Rekruttering (LK 12/14)

Rekruttering (LK 12/14)

En sommersøndag tidlig på 90-tallet ble jeg ønsket velkommen som ny sokneprest på et lite sted i vår nordlige landsdel. Menighetsrådets nestleder ledet kirkekaffen etter i nnsettelsen. I sin korte og poengterte tale til meg sa hun følgende: ”Vi er så takknemlige for at vi har fått prest. Vi har følt oss så forlatt.” Hun ytret i kke et ord om hvilke forventninger menigheten hadde til meg, hva jeg skulle sette i gang, hvilken kompetanse hun håpet jeg var i besittelse av. Hun fortalte heller ikke om forgjengeres heltemodige prestetjeneste som jeg skulle måle meg opp mot. Hun var rett og slett takknemlig for å få en prest. Det var tredje gangs utlysning og liten konkurranse om stillingen, for å si det mildt. De hadde vært uten prest i et helt år, men nå hadde de fått en. Jeg tror aldri jeg har fått en bedre velkomst.

Hvis jeg får spørsmål om hva det er i min jobb, som kan holde meg våken om natta, så er det verken studierevisjoner eller studentenes faglige nivå eller kandidatenes manglende konfesjonelle bevissthet. Den altoverskyggende bekymring i presteutdanningen er rekrutteringen.
I dag, mer en 20 år seinere, har jeg ansvar for å utdanne og videreutdanne prester. Vi får mange og gode råd om hva som burde vektlegges i grunnutdanning og kompetanseutvikling. Rådene er sprikende i mange retninger og springer ut av ulike og til dels anekdotiske erfaringer av hva prester synes å mangle. Noen savner bedre relasjonskompetanse; andre har oppdaget at ikke alle kan sin Confessio Augustana. Noen er alarmert over manglende personlig og åndelig modenhet; andre savner en bredere og dypere bibelkunnskap. Disse rådene lytter vi til, ikke minst i en tid da presteutdanningen ved MF er under revisjon. Men hvis jeg får spørsmål om hva det er i min jobb, som kan holde meg våken om natta, så er det verken studierevisjoner eller studentenes faglige nivå eller kandidatenes manglende konfesjonelle bevissthet. Den altoverskyggende bekymring i presteutdanningen er rekrutteringen. Det er i dag under 140 studenter i MFs 6-årige profesjonsstudium i teologi. Selv om alle disse skulle velge å bli ordinert til tjeneste i Den norske kirke, hvilket de aller fleste faktisk gjør, betyr det likevel at vi ikke kommer til å levere særlig mer enn 20–25 prester i året i tida framover. Situasjonen ved de andre studiestedene er ikke bedre, tvert imot. I møte med arbeidsgivere i kirken og organisasjonene får vi ofte høre at de ønsker seg de beste kandidatene, og at de kommer fra MF. Det er hyggelig å høre, og jeg tror det er sant. MFs profesjonsstudium i teologi ble i fjorårets landsomfattende studentundersøkelse vurdert blant topp 3 av mer enn 600 ulike studieprogrammer i Norge. Problemet er at i store deler av kirken og i mange organisasjoner kan man bare drømme om å få de beste kandidatene. De er altfor få. Min største bekymring er at stadig flere menigheter vil oppleve det min gode nestleder i menighetsrådet rapporterte om: De vil føle seg forlatt.

Rekrutteringen til presteutdanningen er en utfordring for studiestedene. Derfor driver vi et ganske intenst arbeid for å få søkere,
Kirkeledere bør la være å idyllisere tidligere prestegenerasjoner til sammenlikning med nyutdannede, når det gjelder både teologisk kompetanse og arbeidsmoral.
i konkurranse med andre studier og i konkurranse med hverandres presteutdanninger. Men det er faktisk ikke ved studiestedene dette er den største krisen. Både Misjonshøyskolen, TF og MF har flere bein å stå på. Dette er først og fremst en krise i kirken. Det finnes i dag ingen gjennomtenkt kirkelig strategi for rekruttering av studenter til presteutdanning. KIFO-rapporten om presterekruttering (2009) gir en detaljert framstilling av situasjonen slik den var i 2008/2009, men rapporten har ikke bidratt til å tydeliggjøre behovet for en sterk og samlet innsats på området. I dag er situasjonen den at selv bispedømmer som tidligere kunne være trygge på solide søkerlister til sine stillinger, erfarer at søkergrunnlaget er dramatisk redusert. Det er elementær matematikk når misforholdet mellom nyuteksaminerte teologer og pensjonsklare prester er så tydelig som nå. Da hjelper det ikke i lengden bare å håpe på Evalueringsnemda, islendinger og en kommende ungdomsvekkelse.

Hva kan vi gjøre? Det gode er at det er mange aktører som deler engasjementet for prestetjenesten i kirken. Her kan kirkens ledere stå sammen med prestenes arbeidstakerorganisasjoner og utdanningsinstitusjonene om en felles og gjerne samordnet innsats. Framfor alt kan det skje avgjørende ting i den lokale menighet, der talenter blir sett og mennesker blir konkret utfordret og oppfordret til å studere teologi.

  • De som utdanner prester, kan fortsette å gjøre studiet stadig mer attraktivt, faglig oppdatert og profesjonsrelevant. De kan også arbeide mer planmessig med oppfølging av studenter underveis i studieløpet. Det er ikke bare som 17-åring man trenger å bli sett. Dette innebærer også at lærere har en bevissthet om at kirken trenger ulike prestetyper og at det ikke bare framelskes én type kompetanse blant studentene. 

  • Arbeidstakerorganisasjonene (PF og TeoLOgene) må fortsette å løfte fram alle de undersøkelser som bekrefter presters allmenne trivsel og arbeidsglede. Det er viktig å motvirke tendensene til elendighetsbeskrivelser, når det gjelder både yrkets status, organisering og lønn. Sterke og gode fagforeninger bidrar rekrutterende når de snakker fram sine medlemmer og det arbeidet de gjør. 

  • Biskoper og kirkeledere kan fortsette å løfte fram betydningen av prestetjeneste, både offentlig og i kontakt med ungdom og studenter. Kirkeledere bør la være å idyllisere tidligere prestegenerasjoner til sammenlikning med nyutdannede, når det gjelder både teologisk kompetanse og arbeidsmoral. Det er for det første antagelig usant og for det andre svært demotiverende og lite rekrutterende. I stedet kan det legges vekt på oppmuntring og anerkjennelse av den kompetansen som er særegen for yngre studenter, og som på flere områder langt overgår min egen prestegenerasjons kompetanse. 

  • Menighetene kan i trosopplæring og ungdomsarbeid ha et eget program for å se etter ungdom som kan introduseres for muligheten til kirkelig tjeneste. Svært mange av dem som velger kirkelig profesjonsutdanning, er blitt oppfordret eller bekreftet i dette av en som selv arbeidet i kirken. 

  • De kristne ungdomsorganisasjonene kan løfte fram betydningen av teologi som fag og av kristen heltidstjeneste som mulighet. Det er fortsatt slik at mange teologistudenter rekrutteres fra organisasjonenes ungdomsarbeid, men prosentandelen er lavere enn før.

Det er ikke så farlig om jeg eller en kirkeleder her og der ligger våken om natta med noen bekymringstanker om presterekruttering. Kanskje kan det komme noe godt ut av det. Verre er det hvis en fersk enke er usikker på om prosten klarer å finne en disponibel prest til begravelsen, eller hvis en menighet må ha gudstjeneste hver åttende søndag i stedet for hver fjerde. Vår folkekirke er avhengig av at menighetene ikke føler seg forlatt.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 12/2014:

Artikler og innlegg

          Eyolf Berg: Pinse

          Asbjørn Salthe: Har kirken tapt – for godt?

Bokmeldinger

          Karl Gervin: Dverger på kjempers skuldre

Søndagsteksten

          9. søndag i treenighetstiden: Matt 11,28–30

          10. søndag i treenighetstiden: Luk 5,27–32

          11. søndag i treenighetstiden: Matt 23,37–39

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 
 | Powered by i-tools.no