De fattige hos oss (LK 13/14)

De fattige hos oss (LK 13/14)

Stortinget vedtok i juni at kommunene får hjemmel til å forby tigging på offentlig sted. Stortinget vedtok også en anmodning til regjeringen om å fremme en proposisjon til Stortinget om nasjonalt forbud mot tigging, som kan være iverksatt før sommeren 2015.

Bakgrunnen for dette vedtaket er som kjent tilstrømmingen av fattige tilreisende fra Sør-Europa, hvorav av en stor del er romfolk fra Romania. Det var Romanias medlemskap i EU som gjorde det mulig for disse å reise nordover i Europa, mens det var den økonomiske krisen de senere årene som var den viktigste impulsen til å gjøre det. Mange av disse har vi de seneste årene kunne se på fortauene i norske byer og tettsteder med pappkruset foran seg.

De fattige tilreisende har satt oss i villrede, både som samfunn og som enkeltpersoner. Hva skal være samfunnets respons, og hva skal den enkelte av oss gjøre? Bør vi gi penger, eller opprettholder vi problemet gjennom å putte penger i koppen? Ville det ikke være bedre for alle om de dro tilbake dit de kom fra? Sannheten er at de i de fleste tilfelle ikke har noe å dra tilbake til: Det er en fortvilt situasjon i hjemlandet som tvinger dem til å fornedre seg til å tigge. Hvis det hadde vært arbeid å få, ville det vært langt å foretrekke. Naturligvis forekommer det også kriminalitet blant dem som kommer til landet, men det er neppe de kriminelle vi treffer på fortauet med koppen sin.

De fattige tilreisende utfordrer ikke bare samfunnet og den enkelte, men også kirken – både til felles handling og til veiledning for den enkelte. Noen menigheter har engasjert seg for de fattige tilreisendes situasjon, og Kirkens Bymisjon gjør på kirkens vegne et viktig arbeid bl.a. med å skaffe overnattingsplasser i Oslo. I det store og hele er det likevel mitt inntrykk at kirken har stått forholdsvis passiv og villrådig på sidelinjen.

En forklaring på at problemet møtes med villrede både i kirken og samfunnet, er at vi er vant til å tenke at virkelig fattigdom ikke lenger er noe som hører hjemme i vårt land. I velferdsstaten sørger ulike støtteordninger og sikkerhetsnett for at ingen behøver å sulte, sove ute eller mangle nødvendige helsetjenester. Den brutale fattigdom er vi vant til å tenke på som noe som hører til i andre deler av verden. Gjennom bistand og nødhjelp har vi bidratt til å avhjelpe nød og fattigdom andre steder, men vet ikke helt hva vi skal gjøre når vi møter den på vår egen dørstokk.

 
For kirken er møtet med de fattige et teologisk spørsmål som både berører gudsforståelse og kirkeforståelse.
For kirken er møtet med de fattige i grunnleggende forstand et teologisk spørsmål som både berører gudsforståelse og kirkeforståelse. Både i Det gamle og Det nye testamentet er omsorgen for de fattige et viktig tema. ”Du skal ikke være hardhjertet og lukke hånden for din fattige bror,” heter det i Moseloven (5 Mos 15,7). ”Den som lukker øret for den fattiges skrik, skal selv rope uten å få svar,” heter det i Ordspråkene (21,13). Når det å hjelpe den fattige er så viktig, er det også fordi Gud står på den fattiges side og hører deres bønn (Salme 69,34; 109,31).

At Gud har særlig omsorg for de fattige, er en tanke som er videreført og utviklet i Det nye testamentet. Selve evangeliet er et budskap for fattige (Matt 11,5), og det er de fattige som prises salige (Luk 6,20). Guds identifikasjon med de fattige kommer også til uttrykk i Jesu ord om at møtet med dem også er et møte med ham: ”For jeg var sulten, og dere ga meg (ikke) mat; jeg tørst og dere ga meg (ikke) drikke; jeg var fremmed, og dere tok (ikke) imot meg.” (Matt 25,35.42f) Anvendt på vårt møte med de fattige tilreisende blir dette utfordrende ord. Det samme gjelder liknelsen om den fattige Lasarus som lå utenfor den rikes port og bare ønsket ”å få mette seg med det som falt fra den rikes bord”. Da de begge døde, ble det imidlertid avslørt hvem som sto under Guds nåde, nemlig den fattige Lasarus (Luk 16,19–31). (Tips til bibelstudium: Slå opp i bibelordboken på ”fattig”, og se hvilket sentralt bibelsk tema dette er!)

Vi er i vår teologi og vår forkynnelse flinke til å finne andre meningsnyanser i slike tekster, som ikke så direkte knytter dem til den konkrete materielle fattigdom. Det er i og for seg berettiget. Møtet med mennesker som virkelig er fattige, minner oss imidlertid på at slike tekster også har en grunnbetydning som ligger til grunn for de andre betydninger, og som vi ikke kan gjemme oss for.

I møte med de fattige kan det være lett å henfalle til et ”vi” og ”dem”-språk: Det er vi som kirke, som skal hjelpe de fattige. Men saken er at en stor del av de fattige tilreisende også er kristne og tilhører kirken like mye som oss. Det handler like mye om vår kirkelige selvforståelse og praksis. De fattige er ikke bare objekter for barmhjertighet, men lemmer på et legeme som lider når ett av lemmene lider. Dette handler ikke bare om hva kirken gjør, men om hva kirken er.

At vi i vår kirke i alle fall antydningsvis kan vise hva dette betyr, opplevde jeg en søndag i en Oslo kirker. Utenfor kirken satt en romkvinne med sitt beger. Noen la mynter i koppen, andre ikke. Når gudstjenesten begynte, satte kvinnen seg bakerst i kirken og deltok i gudstjenenesten, som også rommet et stivpyntet dåpsfølge av noen av byens bedrestilte familier. Sammen med de andre deltok hun i nattverden og i kirkekaffen. Og jeg tenkte: Hvor ellers i samfunnet deltar tiggere og rike på like linje i det samme fellesskap? Denne opplevelsen tydeliggjorde for meg hva kirken er og kan være. Ikke bare et sted for gode tiltak, men et fellesskap som i sitt liv vitner om og virkeliggjør budskapet om Guds nåde i Jesus Kristus, han som ble fattig for at vi skulle bli rike.
Å kvitte seg med problemet ved å forby tigging er en skammelig utvei som kirken bør gå i første rekke for å protestere mot.

Møtet med de fattige tilreisende rommer mange utfordringer og dilemmaer uten enkle løsninger, verken for samfunnet eller den enkelte. Å kvitte seg med problemet ved å forby tigging er en skammelig utvei som kirken bør gå i første rekke for å protestere mot. Menigheter og diakonale organisasjoner bør i langt større grad samtale om hvordan vi sammen kan hjelpe dem som er fattige, både her hos og der de kommer fra. For den enkelte av oss er det viktig at vi ikke ser den fattige som et problem eller som en forstyrrelse av vår privilegerte livsstil, men som medmennesker som skal møtes med barmhjertighet og respekt.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 13/2014:

          Lars Inge Magerøy: Biskopenes og prestenes rolle i 1814

          Knut Alfsvåg: Etter kirkemøtet

Bokmeldinger

          Eivind Meland: Det hellige som kilde til helse

          Jan-Olav Henriksen og Kathrin Pabst: Uventet og ubedt

          Knut Alfsvåg og Joar Haga (red.): Hva betyr det?

Søndagsteksten

          Aposteldagen / 6. søndag i treenighetstiden: Luk 5,1–11

          7. sundag i treeiningststida: 1 Mos 16,1–13

          Olavsdagen / Olsok: Joh 12,24–26

          8. sundag i treeiningststida: Matt 6,19–24

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no