Sommerens mangfold (LK 14/13)

Sommerens mangfold (LK 14/13)

Mangt og mye avsluttes før sommeren her i Norge. I en viss periode, med mange barn og ungdommer i huset, kunne det nesten bli i meste laget av pølsegrilling på engangsgrill med påfølgende takketale til verdens beste lærer, men det hører jo med. Ja, avslutningene brer sånn om seg – alle fritidsaktiviteter skal jo også behørig avsluttes før sommeren tar oss – så når ansatte med eller uten frivillige i menighetssammenheng samles før sommeren, må man virkelig ta seg på tak for ikke å kalle dette for en avslutning, også. For vi avslutter vel ikke, eller? Jo, så klart avslutter vi
… selve kirken legges jo ikke ned, og gudstjenestene går sin gang…
”koråret” eller ”babysangåret” – ja, de fleste aktiviteter tar en god pause i juni, juli, august. Men selve kirken legges jo ikke ned, og gudstjenestene går sin gang, om det er varmt eller vått, om det kommer mange eller få.

Og kanskje er det mange, i alle fall noen, som kjenner at sommeren også kan være høysesong i kirkelig regi? Noen har mange vielser; i noen områder kommer det jo mange flere til om sommeren enn ellers i året, og egne arrangement som utegudstjenester, stølsmesser og annet kan inkludere flere enn den gjengse kirkegjenger. Åpne veikirker og stavkirker tilbyr turister en tur innom kirka. Så hvilepulsen er sikkert ikke like lav overalt. Men noen steder (og det er vel stort sett der jeg har vært) så er den lav – svært lav, så lav at jeg noen ganger lurer på om vi kan kalle det for hvilepuls, eller om det faktisk nå heter koma. Det er stille og få, og lite som skjer.

Så kan dette være den ene siden av sommerne, det veldig stille, men den andre siden, og det var egentlig det jeg hadde lyst til å si noe om, det er at det nettopp om sommeren finnes et vell av festivaler, leirer, bibelcampinger, møter og stevner over det ganske land, hvor tro og fellesskap utøves på mange forskjellige måter. Og jeg er så utrolig glad for at den muligheten finnes nettopp om sommeren!

Selv er jeg nærmest oppvokst i teltkirke, så når det lukter fuktig sagflis, ser jeg verken klovner eller elefanter for meg, men hører for mitt indre øre siste vers av ”Just som jeg er”. Den sang vi nemlig om og om igjen til det var kommet fram et akseptabelt antall mennesker rundt korset. Sånn husker jeg det i alle fall. Selv gikk jeg fram til korset en gang hver sommer (for sikkerhets skyld). Jeg husker talere som gråt og fortalte vitser, men som først og fremst fortalte om sitt liv med Jesus. Jeg husker ungdomsmøter på sjekkefjellene, følelsen av å være solbrent og ha hår som er tungt av saltvann, og jeg husker hvor ekkelt huden krøller seg etter å ha gått med gummistøvler som er våte både utenpå og inni etter ti dagers sammenhengende regn.

Jeg tror nemlig at mange av disse stevnene, sommermøtene, festivalene og leirene var både stedegne, fleksible og med stor mulighet for deltagelse lenge, lenge før noen hadde hørt om noen gudstjenestereform. Og jeg tror de gir sine deltakere et mangfold av erfaringer når det gjelder alle sider av livet, i dag også. Og det er jeg så takknemlig for! Jeg er takknemlig for at jeg kan sende mine barn og ungdommer på sommeraktiviteter som har med seg trosdimensjonen. Jeg er takknemlig overfor alle gode mennesker som bruker sin fantasi, kreativitet, arbeidsevne og fritid (!) til å være med og bygge fellesskap hvor barn, unge og voksne kan få lære og oppleve mer av Gud og av hverandre.

Alle steder ville ikke jeg trives, for det er mye forskjellig som tilbys. Men det er jo nettopp dette mangfoldet som er noe av det fine. Siden vi er så forskjellige, vi mennesker, så kan det jo da finnes noe for enhver smak. Så kan han som fra fireårsalderen har hatet barnegrupper, sluttet helt å synge for et par år siden, og som i fullt alvor mener at det må utredes om han kanskje er allergisk mot gudstjenester, endelig få dra på KRIK-leir. Mens hun som elsker å synge, setter kursen mot Skjærgårds, og begge kan fortelle at de har hatt det topp!

Min kreative og søkende venninne reiser på et stevne hvor man i tillegg til intellektuell og åpen forkynnelse får stifte bekjentskap med gamle kinesiske instrumenter og improvisert dans. Hun som aldri får nok av stillheten i kirkerommet, drar til et sted hvor man tilbyr stillhet. Lenge. Mens han som synes folk egentlig er ganske slitsomme, drar alene på pilegrimsvandring og oppdager at helt alene får han ikke være da heller. Begeistret kommer noen hjem til sine vanlige fellesskap og forteller om nattverdsfeiring i vannkanten, grilling av kortreist mat og salsakurs. Eller man er heller mindre begeistret på grunn dårlig vær, dårlige klær, mangel på gode kandidater på sjekkefjellene, banal lovsang og svak forkynnelse, lite fart i bønneteltet eller generelt bare teite folk. For alt er jo ikke bra, og alt går ikke bra på sommerhappeninger med kristent fortegn heller, og kanskje fant man ikke stedet akkurat i år. Men at vi likevel har den muligheten – muligheten for å kunne treffes, oppleve noe sammen, finne ut av hvordan vi har det, og hvordan vi vil ha det, med Gud og med hverandre, at den muligheten ligger der, på så mange måter, det synes jeg faktisk er fantastisk.
… trengte den opplevelsen av at hun og vi jo ikke var alene om å tro på Jesus…

”Her er det liksom normalt å tro på Jesus,” sa en forundret åtteåring til meg for flere år siden, etter et barnemøte med masse unger på en bibelcamping. Kanskje følte hun seg litt som ”alibiet” i barnearbeidet hjemme? Jeg vet ikke, men allerede som åtteåring var hun altså ikke helt normal ellers – og trengte den opplevelsen av at hun og vi jo ikke var alene om å tro på Jesus, én av mange opplevelser hun har tatt med seg fra den sommeren.

For sommeren er jo høysesong for opplevelser. Vi jakter på dem; vi betaler for dem; vi forteller om dem i julebrev etterpå. Og vi trenger opplevelser, tror jeg – også opplevelser av noe annet, av tro som settes ut i livet, av et fellesskap som skaper noe sammen. Og det finnes så gode muligheter for å ta med seg nettopp det hjem, opplevelser fra de mange sommerarrangement som på mange måter kompletterer en kirke med sommerhvilepuls.

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 14/2013:

Erling Birkedal: Tjenlig enhet for helhetlig ledelse av kirken lokalt

Trond H. F. Kasbo: Inntrykk fra Ulf Ekmans vårseminar i Uppsala

Øystein Magelssen: Om Norges KFUK-KFUM, kirken og oppdraget

Historisk tilbakeblikk

          Olav Skjevesland: Arbeidsløsheten

Bokmeldinger

          Petter Skippervold: Fenomenet Bibelen

Søndagsteksten

          15. søndag i treenighetstiden: Rut 1,7–11.16–19a

          16. søndag i treenighetstiden: Matt 11,19–19

          17. søndag i treenighetstiden: Mark 5,35–43

          18. søndag i treenighetstiden: Mark 1,40–45

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no