Dialog og luthersk selvforståelse (LK 7/14)

Dialog og luthersk selvforståelse (LK 7/14)

Pepperkakemoské og pepperkakekirke. Ønske om god jul og god iftar. Gjensidig omsorg og tøff uenighet. Erkjennelsen av at forskjellene innenfor en gruppe ofte er like store som forskjellen mellom grupper. Leting etter nye ord for å forklare gamle dogmer. Fnis og fjas og dypt alvor.

Dialog kan være et både tomt og breddfullt ord.
Dialog kan være et både tomt og breddfullt ord. Det kan være et tomt honnørord, pent og uforpliktende, noe alle kan enes om er bra, uten at det koster noe. Eller det kan være et breddfullt, erfaringsbasert begrep som rommer hardt arbeid, bevissthet om eget ståsted (og egne fordommer), vilje til å lytte og strekke seg, nysgjerrighet på hva nytt vi kan lære – sammen.

D ia-logos betyr “gjennom ord”. Min erfaring er at den beste dialogen skjer når ord går sammen med praksis, når vi deler erfaringer og hverdagsliv, bygger vennskap, jobber praktisk for et felles mål, våger å være både tydelige og åpne.

Jeg har vært så heldig å få delta i lokalt og nasjonalt religionsdialogisk arbeid de siste 10 årene. Det har forandret både meg og troen min. Å se sin egen tradisjon mer utenfra og andres mer innenfra setter spor. Jeg er blitt enda mer bevisst på hva som er dyrebart og særegent i min egen tro, og hvordan den både ligner på og skiller seg fra andres. Og jeg har lært at mangfoldet i andre livssyn og tradisjoner er like stort som i min egen, så snart man kommer tettere innpå enkeltmennesker.

Jeg har også erfart at dialogen internt kan være vel så krevende som dialogen utover – fordi uenigheten innad ofte blir mer truende enn annen uenighet. God dialog sty
Jeg har erfart at dialogen internt kan være vel så krevende som dialogen utover.
rker både den enige og den uenige enheten, for enighet og enhet bør ikke være helt sammenfallende størrelser. Det ville være plent umulig i forholdet til andre religioner og livssyn, men det bør heller ikke være målet internt i kirken. Da brynes og modnes vi ikke.

I høst var jeg på en teologisk konsultasjon om luthersk selvforståelse i møte med andre religioner. Jeg har nok alltid vært adskillig mer bevisst på at jeg er kristen, enn at jeg er luthersk, så jeg tenkte at dette hadde jeg godt av å jobbe mer med. Og det hadde jeg. Vi har fått lov til å trykke bearbeidete versjoner av de to hovedforedragene denne dagen, av Dr. Simone Sinn i Det Lutherske Verdensforbund og professor Notto Thelle. De reflekterer over det dialogiske potensialet i den lutherske tradisjonen og er vel verdt å lese.

Men hvis vi utvider horisonten ut over det felles kristne igjen, er det også mye annet som er leseverdig for å øke sin dialogiske innsikt. Jeg har nettopp lest fjorårets bok av Anne Sender: “Min jødiske reise.” Min leseropplevelse er utvilsomt preget av at jeg har stor sans for forfatteren og respekt for måten hun representerer det jødiske samfunnet på, i religionsdialogen og i det offentlige rom. Jeg tenker at hun nettopp er av de gode dialogarbeiderne, en som evner både tydelighet og sjenerøsitet, og som utfordrer både internt og eksternt på en konstruktiv måte.

Boka rommer mye og gir et sterkt og personlig møte med den norske jødiske minoritetens liv og historie, særlig gjennom forfatterens svigerfamilie. Vi kommer tett på både dem og det jødiske fellesskapet som helhet, uten at det blir ubehagelig privat. Sender skjønnmaler ikke, men hennes fortellerstemme preges av stor respekt og ømhet for dem hun skriver om.

Den tidvis litt forvirrende blandingen av små familiære og hverdagslige detaljer, nasjonale hendelser og verdenspolitiske begivenheter oppleves også som en styrke, fordi forfatteren selv har vært dypt involvert på alle nivåer. Men tidvis blir komplekse politiske prosesser behandlet vel kortfattet og overfladisk, og måten vi beveger oss fram og tilbake i tid på, med et relativt stort persongalleri, gjør det noen ganger litt vanskelig å henge med. Vi får et balansert, litt skrått, ikke idylliserende blikk – på den jødiske minoriteten, på det norske samfunnets prosess mot større og tydeligere mangfold, og på israelsvennene, konflikten i Midt-Østen og norske myndigheters håndtering av ulike utfordringer.

Jeg visste på forhånd forholdsvis lite om den norske jødiske minoriteten og deres liv og historie. Den eneste tidligere boka om dette som jeg vet om, Oskar Mendehlsons prisverdige tobindsverk, er ulest for undertegnede og dessuten flere tiår gammelt, og har dermed ikke med den nyere utviklingen. Nå vet jeg mer, på en måte som gjør noe med meg.

Mye får jeg lyst til å vite enda mer om, men det kunne fort gitt et uhåndterlig format. Kan hende ville boka tjent på en litt mer tematisk oppdeling. Men det kunne gått på bekostning av det personlige, spontane, fortellende preget den nå har, og som berører.

Sender forteller ikke hvordan vi som majoritetskirke skal være dialogpartnere; det er ikke vi som er i fokus. Men jeg opplever at hun er et godt forbilde i det å være representant og talskvinne for et trossamfunn med en krevende posisjon i dagens flerkulturelle Norge – og at hun tydeliggjør hva en dialogarbeider trenger: God kunnskap om egen tradisjon, evne til å bygge relasjoner med andre, samt vilje og mot til både å bekrefte og utfordre samtalepartnere – internt og eksternt. Hermed anbefalt.

SUNNIVA GYLVER 

 

Øvrig innhold i LK 7/2014:

Artikler og innlegg

          Simone Sinn: Luthersk selvforståelse i møte med andre religioner

          Notto R. Thelle: Luthersk selvforståelse i møte med andre religioner/livssyn

Bokmeldinger

         Engedal, Leif Gunnar; Persson, B. Lennart; Torp, Elisabeth (red.): Trygge rom. Trosopplæring i møte med sårbare og overgrepsutsatte barn og unge

Søndagsteksten

          4. søndag. i påsketiden: Joh 16,16–22

          17. mai: Luk 1,50–53

          5. søndag. i påsketiden: Joh 15,1–8

          6. søndag. i påsketiden: Luk 8,1–8

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no