Ekteskapet – hva nå? (LK 1/14)

Ekteskapet – hva nå? (LK 1/14)

Debatten om hvordan Den norske kirke skal forholde seg til likekjønnete ekteskap, har kommet inn i en ny fase etter at Bispemøtet 17. oktober i fjor avga sin uttalelse  ”Ekteskapet i et evangelisk-luthersk perspektiv” (BM 16/13, trykt i LK 20/2013). Uttalelsen kom etter at et utvalg nedsatt av Bispemøtet tidligere på året hadde presenterte en utredning om samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv under tittelen ”Sammen”.

I en lederartikkel i LK (nr. 5/2013) kritiserte jeg for min del utredningen for ikke i tilstrekkelig grad å adressere det læremessige spørsmål: Har kirken fortsatt en lære om ekteskapet dersom den legger ekteskapslovens ekteskapsforståelse til grunn for sin vigselspraksis? Det læremessige perspektivet er, som forventet, langt bredere behandlet i biskopenes uttalelse. I en innledende del som biskopene står samlet bak, redegjøres det for ekteskapet i Bibelen og i luthersk tradisjon, med følgende avslutning: ”Sammenfattende kan en si at ekteskapet i luthersk og felleskristen tradisjon har hatt forskjellen mellom mann og kvinne som forutsetning. Ekteskapet tjener til å videreføre slekten og skal være et vern om eventuelle barns oppvekst og utvikling. Det tjener også til å utdype det intime fellesskapet mellom mann og kvinne og skal gi rom for kjærlighet, troskap og likeverd.”

Biskopene konstaterer at ekteskapsforståelsen i ekteskapsloven bryter med en slik forståelse, og spørsmålet blir derfor hvordan kirken skal forholde seg i en slik situasjon: ”Spørsmålet er om et ekteskapsbegrep som også omfatter likekjønnede par kan inkluderes i en teologisk ekteskapsforståelse, og om kirken skal legge en slik forståelse til grunn for sin vigselspraksis.” Det er altså ingen automatikk i at kirken skal rette seg etter statens ekteskapsforståelse – saken krever en læremessig vurdering som kirken selv må foreta.

I den konkrete vurdering deler imidlertid biskopene seg. Et mindretall fastholder Bibelens og tradisjonens oppfatning av kjønnsdifferensieringen som et konstituerende element for ekteskapsforståelsen: ”Å definere likekjønnete samliv som ekteskap vil innebære et radikalt brudd med det som alltid har vært kirkens lære, og vi kan ikke se at det finnes teologisk grunnlag for å foreta et slikt brudd.” Av den grunn kan de heller ikke se at det er læremessig grunnlag for å innføre liturgi for inngåelse av likekjønnet ekteskap.

Flertallet av biskopene kommer imidlertid til den motsatte konklusjon. Etter deres mening er det ”tilstrekkelig læremessig grunnlag for å utvikle en liturgisk ordning som gir likekjønnede par anledning til å bli viet i Den norske kirke”. Begrunnelsen for en slik konklusjon finner de bl.a. i en ekteskapsforståelse som baserer seg på trofast og likeverdig forpliktelse mellom to mennesker, noe som også kan gjelde for mennesker av samme kjønn.

I et for mange overraskende grep unnlater imidlertid flertallsbiskopene å trekke den praktiske konsekvensen av sitt syn. Ut fra en erkjennelse av at samholdet i kirken er satt på en alvorlig prøve i denne saken, peker de på at det nå er nødvendig å finne løsninger som kan virke mest mulig samlende. På den bakgrunn anbefaler de ikke å
Det gjør inntrykk når flertallet av biskopene gir avkall på sitt primærforslag av hensyn til samholdet i kirken.
utarbeide en full vigselsliturgi, men i stedet å utarbeide en forbønnsliturgi for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap.

 Det gjør inntrykk når flertallet av biskopene gir avkall på sitt primærforslag av hensyn til samholdet i kirken – selv om en kan ane at det for noen også kan ligge mer taktiske vurderinger til grunn. Samtidig kan man stille spørsmål ved om en læreuttalelse var stedet å komme med denne type kompromissforslag. Burde ikke slike kompromisser eventuelt kommet som et resultat av kirkepolitiske prosesser i Kirkeråd og Kirkemøte? Så langt ser det heller ikke ut til at kompromissforslaget har fått særlig oppslutning. Mens mindretallet ikke er med på kompromissforsøket, mener mange av flertallsbiskopenes meningsfeller at de ikke går langt nok i å trekke konsekvensen av sitt standpunkt.

I en oppsiktsvekkende uttalelse gikk sentralstyret i Presteforeningen like før jul inn for å trekke konsekvensen av biskopenes syn og vedta en liturgi for vigsel av likekjønnede par. Uttalelsen var oppsiktsvekkende både fordi det er svært delte meninger om denne saken blant foreningens medlemmer, og fordi sentralstyret hevder at de ikke har tatt stilling til teologien. I stedet anser de nærmest den teologiske siden ved saken for avgjort i og med Bispemøtets uttalelse. Et slikt resonnement tar imidlertid ikke høyde for at det er Kirkemøtet som er den øverste læremessige instans i Den norske kirke. Det betyr at heller ikke den teologiske siden ved saken er avgjort før den er behandlet av Kirkemøtet. Her ka
Heller ikke den teologiske siden ved saken er avgjort før den er behandlet av Kirkemøtet.
n Kirkemøtet like gjerne støtte seg til mindretallet som til flertallet.

I vurderingen av Bispemøtets delte uttalelse vil det være mange ulike oppfatninger, også blant LKs lesere. For min del finner jeg ikke at Bispemøtets flertallsuttalelse gir tilstrekkelig grunnlag for at Den norske kirke skal endre sin oppfatning av ekteskapet. Et grunnleggende problem ved den teologiske nykonstruksjonen av ekteskapet, som flertallet tar til orde for, er at den ikke bare gjør ekteskapet prinsipielt kjønnsnøytralt, men også at den løsriver det fra den sammenheng med forplantning og familie, som et kristent ekteskapssyn alltid har forutsatt. Flertallsbiskopene understreker derfor at et ja til likestilling mellom heterofile og homofile når det gjelder adgang til å inngå ekteskap, ikke nødvendigvis innebærer ja til en tilsvarende likestilling når det gjelder adgang til adopsjon og assistert befruktning. Problemet er bare at ekteskapsloven nettopp gjør en slik kobling. Ønsket om normalisering av alternative familieformer er trolig vanskelig å skille fra kampen for det kjønnsnøytrale ekteskap. Den nære sammenhengen mellom ekteskap og familie, som har preget ekteskapet gjennom tidene, forsvinner ikke selv om man insisterer på at det først og fremst handler om fellesskapet mellom to mennesker som elsker hverandre ¬– uavhengig av kjønn.

Uansett hvilken konklusjon Kirkemøtet lander på, opphever ikke det det faktum at kirken er splittet i dette spørsmålet. Dersom det etableres ordninger med utgangspunkt i flertallsbiskopenes læresyn, er det viktig at slike ordninger ikke påtvinges dem som har et annet syn. Dersom mindretallsbiskopenes syn legges til grunn, bør det vurderes om den åpning som et samlet bispemøte i 2008 ga for forbønn for homofile par, bør gis en mer formell regulering, i form av en veiledning el., der forbønnshandlingen ikke framstår med ”vigselslignende karakter” (BM 36/08). At flere syn kan leve side om side i kirken, betyr imidlertid ikke at kirken kan vedta liturgier for ethvert syn. Fordi liturgi (også) er lære, må det ligge et bestemt ekteskapssyn til grunn for liturgiene. Her er det til syvende og sist Kirkemøtet som må vise vei videre for Den norske kirke.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 1/2014:

Artikler og innlegg

          Torleiv Austad: Lar antisemittismen seg forklare?

          Eyolf Berg: Jeg trenger ikke mikrofon…

          Arild Romarheim: Et forsøk på å bestemme ”sunn religiøsitet”

          Olav Skjevesland: En sørgelig sak

          Svein Sannes Marthinsen: Hinnomdalen eller helvete?

          Morten Alsvik: Tekstrekker og helligdager

Bokmeldinger

          Johannes Hellberg, Rune Imberg og Torbjörn Johansson (red.): Fri och bunden. En bok om teologisk antropologi

Søndagsteksten

          Samefolkets dag: 5,13–16

          6. søndag åpenbaringstiden: Joh 6,63–69

          Såmannssøndag: Luk 8,4–15

          Kristi forklarelsesdag: Matt 17,1–9

          Fastelavnssøndag: Joh 17,20–26

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no