Hva er kirken? – 150 år etter (LK 13/13)

Hva er kirken? – 150 år etter (LK 13/13)

På utgivelsesdagen for dette nummeret, 5. juli 2013, er det nøyaktig 150 år siden det første nummer av Luthersk Kirketidende ble utgitt. Initiativta ker og redaktør for det nye bladet var teologiprofessor Gisle Johnson (1822–1894). I stedet for å gi noen omfattende programerklæring for bladet, fant han det mest naturlig å gjøre rede for det kirkebegrep som han mente burde ligge til grunn for et luthersk kirketidende. Første nummer ble derfor innledet med første del av en lengre artikkel med tittelen «Hvad er kirken?». Tre nye deler kom så i senere numre dette året.

I sin behandling av kirkebegrepet viser Johnson seg som en sterkt konfesjonell luthersk teolog.
 
I sin behandling av kirkebegrepet viser Johnson seg som en sterkt konfesjonell luthersk teolog. Sentralt i artiklene står derfor utleggelsen av artikkel VII og VIII i Confessio Augustana. I sin utleggelse av artikkel VII understreker Johnson både kirkens personale og institusjonelle sider. Den består av hellige mennesker, men disse mennesker er blitt hellige gjennom de ytre midler, altså Ordet og sakramentene. Denne dobbeltheten knytter han så til skjelningen mellom kirkens synlighet og usynlighet: Mens den er synlig gjennom den ytre forvaltning av nådens midler, er den usynlig som indre åndssamfunn. ”Medens den, fra den ene Side betragtet, er et usynligt Samfund i den fælles Aand og det fælles indre Liv, er den derimod, fra den anden Side betragtet, et synligt Samfund i Brugen og Forvaltningen av de fælles ydre Naademidler.” (s 11)

Lenger ute i artikkelen behandler Johnson forholdet mellom den lutherske kirke og andre kirker, og han viser seg her som en forholdsvis stram konfesjonalist. Ifølge Johnson er det kun i den lutherske kirke at Ordet blir rett forkynt og sakramentene rett forvaltet. Av den grunn må den lutherske kirke betegnes som ”den sande Kirke” (s 407), selv om andre kirker også har elementer av den sanne kirke – i den grad de samstemmer med den lutherske bekjennelse (Se utdrag fra denne delen av artikkelen lenger bak i dette nummeret!).

Det er i Johnsons artikkel påfallende at han stort sett oppholder seg på det rent prinsipielle planet og i liten grad refererer til den kirkelige situasjon i samtiden. Det bilde han implisitt synes å forutsette, er en kirke som primært kommer til uttrykk i den offentlige nådemiddelforvaltningen, men der trosliv og kristent fellesskap for øvrig tilhørte den ”usynlige” sfære. Dette er ekstra påfallende ettersom Johnson kom til å bli en av de ledende figurene i vekkelsene i samtiden. Han virket både som predikant, og tok en rekke organisatoriske initiativer, bl.a. til Christiania Indremissionsforening (nå Kirkens Bymisjon) i 1855 og Den norske Lutherstiftelse (senere videreført i Indremisjonsselskapet, i dag Normisjon) i 1868. Det var karakteristisk for disse bevegelsene at den kirkelige virksomhet ikke lenger ble begrenset til prestens embetsgjerning, men at også lekfolk fant sammen i foreninger for å dyrke det kristne fellesskap og for å løse felles oppgaver. Her fikk det kristne fellesskap konkrete uttrykk som gitt ut over det usynlige ”indre liv”.

Som vekkelsesleder ga Johnson imidlertid ikke opp sitt kirkelige og konfesjonelle utgangspunkt, og han han måtte noen ganger motstrebende akseptere vekkelsesbevegelsens arbeidsformer. Velkjent er hans formulering av ”nødsprinsippet” for å forsvare bruken av lekmannsforkynnelse i forhold til CA XIV. Selv om denne type løsninger ble forlatt i ettertid, ligger Johnsons varige bidrag til norsk kirkehistorie først og fremst i hans forsøk på å forene luthersk kirkelighet og vekkelsesfromheten. Selv om de teologiske strategier for å forene disse to størrelsene i mange tilfeller kan anfektes, bidro den til å holde vekkelsen innenfor kirken. Gjennom Johnsons virke fikk vi et presteskap som var positive til vekkelsen, samtidig som vekkelsesbevegelsene beholdt en luthersk identitet.

Noen smertefri syntese var dette ikke, og norsk kirkeliv har rommet mange motsetninger og spenninger i forholdet mellom betoningen av kirken som det sakramentale fellesskap av de døpte og betoningen av å leve troen ut i fellesskap og tjeneste. Sosiologisk har denne spenningen artet seg som spenningen mellom ”folkekirke” og ”trosfellesskap”, teologisk som spenningen mellom ulike former for kirkesyn. Både sosiologisk og teologisk er dette spenninger som 150 år etter fortsatt gjør seg gjeldende i Den norske kirke, selv om de opptrer i nye variasjoner og konfigurasjoner. Folkekirken som fellesskapet av de døpte omfatter ikke lenger «hele» folket, og må redefinere seg som trossamfunn – i et langt mer selvstendig forhold til staten. For å løse sine oppgaver er kirken fortsatt avhengig av et engasjert lekfolk – som ikke i samme grad er preget av vekkelsesfromhet som tidligere.

Underveis har det ikke manglet på dem som har problematisert denne syntesen, og som har villet rendyrke det ene aspektet i en kirkelig strategi. Det har på den ene sid
En slik plassering er kanskje også noe av forklaringen på at bladet har overlevd i alle disse årene, mens ulike konkurrenter har kommet og gått.
e vært tilfellet for en folkekirketeologi som har hatt liten plass for trosfellesskapet, og som inntil nylig har lent seg til statskirkeordningen. På den annen side har man fra folkekirkekritisk hold oppfattet folkekirken som en ren misjonsmark og som en ytre ramme for den egentlige kirke. Også for denne siste tenkemåten har statskirkeordningen historisk sett vært vurdert positivt, dersom man da ikke har beveget seg ut i frikirkeligheten. Mellom disse ytterposisjonene har en bred kirkelig tradisjon forsøkt å arbeide for Den norske kirke som begge deler: Både som en folkekirke av de døpte og som et gudstjenestefeirende fellesskap, både som nådemiddelforvaltende institusjon og som menighetsfellesskap. Med fare for å generalisere, er det grunn til å hevde at Luthersk Kirketidende gjennom 150 år har befunnet seg midt i dette landskapet. En slik plassering er kanskje også noe av forklaringen på at bladet har overlevd i alle disse årene, mens ulike konkurrenter har kommet og gått.

Heller ikke forståelsen av hva det vil si å være luthersk, har vært entydig i Den norske kirke. Ikke sjelden har lavkirkelige og høykirkelige varianter av luthersk kristendomsforståelse anfektet hverandres lutherske identitet. Også her har Luthersk Kirketidende etter mitt skjønn representert en posisjon som har søkt å balansere ulike anliggender, selv om de ulike redaktørenes individuelle preferanser naturligvis har variert. Tross store ulikheter i hvordan dette konkret er blitt utfoldet, er det her mulig å se en linje fra bladets grunnlegger.

Et punkt der det definitivt er på sin plass å ta farvel med Johnson, er i hans stramme konfesjonalisme. På de 150 år som er gått, er den økumeniske situasjon en ganske annen i vårt land. Parallelt med denne utviklingen har stram konfesjonalisme blitt erstattet med økumenisk åpenhet. Det siste er ikke et uttrykk for en relativistisk holdning, men tvert om et resultat av intensivt arbeid med det som forener og det som skiller. Nettopp for å kunne bidra i den økumeniske kontekst må Den norske kirke ta vare på sin konfesjonelle identitet som luthersk kirke. Derfor gir det også mening etter 150 år fortsatt å utgi et Luthersk Kirketidende.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 13/2013:

Svein Olaf Thorbjørnsen: Samlivsutvalgets innstilling – noen merknader og nyanseringer II

Atle Sommerfeldt: Kirke og musikk – noen refleksjoner

Historisk tilbakeblikk

          Gisle Johnson: Hvad er Kirken?

Bokmeldinger

          Torill Danbolt og Grethe Nordhelle (red): Åndelighet – mening og tro

          Anders Aschim: Bibelen 3.0

Søndagsteksten

          11. søndag i treenighetstiden: 1 Mos 21,9–13

          12. søndag i treenighetstiden: Joh 4,27–30.39–43

          13. søndag i treenighetstiden: Joh 15,13–17

          Vingårdssøndag / 14. søndag i treenighetstiden: Matt 19,27–30

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no