Tallenes tale (LK 6/14)

Tallenes tale (LK 6/14)

”Men det er jo nesten bare oss her, jo!” hvisket dåpsmoren til meg rett før prosesjonen satte i gang. Mumlende hvisket jeg tilbake at det var nå ikke BARE folk fra dåpsfølget her, da… Men selvfølgelig, måtte jeg jo i alle fall for meg selv innrømme, at hovedtyngden av dem som hadde funnet veien til kirken denne søndagen, var i det ganske så tallrike dåpsfølget.

”Hvor mange var det her da?” spurte jeg kirketjeneren en annen søndag, og han oppga et tall. ”Jammen, det var da ikke så dårlig, det?” fortsatte jeg – veldig klar for å motta et oppmuntrende ord. ”Det var jo ikke så mange promille av dem som sogner hit,” svarte han, uten å kommentere det nærmere. Og det behøvde han jo egentlig heller ikke. For det finnes jo absolutt ingenting oppmuntrende i å måtte telle i promille; det gjør ikke det.

Tallene for 2013 er kommet…
For tallene for 2013 er kommet; statistikken er ført, og forhåpentligvis er det slik at noen steder teller man seg glad, men like sant er det vel at mange steder teller vi oss til mismot: Små tall og synkende tall på mye av det som er viktig, enighet om at ”dette må vi gjøre noe med”, men hva? Noen steder skumle samtaler om ”omfordeling av ressurser, sammenslåing og fristilling av kirker”, som gjør tellingen enda viktigere (for er oppmøtet egentlig så mye bedre i nabomenigheten? Kanskje heller de kan ”fristilles” - for vi vil ikke!), mer eller mindre desperate reformer som i alle fall skaper nye arbeidsoppgaver for både ansatte og frivillige, selv om spørsmålet om de gir kirken det løftet vi håper på, er atskillig mer åpent… Og hva gjør alt dette med motet vårt?

Jeg har i alle fall oppdaget noen ikke så hensiktsmessige strategier i møte med tallenes tale, strategier det er fort gjort å ty til, men som kanskje ikke hjelper oss så veldig i møte med dagens utfordringer. Og kanskje kan vi si at disse strategiene ender i hver sin grøft? For når tallene går nedover, så kan vi minst møte det på to måter.

Vi kan: 1) Benekte faktum.
Tallene sier ingenting om hvordan det står til; man kan ikke telle det som virkelig betyr noe. Dessuten telles jo aldri det som burde vært telt. Tenk alt som skjer andre steder og gjennom hele uka, og som ikke kommer ordentlig med. Egentlig er kirken mye, mye viktigere for folk enn de også selv vet og tror. Bare tenk på 22. juli 2011! Bare tenk på når sorg og krise rammer! Da er vi der. Og alle dødsbudene! Hvem andre ville og kunne egentlig gjort det like godt som vi på dette området? Underkjente sorgeksperter som vi jo (egentlig) er…

Jeg orker ikke ta innover meg at mye tyder på at kirken er på retur på mange måter i Norge i 2014 – fordi det også gjør meg så uviktig, og mitt livsprosjekt så mislykket. Og det gjør s å vondt! Det er så vondt at jeg må tviholde på fortellingene om når jeg er viktig, når kirken er viktig, og bare de fortellingene. Faren her er jo at jeg kanskje for min egen selvfølelses skyld må ljuge om hvor viktig og relevant både presten og kirken i enhver sammenheng er.

Eller så kan vi: 2) Bøye oss for faktum.
– og gi opp. Tallene går i feil retning; det kommer færre og færre. Vi må slå oss sammen i kjempestore enheter for å bli ”robuste” nok; d.v.s. for at det skal komme nok til at det ikke blir direkte stusselig. Hvor lenge kan vi egentlig holde på? Noen ganger flykter man til fortiden, den gang det bare var å sette en håndskrevet lapp om søndagsskole på en telefonstolpe så var den saken grei. Sikkert i beste mening har eldre kolleger delt flere slike fortellinger med meg – om hvor greit det var før, og hvor ugreit det er nå. Og så forteller slike historier også fortellingen om hvor flinke man var før (og hvor lite flinke man er nå...?), ikke helt direkte uttalt, kanskje, men det ligger der. Jeg er vel også selv i ferd med å bli en slik eldre kollega som deler mine gamle vellykkede stunt med yngre kolleger, selv om jeg aner at de er til liten oppmuntring og til liten hjelp i dagens utfordringer .

Spekuleringer i årsak til tilbakegang er sjelden bra for verken motet eller gleden. For er det ikke salmene det er noe i veien med (for nye, for gamle, for vanskelige, altfor lettvinte o.s.v.), så er det selve gudstjenesten som på ingen måte appellerer til mennesker av i dag (for intern, for lang, for kort, for lite gudstjenestekarakter o.s.v.). Den som leter etter feil, finner alltid noen. Og siden ingen vet helt hvordan det skulle vært for å være riktig, så blir jo usikkerheten stor.

Det er aldri godt å dette ned i en grøft. Og antakelig er det sånn at noe kan hentes positivt ut fra begge strategier. Alt som er viktig, kan ikke telles! Det er jo sant – i alle fall i den sammenhengen vi står i, hvor den minste skal bli den største, og det i hele tatt ofte telles ganske så annerledes enn vi gjør det i den kirkelige statistikken. Samtidig må vi hjelpe hverandre til å holde motet oppe i de utfordringene vi er oppe i som kirke i Norge i 2014 – lytte til hverandre, dele fortellinger både om det som går godt og det som gikk galt – uten å skjønnmale så mye at det blir ljug, og uten å svartmale så mye at verken man selv eller omgivelsene helt kan forstå hvordan man kan holde ut i den tjenesten man har.

I en tid hvor det er vanvittig viktig å lykkes, kjennes det også i selvfølelsen og selvtilliten når tallene går nedover – naturlig nok. Tallene er jo en slags tilbakemelding som,
Å snakke sant om hva det gjør med oss å bli målt tallmessig, kan kanskje være en god start…
selv om de kan tolkes forskjellig, sier noe om en tendens i tiden. Tilbakemeldinger av alle slag gjør man vel i å lytte til, men samtidig kan det være svært klokt ikke å gjøre seg avhengige av dem.

Å snakke sant om hva det gjør med oss å bli målt tallmessig, kan kanskje være en god start – en god start for å finne veien, for å beholde gleden og finne motet til å gå videre, sammen.

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 6/2014:

Artikler og innlegg

          Per Walle: Abrahams barn – et nytestamentlig perspektiv

          Harald Hegstad: Bispemøtets rolle i ny kirkeordning

          Svein Olaf Thorbjørnsen: Er det som var et sosialt, kulturelt og økologisk eksperiment i 2007, blitt stuerent i 2013?

          Knut Alfsvåg: Seksualitetens sekularisering

Søndagsteksten

          2. søndag. i påsketiden: Joh 21,1–14

          1. mai: Luk 6,31–36

          3. søndag. i påsketiden: Joh 10,11–18

Fra bispedømmene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no