Lytte til Gud, til teksten, til… (LK 21/13)

Lytte til Gud, til teksten, til… (LK 21/13)

Jeg savner prestehverdagen min - men den kommer nok tilbake. Akkurat nå er det utrolig lærerikt å være Phd-student og lærer på MF. Å dele av sin egen praksiserfaring med studenter, innebærer å få et faglig kritisk blikk på den – antakeligvis omtrent som å kjøre bil med en passasjer som nettopp har tatt lappen.

For et par uker siden hadde jeg en interessant erfaring. Relativt ferske teologistudenter hadde levert en oppgave hvor de skulle forber ede et utkast til en preken over teksten på “høstens påskedag”, hvor Jesus vekker til live igjen enkens sønn i Nain, og reflektere over arbeidsprosessen.

Alle gjorde en skikkelig jobb, og det ble levert både gode tekstbetraktninger, spørsmål til ettertanke og sjelesørgeriske overveielser. Men knapt noen valgte å gå inn og tematisere helbredelser og oppstandelse fra de døde. Det store flertallet valgte å fokusere på Jesu omsorg for og innlevelse med enken – både til trøst for de blant tilhørerne som måtte streve med livet, og til utfordring for oss alle, om å bry oss og lindre nød hos andre.

Vet vi nok om hva typer teologisk ballast studentene bringer med seg inn i studiet?
Dette er livsnært og viktig. Og det kan fungere godt en søndag å velge et annet fokus i teksten enn det kanskje mer åpenbare. Men når trenden i gruppen som helhet er så tydelig, og jeg i tillegg har gjort meg flere lignende erfaringer som tilhører i kirkebenken, stiller jeg meg spørsmålene likevel:
 - Vet vi nok om hva typer teologisk ballast studentene bringer med seg inn i studiet? Det aner meg at den er mer mangfoldig enn i min studietid.
- Evner vi godt nok å hjelpe studentene til å møte Skriften på ulike måter – bibelfaglig, tekstkritisk, systematisk, helt fra starten?
- Utruster vi dem til å våge å gå inn i vanskelige teologiske tema i forkynnelsen, og gi dem verktøy og refleksjon for å koble tro, teologi og hverdag, også når det handler om for eksempel undere?
- Gir vi dem frimodighet til å bekjenne en korsfestet og oppstanden Kristus, med både Skriftens og de egne ord?

Før sommeren var jeg med på en konferanse hvor vi praktiserte “Vi d(v)eler” eller “Dwelling in the Word”, som også Pat Ellison referer til senere i bladet her. Vi leste samme tekst fra Lukas 10, tre ganger hver dag i de fem dagene vi møttes, og snakket om den nesten en time hver gang. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk i starten. Særlig siden jeg ikke likte teksten noe særlig. Men jeg ble litt frelst. Litt tungt i starten, men så merket jeg hvor forskjellig teksten grep meg avhengig av dag og dagsform og hva jeg hadde tenkt og lest og snakket om siden sist. Og hvor utrolig mange ulike innsteg og assosiasjoner teksten ga gruppen. Det er ikke bare studenter som trenger nye innspill…

Pat Ellison sier: “Kanskje er Bibelen mye i bruk. Men sjelden får den bruke oss. Sjelden får Skriften fange oppfinnsomheten og hjernestormingen til menighetsrådet og prege deres fokus og vedtak for den neste måneden. Med mindre de har blitt formet og dannet av Skriften i en åndelig øvelse eller praksis de bruker igjen og igjen, blir Bibelen bare deres lille andakt i starten av møtet; noe som tar 5–10 minutter og så legges til side for at man skal komme til saken – enten det er budsjettet eller vedlikeholdsarbeidet.

Det å dele og dvele i en tekst over tid, og lytte hverandre inn i åpen og fri samtale om hvor teksten møter meg og tar meg, akkurat i dag – denne ferdigheten som består i å virkelig lytte til Ordet og til hverandre – former kristent fellesskap. Og når et menighetsråd er et kristent fellesskap, og deres hovedoppgave er å lytte, så forandrer det alt.”

Er vi gode nok til å lytte? Til Gud, til teksten, og for så vidt til oss selv og hverandre – og enda bredere?
Er vi gode nok til å lytte?

Mogens Mogensen snakker om en “theology of listening”; en teologi om det å lytte og en lyttende teologi. Akkurat som for Pat Ellison, preger det hans tanker om kirken og om menighetsutvikling: “En lyttende tilgang til det at være kirke underkender ikke betydningen af at forkynde og prædike, for som der står i Rom 10,17, så kommer troen af det, der høres – og det forudsætter naturligvis at nogen sætter ord på evangeliet. Rom 10,10 slår fast, at ”med hjertet tror man til retfærdighed”, men så fortsættelsen er, at ”med munden bekender man til frelse”. Hvis ikke mennesker får mulighed for at sætte deres egne ord på deres tro, så får troen ikke lov til at folde sig ud. Men forudsætningen for at mennesker kan tale om deres tro, er at der er nogen som gennem deres åbne lytten skaber det rum, hvor det er trygt at tale om de dybe og høje ting i livet.”

Lytte til Gud, til teksten, til oss selv, hverandre og helt andre. Sette ord på evangeliet; også når det rommer de vanskelige eller utrolige tingene. Og så lytte igjen.

SUNNIVA GYLVER 

 

Øvrig innhold i LK 21/2013:

Artikler og innlegg

          Pat Ellison i samtale med Sunniva Gylver: ”Fru Menighetsutvikler”

          Mogens Mogensen i samtale med Sunniva Gylver: Theology of listening

          Trond H. F. Kasbo: Sokneprest Gustav Aagaard

          Hallvard N. Jørgensen: Den norske kirke i ideologiens vold?

          Karl Frode Hilton: Betlehemsstjernen

          Knut Alfsvåg: Samlivsetikken og Guds trofasthet

          Erling Birkedal: Helhetlig ledelse – med samme arbeidsgiver på samme nivå

Historisk tilbakeblikk

          Redaksjonen: Året 1940

Bokmeldinger

         Merete Thomassen og Sylfest Lomheim: Når dere ber

         Terry Eagleton: Fornuft, tro og revolusjon

Søndagsteksten

          Nyttårsdag / Jesu navnedag: Luk 2,21

          Kristi åpenbaringsdag: Matt 2,1–12

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no