Presteforeningens krise (LK 5/14)

Presteforeningens krise (LK 5/14)

Den norske kirkes presteforening har siden den ble stiftet i Trondheim høsten 1900, spilt en svært betydningsfull rolle i Den norske kirke. I sitt 114. år organiserer foreningen fortsatt et stort flertall av prestene i Den norske kirke, ved siden av mange teologer med andre arbeidsgivere i og utenfor kirken.

Siden sentralstyret 11. desember vedtok en kontroversiell uttalelse om vigselsliturgi for likekjønnede, har Presteforeningen vært i hardt vær. Et hittil ukjent antall medlemmer har meldt seg ut i protest mot uttalelsen. Et vedtak i representantskapet 15. januar kritiserer sentralstyrets uttalelse for mangelfull organisasjonsmessig forankring, men gjør ellers ingenting for å korrigere det saklige innholdet. Derfor synes den ikke å ha vært egnet til å berolige kritikerne av den første uttalelsen. Samtidig som uttalelsen blir møtt med kritikk, er det andre som roser Presteforeningen for at den har tatt stilling, og som er glad for konklusjonen. Det er ingen tvil om at sentralstyrets uttalelse, sammen med reaksjonene på den, har ført Presteforeningen inn i en alvorlig krise.

Et blikk på Presteforeningens historie kan kaste lys over den situasjonen som har oppstått. Foreningen har ikke bare vært en fagforening i mer snever forstand, men også en profesjonsforening for prester og teologer med et bredt virkefelt. I gjeldende lover for foreningen heter det i § 1 om formålet: ”Foreningen har som formål å samle Den norske kirkes prester og teologiske kandidater til gjensidig hjelp i åndelige forhold og løsning av kirkelige oppgaver på evangelisk luthersk grunn. Foreningen skal ivareta medlemmenes faglige, økonomiske og sosiale interesser, samt arbeide for å fremme kollegialt samhold og samarbeid.”
Et bemerkelsesverdig trekk ved foreningens historie er at den har maktet å bevare samholdet gjennom alvorlige kirkelige stridigheter.

Et bemerkelsesverdig trekk ved foreningens historie er at den i stor grad har maktet å bevare det samhold som lovene snakker om, til og med gjennom alvorlige kirkelige stridigheter. Under kirkestriden på 1910- og 20-tallet var foreningen nær ved å splittes, men man greide likevel å holde foreningen sammen. Når en tenker på de grunnleggende teologiske spørsmål som den gangen sto til debatt, fortoner dagens uenighet seg som langt mindre dramatisk.

En annen kirkelig konfliktsituasjon som foreningen måtte forholde seg til, var ordinasjonen av den første kvinnelige prest i Den norske kirke i 1961. Her fant man en løsning som gjorde det mulig både for kvinnelige prester og motstandere av kvinnelige prester å stå som medlemmer av den samme forening. Gjennom de såkalte ”kjørereglene” ga foreningen et vesentlig bidrag til å dempe konfliktnivået i kirken i spørsmålet om kvinnelige prester.

Ønsket om å holde en samlende linje har naturligvis ført til utålmodighet og fra ulikt hold. På begynnelsen av 1900-tallet fikk man kirkepolitiske foreninger som ”Fremskridtsgruppen” (1915) og ”Bekjennelsestro Presters Broderkrets” (1919), men ingen av disse forsto seg som alternativer til Presteforeningen. Først i 19 99 fikk vi en konku rrerende fagforening for prester da en gruppe teologer på kirkens venstreside, som var utålmodig med Presteforeningens forsiktige linje, stiftet Fagforbundet teoLOgene. Denne foreningen har imidlertid ikke oppnådd en oppslutning som på noen måte truer Presteforeningens sentrale rolle som en forening for bredden i presteskapet.

 Sett i lys av foreningens historie fortoner sentralstyrets uttalelse i spørsmålet om vigselsliturgi for likekjønnede som et alvorlig brudd. Man påstår riktignok at man ikke har tatt stilling i det teologiske saksspørsmålet, men at Bispemøtets uttalelse gir dekning for å kreve at de prester som ønsker det, skal gis anledning til å vie likekjønnede par. Tilsynelatende likner et slikt krav på foreningens tidligere politikk med å sikre rom for ulike praksiser i kvinneprestspørsmålet. Den avgjørende forskjell er imidlertid at en slik politikk først ble aktuell etter at praksis var endret i kirken i og med ordinasjonen av den første kvinnelige prest. I den aktuelle saken inntrer en slik situasjon først dersom – og bare dersom – Kirkemøtet avgjør at en liturgi for vigsel av likekjønnede skal innføres. At et flertall i Bispemøtet har uttalt at en slik liturgi er prinsipielt mulig, betyr ikke at den skal innføres, eller at det er den enkelte prests ”rett” å kunne bruke en slik liturgi. Påberopelsen av Bispemøtets flertall blir ekstra merkelig i og med at det samme flertallet faktisk ikke anbefaler Kirkemøtet å innføre en slik liturgi nå. På denne måten framstår Presteforeningen som en aktør i en kirkelig og teologisk konflikt der medlemmene har svært motstridende oppfatninger. At noen blir glade for vedtaket, mens andre blir forarget, er ikke å forundres over. Noe bidrag til samhold i foreningen eller til samarbeid i kirken, er et slikt vedtak i alle fall ikke.

I tiden som har gått etter vedtaket har ledelsen holdt en svært lav profil. Trolig er det ikke så mye ledelsen kan foreta seg før Kirkemøtet i april har fattet vedtak i saken. Dersom en liturgi for vigsel av likekjønnede blir vedtatt, vil foreningen kunne gi et viktig bidrag for å ivareta interessene både til dem som vil benytte en slik liturgi, og til dem som ikke vil gjøre det. Dersom forslaget om en slik liturgi blir avvist, bør en kunne forvente at foreningen legger det til grunn og overlater det til foreningens medlemmer å engasjere seg i debatten i andre fora.

Utmeldingene svekker den rolle som Presteforeningen har hatt som et sted for kollegialt samvirke og kirkelig samarbeid.
I den situasjon som er oppstått, er det ikke uventet at mange som er uenig i sentralstyrets uttalelse, har valgt å melde seg ut. Like fullt har en slik handlemåte sine omkostninger. Jo flere med et bestemt syn, som melder seg ut, desto mer svekkes dette synspunktets posisjon i foreningen. Utmeldingene svekker også den rolle som Presteforeningen har hatt som et sted for kollegialt samvirke og kirkelig samarbeid, noe som til syvende og sist også vil være til skade for Den norske kirke. Så langt er det heldigvis ikke noe som tyder på at de utmeldte har planer om en alternativ fagforening – noe som i så fall ville bidra til ytterligere institusjonalisering av splittelsen i Den norske kirke. Det er å håpe at Presteforeningen, når støvet har lagt seg i denne saken, igjen vil være i stand til å gjenvinne sin rolle som samlende forening for bredden i presteskapet. Det fordrer et lederskap preget av større klokskap enn det som så langt har preget håndteringen av denne saken.

I forbindelse med foreningens 75-års jubileum skrev daværende formann Fredrik Grønningsæter følgende ord som fortsatt har aktualitet: ”Nå kjenner nyere norsk kirkehistorie mye splittelse – og slett ikke bare av overflatisk natur. Desto større grunn bør det være til å observere og konstatere når noe har kunnet bidra til å motarbeide dette og bygge bro. Det er undertegnedes overbevisning at Presteforeningen (…) har gjort det i betydelig grad. Og det uten å gå på akkord med sannheten. Det har vært så vidt båten bar, av og til. Men hver gang har det lykkes å finne inn til det sentrale i kirkens liv og prestens tjeneste som det man kunne stå sammen om, og samhørigheten er blitt styrket, både i presteskapet og i kirken.” (Inter Collegas: Den norske kirkes Presteforening 1900–1975, Oslo 1975, s 7) Det er å håpe at det samme kan lykkes også denne gangen.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 5/2014:

Artikler og innlegg

          Ole Chr. M. Kvarme: Fra konflikt til kommunion

          Bjørn Sandvik: Paulus – i slakterbutikken?

          Ådne Njå: Teologisk nei, men kirkelig ja til homovigsel

Bokmeldinger

          Olav Tveito: Gudstjenestens historie

Søndagsteksten

          Påskenatt/ottesang: Mark 16,1–8

          Påskedag: Luk 24,1–9

          Andre påskedag: Luk 24,13–35

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no