Å slutte som prest (LK 18/13)

Å slutte som prest (LK 18/13)

Det finnes ulike grunner til å slutte som prest i Den norske kirke. Noen av disse grunnene kan ytre sett vurderes som mer holdbare enn andre. Men til syvende og sist er det et personlig valg som det er vanskelig for andre å få et fullt og helt innsyn i. Selv om ordinasjonsløftet er et prinsipielt ja til tjenestens livslange karakter, må dette løftet noen ganger veies opp mot andre løfter og forpliktelser i livet. Derfor vil jeg ikke felle dommer over kollegers valg når de av ulike grunner 
Ingen ideologi, hverken i Hamar eller noe annet sted, skulle behøve å frarøve en prest frimodigheten til å holde ryktet om Jesus ved like.
går ut av prestetjeneste, midlertidig eller permanent. Det skriver jeg kanskje også som en tiltrengt moralsk støtteerklæring til meg selv som etter 23 år i prestetjeneste ble praktikumslærer. Både utdanningsinstitusjonene, Kirkens hus og Bispedømmekontorene er fulle av sånne som meg, ordinerte prester som strengt tatt gjør noe annet enn det vi ble ordinert til. Jeg vet ikke om jeg sitter inne i eller utenfor et glasshus. Jeg liker ikke å kaste stein, og jeg liker enda mindre lyden av knust glass. De fleste av oss ønsker likevel å tjene Gud og kirken.

Noen ganger blir avskjeden med prestetjenesten foranlediget av konvertering eller overgang til et annet trossamfunn. De siste årene har noen prester i Den norske kirke konvertert til Den romersk-katolske kirke. Det finnes det også ulike grunner til. En grunn som jeg imidlertid har vanskelig for å forstå, ble anført av kapellan Morten Stensberg i sommer: ”Jeg har en fornemmelse av at det tidvis er lite eller ingen ting som står på spill for Den norske kirke.” En utdypning av dette handler om folkekirkens falitt, og om en manglende konsistens i den faktisk utøvde teologi i kir ken. Jeg har forståelse for at mange prester kan oppleve en demokratisk styrt kirkes noe famlende vei inn i framtiden som en prøvelse. Både liturgireform og samlivsdebatt oppleves utmattende av mange. Den opplevelsen må vi imidlertid dele med de aller fleste kirker som har en demokratisk struktur. Jeg er også enig i at noen utgaver av folkekirkeideologi idylliserer i sin beskrivelse av folks tro og relasjon til kirken. Men at dette skulle være med å tilsi at Den norske kirke har fjernet seg fra de stedene viktige ting står på spill, er vanskelig å forstå. For den kirken som finnes lokalt, står det alltid mye på spill.

Den kirken som når ut til hver kvadratcentimeter av kongeriket Norge, og mye lenger enn det, vil leve tett på det avgjørende alvoret som gir menneskelivet dybde og mening. Ingen ideologi, hverken i Hamar eller noe annet sted, skulle behøve å frarøve en prest frimodigheten til å holde ryktet om Jesus ved like. Det står mye på spill i Den norske kirke fordi mye står på spill der Guds hjerte møter menneskets sjel. Prestetjenestens kjerne ligger i arbeidet med å legge til rett for slike møter. Ingen annen kirke her til lands har tilnærmelsesvis samme berøringsflate med folk. Rett nok kan det for noen synes lettere å virkeliggjøre sine egne visjoner for kirken og menigheten innenfor andre og mer ensartede kirkesamfunn. Men egne visjoner for menigheten kan aldri bli viktigere enn menneskene som hører til der.
Jeg håper mange nye begynner.

Jeg har noen presteforbilder. De er sjelden eller aldri i mediene. De lever nær dem de er prest for lokalt; de fortsetter å dele ut evangeliet, forvalte sakramentene og kalle mennesker til omvendelse. De aksepterer det som er, uten å miste troen på at noe nytt kan komme. De lar seg forstyrre og berøre av det alminnelige samtidig som de aldri slutter å se det det hellige i det alminnelige. Jeg håper ikke for mange av dem slutter før de må. Jeg håper mange nye begynner.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 18/2013:

Artikler og innlegg

          Sjur Isaksen: Takk for festen

          Øystein Flø: St. Olav, det einaste utenombibelske heilagmennesket som vert offisielt feira i Den norske kyrkja

          Birger H. Fossum: Melk, honning og drueklase, men…

          Asgeir Solstad: Styrker interkommunale kirkelige fellesråd menighetsutviklingen i Den norske kirke?

          Per Kristian Aschim: Enhetlig ledelse – i lokalmenigheten

Historisk tilbakeblikk

          Even Fougner: Luthersk Kirketidende som debattorgan

Bokmeldinger

          Knut-Willy Sæther (red.): Kristen spiritualitet. Perspektiver, tradisjoner og uttrykksformer

          Anna Ramskov Laursen: Veier til helhet. Lær å meditere i kristen tradisjon

Søndagsteksten

          Domssøndag / Kristi kongedag: Joh 9,39–41

          1. søndag i adventstiden: Matt 21,11–11

          2. søndag i adventstiden: Joh 14,1–4

          3. søndag i adventstiden: Matt 11,2–11

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no