan ikke søke Jesus Kristus uten å bygge fellesskap på kryss og tvers. Vi kan ikke bygge fellesskap uten å bidra det vi kan, til en mer rettferdig og bærekraftig verden. Det kan og bør vi selvfølgelig gjøre på individnivå, hver dag. Og det vil nødvendigvis bety noe for hvor vi engasjerer oss, hvordan vi bruker pengene, kreftene, feriene våre, og hva vi stemmer politisk. Men skal vi som kirke bekjenne en rettferdig Gud i en urettferdig verden og fungere som en synlig, etisk premissleverandør inn i viktige debatter, må vi våge å ta ute-stemmen i bruk også på den politiske arenaen. Når og hvordan?

I dette nummer av Luthersk Kirketidende har vi ingen fasit. Men vi har invitert fem kloke stemmer til å reflektere rundt dette i egne bidrag, og i tillegg latt folkets røst runge på Facebook. Håper er at det kan være en god verktøykasse når vi, prester og andre kirkeledere lokalt og nasjonalt, skal tenke klokt rundt kirkens ord og handlinger i det politiske rom.

SUNNIVA GYLVER 

 

Øvrig innhold i LK 11/2013:

Åsta Dokka: Släpp fångarne loss, det är vår!

Nils-Tore Andersen: Kirken som politisk aktør

Atle Sommerfeldt: Kirkens rolle i demokratiske, politiske prosesser

Marianne Hermann Brekken: Kirken må være aktiv i samfunnsdebatten for å være kirke

Marita Sørheim-Rensvik: Søster Megan, paven og kjernekraft

Sunniva Gylver: Folkets røst på FB

Bjørn Helge Sandvei: Svar til Christoffersen

Ole Jakob Filtvedt: Samlivsutvalget og den etiske vurderingen av Bibelske tekster som omhandler homofili

Historisk tilbakeblikk

         Andreas Aarflot: Kirkekristendom

Søndagsteksten

          5. sundag i treeiningstida: Matt 18,12-18

          Sankthansdagen / Jonsok: Joh 1,1-8

          Aposteldagen / 6. søndag i treenighetstiden: Mark 3,13-19

          7. søndag i treenighetstiden: Mark 5,25-34

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no