Til en prestekjole (LK 14/14)

Til en prestekjole (LK 14/14)

Det var et overraskende regnskyll som satte et endelig punktum for deg og meg – på Vestre gravlund, kraftig sommerregn, og vi sto stramt og stille helt til bårebilen ikke lenger var å se, men da var det også for sent – for deg. Etter denne dagen har du ikke vært den samme.

Jeg har jo lenge sett at du har vært i ferd med å gå i oppløsning, eller rettere sagt at fra å være hel og sterk, har du nå begynt å gå tilbake til dine enkelte bestanddeler. Fóret  henger og slenger; det blir stadig flere løse tråder rundt hver knapp, og du har fått en permanent grå ring der du nærmest sleper mot bakken.

En gang var du ny og fin, du også. Vi henger på veggen, du og jeg, tatt foran alteret i kirken hvor jeg ble ordinert, ved siden av biskopen (han som sa at jeg aldri skulle smile når jeg sto nettopp der. Men han sa det etter at bildet ble tatt, så jeg smiler stort, ved siden av en mer alvorlig biskop).

Jeg var ung, og så nesten enda yngre ut. Du var hvit og varm og bar bud om en trygghet og autoritet som jeg ofte mest kjente at jeg manglet. En kirketjener i Nord-Trøndelag fortalte senere for alle som ville høre, hvor grenseløst sjokkert han var under vår første begravelse – for ved alteret denne dagen sto det noe som han bare kunne beskrive som: ”En veikjonge, som nån hadde hængt en præstkjole på….!” Heldigvis gikk det bra, begravelsen altså – det var poenget i historien hans, men det var nærmest mot alle odds, og det tok tid før kombinasjonen ”veikjonge” og ”præstkjole” fant sammen i hodet hans.

Du har huset mitt usikre eller mer frimodige meg, utallige ganger. Noen ganger synes jeg hjertet banket så hardt at det slo utenpå deg. Jeg kan grue meg så jeg er kvalm i sakristiet på forhånd. Andre ganger har jeg følt meg som en sirkushest med ferten av sagflis i nesa, småtrippende har jeg gledet meg til å slippe løs på menigheten.

Du har skjult skjelvende ben og bekker av svette (ikke minst den sommeren jeg viet på løpende bånd på Gran Canaria. Der er altså ull ALTFOR varmt!). Og en og annen tåre har du også måttet ta. Fra sønderknuste pårørende, etter begravelser. Og noen ganger, i stillheten etterpå, av meg, når ingenting ble som jeg hadde tenkt.

Jeg har iført meg deg, med glede eller med betydelig motstand. Du er blitt brukt til å skape kontakt med storesøsken til dåpsbarn (”Hva skal du ha på deg på søndag? Jeg skal ha på meg en hvit kjole, en prestekjole. Tror du at du kommer til å kjenne meg igjen? Vi kan jo vinke litt til hverandre? Jeg tror jeg kommer til å kjenne igjen deg, selv om du har på deg bunad…”).

Du er og har vært et signal for mine nærmeste om at jeg ikke bare er deres
Jeg har vært glad for romsligheten din (om ikke alltid for varmen) hver gang jeg selv har hatt baby om bord.

Du er og har vært et signal for mine nærmeste om at jeg ikke bare er deres. Og treåringens glade utrop rett etter en gudstjeneste, viser vel at de også noen ganger kan ha hatt et ambivalent forhold til deg: ”Mamma,” sa hun, ”nå kan du ta av deg presten!”

Så har du vel noen ganger også bidratt til en litt uventet glede for noen. Som den gangen jeg skulle besøke overnattende korbarn og ser en fornøyd gjeng på kirkebakken, som hopper tau. De har funnet et tau, sier de, i kirken, og jeg synes nok jeg drar kjensel på det. Nå er jeg ingen ivrig bruker av singulum, men kan i alle fall melde om at det fungerer utmerket som hoppetau. Singulum til folket! Her snakker vi virkelig flerbruk…

 Når jeg nå ser de sørgelige restene av deg, tullet sammen i Rema-posen og så i ryggsekken for å kunne henge med på mitt nye sykkelliv, skjønner også jeg det. 20 år er nok. Du er utslitt. Dette går ikke lenger. Og spørsmålet, det gnagende spørsmålet, som jeg stadig stiller meg selv får en tydelig og helt konkret side også; hvor lenge holder jeg? For er svaret at jeg holder lenger enn deg, så må du faktisk byttes ut. Så brutalt er det. Det finnes nemlig nesten ikke ekstra prestekjoler å oppdrive i min størrelse, selv i hovedstadens mange kapeller (selv om det ofte henger minst tre der, i størrelse medium mann, stor mann, kjempestor mann…).

 Prestelivet med alle sine gleder og sorger, sine gaver og oppgaver blir så tydelig for meg i møte med deg. Det fine og det vanskelige. Det uslåelige fantastiske, og det som nesten ikke er til å bære, selv når jeg ikke skal bære det alene. Alt det jeg har fått være med på fordi jeg en gang ”tok på meg presten” eller kanskje rettere sagt: fordi noen en gang faktisk hengte en præstkjole på meg.

 Alt tyder på at i framtiden vil det være færre som er villige til å ta på seg denne presten, færre å henge præstkjoler på. Jeg er ikke blant dem som er flinkest til å
"Men du ELSKER jo å være prest! Du vet det bare ikke alltid selv."
framsnakke presteyrker. Jeg er takknemlig for alle som driver med rekruttering, men har vel et for tvisynt sinn selv til å bidra så veldig. Det er så mange forbehold og på den en siden og på den andre siden med meg. Selv om han jeg hører aller mest på her i verden, sier: ”Men du ELSKER jo å være prest! Du vet det bare ikke alltid selv.”

 Eller kanskje vet jeg det også?

 Med skjelvende hjerte har jeg i alle fall bestemt meg for å bytte deg ut. Ny prestekjole er bestilt. Den holder i alle fall i 20 år.

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 14/2014:

Artikler og innlegg

          Ådne Njå: Du kan ikke lenger stole på en stola

          Øyvind Rise: Innføringsprogrammet for nye prester

          Espen Ottosen: Hvor gjemt er egentlig Gud?

          Atle Søvik: Svar til Espen Ottosen

Søndagsteksten

          15. søndag i treenighetstiden: Matt 5,38–48

          16. søndag i treenighetstiden: Mark 7,31–37

          Mikkelsmesse: Matt 18,1–6.10–11

Fra bispedømmene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no