Minnetalen (LK 12/13)

Minnetalen (LK 12/13)

2. mai publiserte psykiater Finn Skårderud en kronikk i Vårt Land, som samme dag ble lagt ut på avisens nettsted verdidebatt.no. I kronikken referer Skårderud til en konkret erfaring fra en gravferd i Den norske kirke, der han opplevde at prestens minnetale ga et usant og sterkt forskjønnet inntrykk av avdødes liv, sykdomsforløp og dødsprosess. Han hevdet at dette bildet ble gitt mot bedre vitende, og at det for flere enn ham var ubehagelig og provoserende å høre på. Skårderuds kritikk satte i gang en interessant samtale, både på verdidebatt.no og i andre medier.

Det er ikke mer enn to år siden en liknende debatt fikk spalteplass, både i LK (9/2011) og i Vårt Land. Foranledningen var Wenche Foss’ gravferd fra Oslo Domkirke. Da gjaldt det spørsmålet om i hvilken grad avdøde, pårørende eller byrå kan regissere gravferden når den samtidig blir forstått som en kirkelig, gudstjenestelig handling.
- Det finnes mange versjoner av ethvert liv. Presten er ofte henvist til å veie ulike versjoner i sin jakt på et språk som er sant og bærekraftig. Dette utfordres spesielt ved kompliserte dødsfall eller ved kompliserte familieforhold.
Gudstjenestebokens alminnelige bestemmelser for gravferd innledes slik: ”Handlingen gravferd er fellesskapets siste tjeneste overfor sine medlemmer.” Gravferdsliturgien rydder plass til det personlige og biografiske i det som kalles minnedelen. Det er trolig denne delen av gravferden som mest utfordrer det sensitive i konteksten. Konteksten er at det bokstavelig talt ligger et lik i rommet. Det er et helt konkret og individuelt menneskeliv som er avsluttet, og det er akkurat dette mennesket som fellesskapet er samlet for å ta farvel med. Da er det ikke rart at dette menneskets biografi og særpreg kan få plass. Likevel har flere av tilsvarene til Skårderuds kronikk, blant annet fra praktikumsleder ved PTS, Sivert Angel, handlet om minnetalens underordnede betydning i gravferden. Dette er et betimelig liturgisk og historisk synspunkt som man gjerne kan promotere i presteutdanning og langsiktig liturgisk arbeid. Men slik det er i dag, hjelper det ikke stort hvis dette synspunktet reflekteres verken i folks forventninger eller i gravferdens indre proporsjoner. Minnetalen er og blir viktig for de pårørende. Da er den også viktig for prest.

Hvordan skal så minnetalen best kunne fungere etter sin hensikt? For å svare på det må vi først undersøke denne hensikten. Selv tenker jeg at minnedelen skal være en ”rapport” fra livet. Når vi rapporterer fra livet, og dette skjer i Guds hus, så likner det på bønn. I bønnen åpner vi livet for Gud slik at både takknemlighet, bekymring og klage finner tilstrekkelig rom. Minnetaler innledes ikke med ”Kjære Gud”; likevel er vi i Guds nærhet. Det er kirkens rom som er valgt for denne endelige ritualiseringen av livets avslutning. Det er også kirkens tro at Gud elsker det mennesket som det nå tas farvel med, med enn hengivenhet som langt overgår selv de mest forblommede og følelsesladde minnetaler. Derfor trenger ikke minnetalen søke å motivere Gud til å elske den avdøde. Den bør heller søke å være en sann, sensitiv og relativ kort rapport fra livet.

  • -Sannhetskriteriet var det som ifølge Skårderud ikke ble oppfylt i hans gravferdserfaring. Han har et viktig poeng. Der framstillingen av avdødes liv, eller sider ved dette, er åpenbart forfalskede versjoner av virkeligheten, bidrar dette til å svekke prestens troverdighet. Det bidrar også til at gravferden ikke vil fungere som ritualisering, siden ritualiseringen forutsetter gjenkjennelse og identifisering. Imidlertid er det slik at sannheten om et liv ikke eies av én pårørende eller av én gruppe. Det finnes mange versjoner av ethvert liv. Presten er ofte henvist til å veie ulike versjoner i sin jakt på et språk som er sant og bærekraftig. Dette utfordres spesielt ved kompliserte dødsfall eller ved kompliserte familieforhold. Skal selvmordet omtales som det det var? Skal barn fra ulike ”kull” få sine svært ulike versjoner av fars omsorgsevne dokumentert i minnetalen? Slike vanskelige sannhetsavveininger leder over i det andre kriteriet.

  • Sensitivitetskriteriet handler om at enhver rapport fra livet skal være frivillig. Derfor må sannheten balanseres av den sårbarheten som ligger i situasjonen. I en kultur som har mistet mye nødvendig bluferdighet, ligger det et latent behov for å disiplinere og begrense rapporter og presentasjoner av seg selv og andre. Dette gjelder både form og innhold. Ofte er det tilstrekkelig å nyansere språket. Siden livet som regel er ganske nyansert, bør språket være det også. Sensitiviteten er nødvendig for å opprettholde og bevare et tillitsfullt forhold mellom prest og pårørende/menighet. Brutale og unyanserte sannheter er ofte høyst diskutable og gir sjelden et bilde alle kan skrive under på. Derfor kan de fort ødelegge for all annen kommunikasjon som foregår i rammen av gravferden.

  • ”Et kort minneord holdes av presten eller av en representant for de pårørende. Det bør inneholde noen biografiske momenter med særlig vekt på hva avdødes liv har betydd for dem som stod ham/henne nær, og for andre livssammenhenger han/hun har stått i.” Slik står det i gudstjenesteboken; liturgien gir med andre ord en klar tilskyndelse til minnetalens omfang. Den skal være kort. Det er ikk e lett å få til. Me
    I hovedsak blir presters arbeid ved gravferd meget høyt verdsatt. Det har sine grunner at kirken fortsatt i så overveldende grad blir valgt som forvalter av dette viktige ritualet, det aller siste.
    n det er kirkens og liturgiens ønske.

Skårderud faller for sitt eget grep når han skriver: ”Presten var frekk i kirken. Hun sto ved kisten og løy så det rant.” Dette er en subjektiv ytring, lagt ut i offentligheten, men uten innsikt i prestens bakgrunn for og intensjon med sine pastorale valg. Derfor kan det like gjerne sies at Skårderud er frekk i debatten, som at presten var frekk i kirken. Nå er det ikke slik at prester burde være unndratt faglig kritikk for sine valg. Det er kommet flere offentlige ytringer om presters praksis de siste årene, ikke minst fra kjente mennesker som har skaffet seg en god kommunikasjonsplattform. Da er det imidlertid viktig å huske på at prester ofte deler skjebne med barnevernsansatte og helsepersonell: De kan ikke forsvare seg eller ta til motmæle. Det maner til større sensitivitet også i kritikken. I hovedsak blir presters arbeid ved gravferd meget høyt verdsatt. Det har sine grunner at kirken fortsatt i så overveldende grad blir valgt som forvalter av dette viktige ritualet, det aller siste.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 12/2013:

Svein Olaf Thorbjørnsen: Samlivsutvalgets inntilling - noen merknader og nyanseringer I

Kjetil Aano: Kva er eigentleg problemet?

Chrisopher Woie: Hva er det med sjømannspresten?

Historisk tilbakeblikk

          Torleiv Austad: Prest og militærmakt

Søndagsteksten

          8. søndag i treenighetstiden: Mark 12,28–36

          9. søndag i treenighetstiden: Luk 6,36–42

          10. søndag i treenighetstiden: Mark 11,25–26

          Olavsdagen / Olsok: Luk 22,24–27

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 
 | Powered by i-tools.no