Stille (LK 4/14)

Stille (LK 4/14)

Susan Cains innflytelsesrike bok om introversjon bærer på norsk den megetsigende tittelen Stille – introvert styrke i en verden som aldri slutter å sn akke. At boka har solgt i godt over en million eksemplarer, er trolig et uttrykk for at mange kjenner seg igjen i beskrivelsene, og at en god del også synes det er på tide at de som verken elsker scenen eller gruppearbeidet, får et løft. Sannsynligvis er det ekstroverte ledelsesidealet mer fram tredende i amerikansk kultur og kirkeliv enn i norsk. Likevel er det mange også hos oss som synes det er vanskelig å finne de rette rommene for å hente energi i et arbeidsliv med store krav til tempo og samarbeidsevne. Et av Cains hov edpoeng er knyttet til at vår temperament eller personlighet avgjør hvilket nivå av stimulering vi har forkjærlighet for: Når introversjon og ekstroversjon forstås som forkjærlighet for et visst stimuleringsnivå, kan du bevisst prøve å plassere deg i omgivelser som er gunstige for din egen personlighet – verken overstimulerende eller understimulerende, verken kjedelige eller angstutløsende, påpeker Cain. Siden dette ”ideelle” stimuleringsnivået er forskjellig hos den enkelte av oss, vil det være bra for både produktivitet og trivsel om det var mulig å organisere jobb og privat liv slik at dette ble ivaretatt individuelt. Det er ikke alltid så lett. Hun nevner som eksempel hvordan bedrifter innfører kontorlandskap for alle, ledelse inkludert, noe som mye forskning viser hindrer produktivitet hos dem som fungerer best med mindre stimuli rundt seg.

Hva har dette med kirke og teologi å gjøre? Jeg sitter og skriver dette på vei hjem fra en tredagers retreat med teologistudenter i sitt avsluttende praktikumssemester. Her vil tittelen på Susan Cains bok vekke gjenklang – Stille. I tre dager er nivået av stimulans bevisst redusert, for mange til et ganske dramatisk mye lavere nivå enn vi er vant til. Denne senkningen av stimulansnivå kan møte motstand, men blir likevel søkt opprettholdt gjennom retreatens disiplin og rytme. I presteutdanningen ved MF har vi for mange år siden gjort denne retreaten obligatorisk. Studentene har også fått en introduksjon til denne disiplinerte stillheten tidligere i studiet. Denne ordningen er slett ikke udiskutabel; det er kamp om plassen i en slik utdanning; ideelt sett skulle vi ha plass til omtrent alt mellom himmel og jord, siden omtrent alt mellom himmel og jord er representert i de sammenhenger prester arbeider i. Saken kan diskuteres ut fra minst to synsvinkler:

- Er det rett å legge inn elementer av spiritualitet og utvikling av studentenes åndelige liv over hodet, som obligatorisk i en utdanning på høyere akademisk nivå?
Slik vi forstår prestetjenesten, kan den ikke løsrives fra den forankringen den har i gudstroen og i Jesu kall til et liv i etterfølgelse av ham. Vi mener at stillhet og retreat bidrar til å sikre og utdype denne forankringen.
Noen hevder at dette bør være studentenes eget, selvstendige ansvar og ikke belastes en tett timeplan innen for de obligatoriske studieemnene. Mitt inntrykk er likevel at atskillig flere ønsker seg mer av slike elementer i utdanningen, siden profesjonsutdanning også har et ansvar for dannelsen, formatio, og i kirkelig tjeneste. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at kirkelige utdanningsløp i andre land og i andre trossamfunn legger større vekt på disse elementene. Metodistkirkens prestestudenter, som også i stor grad får sin utdanning ved MF, tas ut i en hel ukes heltaus retreat med veiledning. Hvis teologi studiet skal ta seg selv på alvor som profesjonsutdanning, må det åndelige liv tematiseres, gis næring og utfordres. Slik vi forstår prestetjenesten, kan den ikke løsrives fra den forankringen den har i gudstroen, og i Jesu kall til et liv i etterfølgelse av ham. Vi mener at stillhet og retreat bidrar til å sikre og utdype denne forankringen. Da kan den med fordel inngå som en obligatorisk del av studieløpet, og kanskje i et større omfang enn i dag.

- Men er det så selvsagt at det er akkurat denne spiritualitetsformen som skal forordnes? Det er ikke til å komme fra at ulike personlighetstyper har ulik tilgang til kontemplativiteten, noe også Susan Cains bok understreker. Kan man forlange av en student eller prest med forkjærlighet for et høyt stimuleringsnivå, at han skal få et personlig, åndelig utbytte av en retreat? Jeg tror vi må innse at ulike arbeidsformer treffer ulike mennesker, og at det ofte er en god idé å gjøre mye av det man liker eller får til best. Men denne ”godfot-teorien” må balanseres av troen på en personlig utvikling der det faktisk er mulig å tilegne seg nye erfaringer og ferdigheter. Kontemplativitet er ikke bare en preferanse; det er også en ferdighet som kan læres. Og det skal sies at stillhet neppe er den kirkelige arbeidsformen prester og teologistudenter eksponeres mest for. Utdanningen er fortsatt ytterst rasjonell, akademisk og verbal. Kirkelivet er fortsatt dominert av aktivitet, argumentasjon og handlinger. Tre dagers stillhet er tre små dråper i et beger som er fylt av mye annet.

… mye forskning de siste 40 åra har kommet fram til at gruppearbeid jevnt over faktisk hemmer mer enn fremmer kreativitet og effektivitet…
Oppmerksomheten om personlighet, introversjon og ekstroversjon, gir anledning til flere praktiskteologiske refleksjoner. Et av kapitlene i Cains bok omhandler det hun kaller ”den nye gruppetenkningen”. Denne tenkningen insisterer på at kreativitet, innovasjon og intellektuelle prestasjoner har et sosialt opphav, og at ”ingen av oss er så smart som oss alle til sammen”. Tenkningen har gitt oss fenomener som team, idémyldringer og kontorlandskap. Når svært mye forskning de siste 40 åra har kommet fram til at gruppearbeid jevnt over faktisk hemmer mer enn fremmer kreativitet og effektivitet, gir det god gjenklang hos en uttalt introvert som meg selv. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har blitt inspirert av en idémyldring, og jeg tror ikke jeg ville holdt ut mange ukene i et kontorlandskap. Mange kirkelig ansatte, og prester i særdeleshet, er blitt negativt karakterisert som ”lonely riders”, solospillere som helst gjør ting på egenhånd. Bak denne kritikken ligger det nok en legitim oppmerksomhet om demokratisering og etterrettelighet i staben. Men kanskje trengs det et korrektiv som også gjør oppmerksom på den enorme energilekkasjen som finner sted når alt skal skje i grupper og team. Og jo større gruppa er, desto færre og dårligere idéer genereres. Jeg er til enhver tid med i flere slike grupper. Ifølge forskningen referert av Susan Cain har vi alle odds mot oss, med tanke på en effektiv prosess og et godt resultat.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 4/2014:

Artikler og innlegg

          Øystein Magelsen: Prestens kall

          Ole Chr. M. Kvarme: Ekteskap og likekjønnet samliv

          Per Kristian Aschim: Har Bispemøtet abdisert?

          Steinar Tosterud: Jesu omskjærelse

          Kjell Olav Bø: prekensamling.com

Pressemelding

          Magnus Moksnes Myhre: "Hellig uro"

Bokmeldinger

          Naomichi Masaki: He alone is worthy!

Søndagsteksten

          Palmesøndag: Joh 12,12–24

          Skjærtorsdag: Matt 26,17–30

          Langfredag: Matt 26,30–27,50

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 
 | Powered by i-tools.no