Mysteriet selvmord (LK 18/14)

Mysteriet selvmord (LK 18/14)

Trude Lorentzen, forfatteren av boka ”Mysteriet mamma”, en prisbelønnet bok om hennes mor Mia som tok sitt eget liv da Trude var 15 år, har virkelig gått i dybden for å
… et mysterium var og ble det – et svært vanskelig og vondt mysterium.
finne en forklaring på HVORFOR det endte slik.. Menighetshuset i Vestre Aker er fylt til randen denne mandagskvelden; temaet ”Å forstå mammas steg ut av livet” har trukket overraskende mange folk. Vi i arrangementskomiteen turde ikke å bruke ordet selvmord på plakaten, og vi har diskutert mye om hvordan dette skal tas opp på en skånsom måte. Men tas opp skal det altså. Datteren og forfatteren er her, og hun forteller til en svært lydhør forsamling at tittelen til boka slett ikke er tilfeldig. For også for henne er det et mysterium, dette som skjedde med moren, at hun endte med å ta sitt eget liv. Selv etter at hun har gått gjennom alt som skjedde den gangen, selv etter å ha skrevet mange hundre sider om det, et mysterium var og ble det – et svært vanskelig og vondt mysterium. Og det kan vi vel gå ut fra at det er også for de pårørende til de omtrent en million menneskene som hvert år tar livet sitt her i verden.

I Norge regner man med at det er mellom 500 og 600 mennesker som dør for egen hånd årlig, langt de fleste av disse er menn. Og om vi ikke finner noen entydig forklaringen til disse selvmordene, så er budskapet til selvmordstruede i alle fall klart: Søk hjelp! Be om hjelp, fortell noen hvordan du egentlig har det! Kirkens SOS har gjort og gjør fortsatt her en viktig innsats, og det er godt at de er en del av kirkens arbeid. At sjelesorgsamtaler og kirkelige fellesskap også kan fungere selvmordsforebyggende, kan vi både håpe og tro.

Men oftest møter jeg selvmordet som prest med ansvar for å gå med dødsbud eller i gravferd. Aller oftest det siste. Sorgen etter et selvmord har mye ekstra bagasje, og det siste jeg ønsker oppe i det hele, er å legge ytterligere sten til byrden. Svært bevisst er jeg også på at kirken og samfunnet for øvrig i tidligere tider jo nettopp har lagt sten til byrden ved å fordømme selvmordet og se på det som en kriminell handling (først i 1897 ble det formelle forbudet mot jordpåkastelse av selvmordere uttrykkelig opphevet i Norge).

At synet på selvmordet har forandret seg, både i samfunnet og i kirken, er sikkert. Og ingen vil tilbake til en tid hvor selvmord skulle gjemmes vekk som en skammelig hemmelighet i familiers liv. Av den grunn ønskes større åpenhet velkommen på dette område. Og det kan synes som det er større åpenhet om selvmord nå enn før. I dødsannonsene virker det som ”valgte å forlate oss” er blitt en slags standardformulering for å signalisere at vedkommende tok sitt eget liv, selv om ordet ”valg” for enkelte pårørende kan oppleves misvisende. For hvor mye velger man egentlig? Hvis verden plutselig oppleves bare forferdelig?

Pressen har en Vær Varsom-plakat som blant annet gjelder nettopp omtale av selvmord. Grunnen til denne forsiktigheten er selvmordets smitteeffekt. Derfor omtales sjelden detaljer ved selvmord, ofte brukes heller ikke ordet. ”Personlige tragedier” kan vi imidlertid ofte lese om, og mange av oss oversetter vel i hodet og tenker at det for så vidt like godt kunne stå selvmord.

Den siste tiden har både kjente og mindre kjente personer stått fram i media med sine fortellinger, som overlevende etter selvmordsforsøk. Dette er sterke fortellinger med et klart sikte, å forebygge flere selvmord. En slik åpenhet er av det gode, og i den grad vi kan, skal vi fremelske en slik åpenhet også i våre nærmiljø. Å være med å peke på håpet for framtiden og at det finnes veier og mennesker som kan hjelpe en med det som er vondt, kan jo ikke være kirken fremmed.

Pressens åpenhet rundt et selvmord som faktisk har funnet sted, er imidlertid noe mindre. For her gjelder fortsatt den vanskelige balansegangen mellom åpenhet om det som har skjedd, og faren for at flere gjennom beskrivelsene av selvmordet selv skal finne at dette er en god løsning.

I boka ”Alt må vike for natten” av Delphine de Vigan skriver også hun om sin mor som tok sitt eget liv. Her er også en datter som leter etter hvorfor moren gjorde som hun gjorde. Og etter over 300 siders mulige forklaringer avslutter hun boka slik: ”I dag leter jeg ikke lenger, jeg har slått meg til ro… Hun (moren) visste og følte at sykdommen til slutt ville vinne, hun hadde smerter, hun var sliten. Etter alle kampene hun hadde kjempet i sitt liv, hadde hun ikke krefter igjen til å føre denne. Lucile (moren) døde sekstien år gammel, før hun ble en gammel dame. Lucile døde som hun ønsket: levende. I dag makter jeg å beundre henne for motet.”

På tysk kan selvmord kalles Freitod, og på engelsk brukes også begrepet voluntary death. Og mens man på norsk har en diskusjon om ordet selvmord er for negativt (Skulle vi heller si selvdrap?), så gir jo begreper som frihet og frivillighet assosiasjoner til noe veldig positivt, gjør det ikke det? – på samme måte som avslutningen i boka av Delphine de Vigan framstiller selvmordet som noe vi ikke bare skal respektere avdøde for, men endog beundre.

I møte med pårørende etter selvmord leter vi også i kirkens rom etter de gode ordene, og det er mange ganger vanskelig å finne dem. Hvordan gi rom for alle følelsene i nettopp denne sorgen? Hvor åpen skal vi være om det som har skjedd, og er all åpenhet her bra? Og kan vi i vår iver etter ikke å fordømme, og å bøte på en mørk fortid, slumpe til å beskrive selvmord som noe både svært forståelig, ja, kanskje til og med modig? Eller hvordan responderer vi når vi møter spørsmål fra de etterlatte om vi ikke kan la det komme fram i gravferden at de på alle måter respekterer avdødes valg?
Kanskje kunne vi trengt … ord som hjelper oss å leve med det vi ikke forstår, de virkelig vonde mysteriene?

Liturgien vi bruker i gravferd er jo den samme uansett omstendigheter rundt dødsfallet (med unntak av barns gravferd). Kanskje kunne vi trengt noen mer finmaskede ord her, i forbindelse med for eksempel selvmordet? – ord som fremmer liv og håp i en vanskelig situasjon, som er åpne nok og sanne nok til å ivareta både den som er død, og dem som er igjen, ord som hjelper oss å leve med det vi ikke forstår, de virkelig vonde mysteriene.

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 18/2014:

Artikler og innlegg

          Eyolf Berg: Sjelesorgkonferansen for hørselshemmede 2014

          Øivind Benestad: Kjønnsnøytral ekteskapsteologi – hvorfor ikke?

          Espen Ottosen: Autoritært om teologisk forskning

Søndagsteksten

          1. søndag i adventstiden: Luk 4,16–22a

          2. søndag i adventstiden: 1 Kor 15,50–57

          3. søndag i adventstiden: Luk 3,7–18

          4. søndag i adventstiden: Luk 1,39–45

Fra bispedømmene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no