Barn og forkynnelse (LK 2/14)

Barn og forkynnelse (LK 2/14)

”Kirken var stappfull. Alle barn under ti år ble bedt om å komme og sette seg på gulvet lengst frem i midtgangen. Der satt de og måtte bøye nakken, no e som var veldig  ubehagelig, for å se presten som sto oppe på prekestolen og snakket til dem. Så stilte presten et spørsmål med kraftig og tydelig stemme som ga gjenklang i kirkerommet.
– Hva er det som fins i skogen barn?
Selv om ordene ble kastet ut over hodene deres, ut mot den voksne forsamlingen bak dem, så var det meningen at de minste foran skulle svare, og Lydia var ikke sen.
– Trær, mose, maurtuer, bjørn, sau, stener, det rant ut av munnen. De andre barna fikk ikke sagt et ord. Presten smilte, men var ikke helt fornøyd, for han ropte igjen ut over hodene deres, med en stemme som minnet om stemmen til Gud.
– Hva er det som fins i skogen barn?
Lydia fortsatte. Hun skulle finne svaret.
– Pinner, piggsvin, gjemmesteder, blomster, hytter i trærne, kongler, skogmus.
Selv tenkte Anders: Det er noe lureri med spørsmålet.
– Hold opp, Lydia, det er ikke meningen at du skal greie det.
– Joda.
– Neida.
– Hysj! Joda!
Det er noe lureri, og svaret er enten Gud eller Jesus.
– Si Jesus, hvisker Anders.
– En sti! skriker Lydia.
– Hva er det som fins i skogen barn? skriker presten til svar.
Og Lydia reiser seg opp og med klar og tydelig stemme sier hun:
– Alt jeg har sagt fins i skogen, prest!
– Jaaa, du var flink, du, men det var ikke akkurat det jeg tenkte på, svarer presten. Vær så god og sitt, unge mann.
– Jeg er Lydia, sier Lydia.
Forsamlingen ler og Lydia setter seg.”

Det er den voksne Lydia og broren Anders som mimrer om et kirkebesøk i barndommen i boka ”Hva er det som er i skogen barn” (2002) av Beate Grimsrud. Og som prest synes jeg fortellingen både er tankevekkende og angstfremkallende. For selv om man kanskje for lenge siden har gått ned fra prekestolen på gudstjenester hvor barn er i fokus, og prøver ikke å snakke med en stemme ”som minner om stemmen til Gud” (antakeligvis den ultimate prestestemme), så kan det virkelig kjennes ut som et farefylt sjansespill å forkynne for barn .

Å invitere barn til å svare på åpne spørsmål (når det ønskede svar egentlig er ganske så lukket), er da også en risikosport og kan følgelig heller ikke anbefales – med eller uten barn som Lydia i forsamlingen. Men det har vi kanskje også lært av egen erfaring? Jeg husker i alle fall flere eksempler på at åpne spørsmål fort fører en ut på vidottene; en fireåring som har bestemt seg for å snakke om gårsdagens kinobesøk, uansett hva spørsmålet er, er ingen spøk.

Så prøver man da å legge til rette for forkynnelse og kommunikasjon – gjøre rommet klart, prøver å finne en rolle som ikke er en presteparodi, men heller ikke vipper helt over i en oppforsert barne-TV-vert (på speed). Og jeg synes nok jeg kan bli veldig selvbevisst i prosessen (Blir dette dumt? Hvorfor gjør jeg dette? Er dette for vanskelig for de minste? Er dette for banalt og klisjeaktig for de voksne som tross alt er til stede, ja, som kanskje til og med er i stort flertall?). Å møte de minste i øyehøyde kan kreve at jeg må ut av komfortsonen, gjøre noe litt annerledes enn det jeg vanligvis gjør. Men i bunn og grunn må det jo også være rom for at dette kan jeg gjøre, som det mennesket jeg faktisk er.

Umiddelbar tilbakemelding kan jo i forbindelse med forkynnelse for barn være både av det gode og det onde. For barn har jo ikke voks
… barn har jo ikke voksnes evne til å late som…
nes evne til å late som og ”oppføre seg”. Mister man dem, så mister man dem. Og kommunikasjonen og liturgiens sammenbrudd kan oppleves smertefullt.

I redsel for ikke å holde på oppmerksomheten kan man jo også bli så kreativ at man ender opp med å forkynne noe helt annet enn det man egentlig hadde tenkt. En gang opptrådde jeg med en snakkende blomst i en familiegudstjeneste, og syntes jo selv at jeg fikk sagt mye både viktig og riktig, i samtalen med ”blomsten” og medarbeideren gjemt bak prekestolen med mikrofon. Det var bare det at i årevis etterpå ble jeg gjenkjent av en liten kar, som med utestemme gjerne gjorde hele butikken oppmerksom på at ”DU SNAKKET MED EN BLOMST I KIRKEN, DU. DET GÅR IKKE AN!” Åpenbart husket han ikke noe annet enn at blomsten snakket, men dette husket han til gjengjeld veldig godt! Og det er da også en fallgruve, at virkemidlet huskes, mens det man ville formidle/forkynne, er glemt eller aldri helt fikk hektet seg på hos tilhøreren (Apropos: I fortellingen om Lydia og Anders viser det seg også at de strever med å huske hva presten faktisk ville fram til med sitt spørsmål om hva som er i skogen. Anders mener at det var de røde merkene i skogen – Turistforeningens, kanskje – men hvorfor? Nei, det husker ingen av dem lenger…).

Så det kan være mye å tenke på, og jo mer vi vet både om barn og om hva som viktig når vi kommuniserer med/forkynner for barn, desto bedre er det jo.

For forkynne for barn skal vi. Jeg vil det i alle fall så gjerne! I våre trosopplæringstider, hvor vi stadig minnes på hvor viktig det er å gi det videre, overlevere for å overleve, har vi det stadig høyt oppe i bevisstheten. En ny generasjon med blanke øyne, relativt kort evne til konsentrasjon og ben med mye spring i. er blitt døpt inn i våre menigheter og skal læres opp i den kristne tro, få gjøre seg troserfaringer og på alle måter inviteres inn i troens mysterier, og ansvaret kan hvile tungt på den som kan både lukke opp og stenge dører i dette uoversiktlige landskapet.

Å gjøre evangeliet gripbart og aktuelt, også for de minste, er utfordrende.
Å gjøre evangeliet gripbart og aktuelt, også for de minste, er utfordrende, noen ganger veldig morsomt og inspirerende, men det er i alle fall uten tvil, en helt nødvendig oppgave.

Så kan vi få noe hjelp på vei i dette viktige oppdraget i dette nummeret av Luthersk Kirketidende. IKO-rådgiver Jorunn Blindheim, kapellan Sindre Skeie og sogneprest Silje Sørebø gir oss kunnskap, tips og deler raust av sine erfaringer med oss på dette området. Av alt det kloke som her blir sagt, tar jeg spesielt til meg Sindre Skeies ord om å være nådig mot seg selv, både i forkant og etterkant. Det skal jeg huske på.

God lesning!!

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 2/2014:

Artikler og innlegg

          Jorunn Blindheim: Å praktisere tro sammen

          Sindre Skeie: Ta sats – men vær nådig mot deg selv

          Silje Sørebø: Hva slags føde trenger barnet?

          Jorunn Blindheim: Når barn lærer

Bokmeldinger

          Kjell Arnold og Ole Jacob Nyhus: Kristen tro – oppdatert

Søndagsteksten

          Askeonsdag: Matt 6,1–6.16–18

          1. søndag i fastetiden: Matt 4,1–11

          2. søndag i fastetiden: Matt 15,21–28

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no