Troseksperimentering i folkekirken (LK 15/13)

Troseksperimentering i folkekirken (LK 15/13)

Valg handler om å si ja til noe og nei til noe annet, selv om det i valgkamptider kan virke som at det er mulig å si ja til alt. De siste årenes stortingsvalg har vært preget av at de samme sakene vinner oppmerksomheten gang på gang: Skole, helse og eldreomsorg er viktigst for s torparten av oss velgere og de folkevalgte. Det er ikke alarmerende. Det jeg synes er alarmerende, ikke minst sett fra et kriste nt perspektiv, er at sosial utjevning, bistand, miljø og alkoholpolitikk rangeres som viktige tema av bare noen få prosent. Er det fordi det er saker mange av oss ikke kjenner konsekvensene av på kroppen i hverdagen? – fordi de som berøres mest av dette, er de mest sårbare og marginaliserte? – fordi egen frihet og komfort i lengden veier tyngst? ”Nordmenn velger bort fattigdom,” skrev en avis. Det kan man gjøre. Så lenge man har muligheten til å velge akkurat det. 70 000 barn i Norge og ufattelig mange flere ute i verden kan ikke det.

Hvordan lever vi ut folkekirken og motstanden mot alt som truer gudsforhold, menneskeverd og likeverd, på samme tid?
 
Hvert år preker vi over Jesu møte med den rike unge mannen som ble utfordret på å selge det han eide, gi alt til de fattige og så komme og følge Jesus. Hvert år forkynner vi det dobbelte kjærlighetsbud om å elske Gud og vår neste som oss selv. Hvert år møter vi tekster om å søke Guds rike først, ta vårt kors opp, og hvis vi har to skjorter, gi bort én (Det står ikke hvor mange vi skal gi bort hvis vi har 15). Hvert år møter vi nyheter, mennesker, situasjoner, valg som kaller på vår trofasthet, solidaritet, rettferdighetssans. Og hvert år, hver måned, uke, dag og time, hvert minutt, sekund og åndedrag, møter vi Guds nåde.

Hvordan kan vi som kirkelig fellesskap og lederskap forkynne dett
Vi må våge alvoret, ubehaget, tydeligheten, motstanden. Vi forkynner en korsfestet og oppstanden frelser som ber oss ta opp vårt kors og følge ham; det kan aldri bli bare ”feelgood”. Men vi må gjøre det på en måte som gir rom for leken, utforskingen, feilingen.
e høyt og troverdig i ord og handling, uansett hvordan valgvinder blåser? Hvordan lever vi ut folkekirken og motstanden mot alt som truer gudsforhold, menneskeverd og likeverd, på samme tid?

I sommer har jeg lest ”Om kristen motstand” av teolog og forsker Patrik Hagman og ”Jesus-veien – eksperimenter underveis” av teolog og aktivist Mark Scandrette. De har mye felles. Begge tegner et sterkt og radikalt bilde av kristen motkultur, hva det innebærer å følge Jesus Kristus i møte med vår tids utfordringer. Begge utfordrer og inspirerer meg. Likevel opplevde jeg dem litt ulikt, og det satte meg på sporet av noe jeg i hvert fall selv vil være enda mer bevisst på i min forkynnelse framover: Vi må våge alvoret, ubehaget, tydeligheten, motstanden. Vi forkynner en korsfestet og oppstanden frelser som ber oss ta opp vårt kors og følge ham; det kan aldri bli bare ”feelgood”. Men vi må gjøre det på en måte som gir rom for leken, utforskingen, feilingen.

Hvor mye av mitt inntrykk som er egen tolking og overføring, skal være usagt. Men der jeg opplevde Hagmans bok litt svart-hvitt bombastisk og negativ, ble jeg nysgjerrig og oppmuntret av Scandrette. Når jeg leser Hagman på toppen av mange Magnus Malm-bøker (veldig fan av Malm), sitter jeg litt igjen med følelsen av at hvis jeg ikke får med meg familien og flytter ut på gård med rådyr i hagen og full selvberging og legger verden bak meg, er det ingen vits. En sånn mann og en sånn legning har jeg ikke. Mens da jeg leste Scandrettes bok (og for så vidt aktivisten Shane Claiborns bok om kjærlighetens uimotståelige revolusjon), fikk jeg lyst til å eksperimentere med å følge Jesus.

Mark og kona Lisa er noen av grunnleggerne av det åndelige veiledningssenteret Re-Imagine i San Francisco og Jesus Dojo – et treningsprogram inspirert av Jesu liv og lære. De er overbevist om at det er gjennom felles disiplinert trening at vi kan bli kjent med gudsrikets realitet og hva det innebærer å være disippel. I lignelsen om huset på fjell gjør Jesus et poeng av at det å omsette hans undervisning til handling faktisk utgjør hele forskjellen mellom trygghet og ødeleggelse (Matt 7,24-27). ”For å erfare Guds rike bør folk møtes for simpelthen å prøve å gjøre det Jesus lærte disiplene sine,” skriver Scandrette. De kaller det eksperimenter, for å understreke det lekne, utforskende, åpne. Scandrette hevder at lydighet mot Jesus er noe kreativt, og at en trospraksis som er nyttig for deg, ikke trenger å være det for meg – eller kanskje den er det i én fase av livet, men ikke en annen. De har utviklet mange ulike eksperimenter, og prøver stadig ut nye, som går på ulike sider ved det kristne livet. Noen er kvelds- eller dagseksperimenter, andre en intensiv uke; de fleste varer 40 dager/seks uker og gjentas årlig i en eller annen form. I tillegg til selve praksisen, reflekterer og ber de alltid sammen over hva de har lært av den, hvordan de har lært mer om å leve det gode budskapet om Guds rike.

Scandrette inviterte noen venner med på sitt første eksperiment, ”Have2give1”. De skulle selge eller gi bort halvparten av det de eide, og gi pengene til fattigdomsbekjempelse. Jesus sa jo: ”Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.” (Luk 3,11) 30 mennesker meldte seg på dette eksperimentet. Gjennom seks uker ryddet de opp i egne eiendeler, og på de ukentlige samlingene samlet de inn det som skulle selges og gis bort.

Etter det første eksperimentet er det blitt flere: Siden Jesu ofte ba alene, langt unna folk, har de hatt eksperimenter med stille retreat og det å gå lange turer alene mens de ber. Siden Jesus stadig hadde fellesskap med samfunnets utstøtte, gikk ett eksperiment ut på hver søndag å spise middag med uteliggerne i parken. Siden Jesus utfordret på ”det ene nødvendige” (Jfr. Marta og Maria), har de et eksperiment hvor de faster fra noe de opplever seg avhengige av, enten det er TV, sosiale medier, shopping, alkohol eller andre ting .

Etter å ha lest Matt.5,23ff: ”Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg (…) gå først og bli forlikt,” begynte Mark å lage en liste over alle han kunne komme på at han hadde vært urettferdig mot, og ringe dem en etter en. Da de fordypet seg i ordene om at ”det er det som går ut av munnen som gjør mennesket urent”, ble eksperimentet bare å snakke pent om andre og unngå all sladder de neste seks ukene. Og sånn fortsetter det, med små og store hverdagseksperimenter, preget av alvor og lek, prøving og feiling, utforsking og refleksjon. – ”En regel blir en byrde om du presser den på andre eller dømmer folk fordi de ikke følger den. Men det er virkelig kraft i det å sette grenser for seg selv, som reflekterer ens egne verdier,” skriver Scandrette. Sette grenser for seg selv – velge og velge bort – sammen med andre. Kanskje vi skal invitere noen av dem vi er kirke sammen med, til et eksperiment i høst?

SUNNIVA GYLVER 

 

Øvrig innhold i LK 15/2013:

Atle Sommerfeldt: Kirkens møte med klimakrisen – teologiske grunntrekk

Torleiv Austad: Samlivsutvalget og Lærenemnda

Historisk tilbakeblikk

         Øystein Bjørdal: Kyrkjedebatt utan åndskraft

Bokmeldinger

         Peder Nørgaard-Højen: Økumenisk teologi – en introduktion

Søndagsteksten

          19. søndag i treenighetstiden / Mikkelsmesse: Luk 9,57–62

          20. sømdag i treenighetstiden: Ef 6,1–4

          21. søndag i treenighetstiden: Luk 12,13–21

          22. søndag i treenighetstiden: Luk 10,25–37

          Bots- og bønnedag: Luk 15,11–32

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no