Tydeligere skille mellom stat og kirke (LK 19/14)

Tydeligere skille mellom stat og kirke (LK 19/14)

I begynnelsen av september sendte Kulturdepartementet ut et høringsnotat med tittelen Staten og Den norske kirke – et tydelig skille. Fram til begynnelsen av november er notatet ute til høring hos en lang rekke instanser, herunder alle menighetsråd og fellesråd. På grunnlag av resultatene fra høringen vil departementet utarbeide et revidert forslag som vil bli oversendt Kirkemøtet for uttalelse i 2015. Notatet presenterer og begrunner forslag til endringer i kirkeloven, som skal bidra til å videreføre den prosess som ble satt i gang ved kirkeforliket på Stortinget i 2008, og som ble muliggjort ved grunnlovsendringene i 2012. Endringsforslagene kommer bl.a. som et svar på et vedtak på Kirkemøtet i 2013, der man ba om at det blir etablert et nasjonalt rettssubjekt for Den norske kirke, og at virksomhets- og arbeidsgiveransvaret for presteskapet overføres dette rettssubjektet (KM 05/13).

Ifølge Kirkemøtets vedtak skulle dette være første skritt for å etablere en fremtidig rettstilstand for Den norske kirke. Som et neste skritt ba man om at nåværende kirkelov blir erstattet med en kortfattet rammelov for Den norske kirke. Også denne målsetningen får tilslutning i departementets notat, bortsett fra at man tenker seg rammeloven innarbeidet som ledd i en ny lov om tros- og livssynssamfunn. I en slik lov bør ifølge departementet ”lovgivningen for Den norske kirke være av rammekarakter og avstemt med lovgivningen for andre tros- og livssynssamfunn” (høringsnotatet s 26). En slik løsning forutsetter at detaljerte bestemmelser om kirkens organisering i nåværende kirkelov oppheves, og at ”kirkens forvaltningsnivåer og -oppgaver, kirkens organer og deres innbyrdes myndighets- og ansvarsfordeling gjennomgås og fastlegges i en kirkeordning som Kirkemøtet gjør vedtak om” (s 26).

Selv om de endringer som nå foreslås, i sammenlikning framstår som forholdsvis små, er de likevel av stor prinsipiell betydning. Kirkelige organer blir ikke lenger en del av statsforvaltningen, og prester og ansatte i Kirkerådet og bispedømmerådene blir ikke lenger statstjenestemenn. For dem som i første omgang omfattes av endringene, kan de imidlertid oppleves mer betydningsfulle. Det framgår tydelig av høringsnotatet at departementet er opptatt av å skape så stor trygghet omkring virksomhetsoverdragelsen som mulig. Det er en klok holdning. I en situasjon der mange prester nærmer seg en alder der det er mulig å ta ut AFP eller gå av med pensjon, må en for all del unngå at mange takker for seg fordi det framstår for usikkert å bli med over til det nye rettssubjektet. Ikke minst understrekes det at det vil være mulig å opprettholde medlemskap i Statens pensjonskasse. I de forhandlinger som vil komme i forkant av virksomhetsoverdragelsen, vil prestenes fagforeninger utvilsomt sørge for at presteskapets interesser blir godt ivaretatt.

Notatet er også opptatt av å sikre presteskapets rolle gjennom å foreslå to nye lovbestemmelser som omhandler prester. Det ene er en bestemmelse om at hvert sokn skal være betjent av prest (i § 2), den andre en bestemmelse om at ”all prestetjeneste skal organiseres slik at prestene kan utføre sin tjeneste i samsvar med ordinasjonens forutsetninger og forpliktelser” (i § 34). Det kan virke paradoksalt at man i en reform som handler om å løse båndene mellom stat og kirke, foreslår å lovregulere forhold som tidligere ikke har vært lovregulert. Samtidig kan det virke klokt ut fra et kontinuitetshensyn og ut fra ønsket om å skape trygghet for at endringene ikke vil svekke betingelsene for prestetjenesten.

Selv om de endringene som nå foreslås, skal følges opp av en fase nummer to, er det likevel ikke til å komme fra at det som nå gjøres, også legger visse premisser for neste fase. Ikke minst gjelder det måten man definerer Den norske kirke som nasjonalt rettssubjekt. Siden soknene allerede er rettssubjekter, blir spørsmålet hvordan dere s forhold til det nye rettssubjektet blir – om de blir en del av det nye rettssubjektet, eller om de blir helt selvstendige i forhold til dette. I sitt forslag har departementet lagt vekt på at soknenes selvstendighet ikke skal svekkes, og de forstås derfor ikke som en del av det nye rettssubjektet. Dermed får navnet ”Den norske kirke” en dobbelt betydning som kan virke forvirrende, ved at det både betegner det nasjonale rettssubjektet og trossamfunnet Den norske kirke, som soknene er en del av. I sin høringsuttalelse har Kirkerådet foreslått en annen løsning på dette spørsmålet, der soknene inngår i rettssubjektet Den norske kirke, men uten at det gir nasjonale organer noen generell instruksjonsmyndighet overfor soknene. I forhold til en neste fase, der man ikke på samme måte kan lene seg på statens regulering av det interne kompetanseforholdet gjennom lovgivning, er antakelig det den mest bærekraftige løsning. Uansett er det viktig å finne løsninger som ivaretar både behovet f
Et av de mest overraskende trekkene ved høringsnotatet er de signaler det inneholder når det gjelder finansieringen av kirken.
or helhet og sammenheng i Den norske kirke og behovet for utstrakt selvstendighet for lokalmenighetene. Hvordan en slik avveining skal skje, er utvilsomt et område der vi kan forvente oss mye diskusjon og dragkamp i forbindelse med utarbeidelsen av en ny kirkeordning i neste fase.

Et av de mest overraskende trekkene ved høringsnotatet er de signaler det inneholder når det gjelder finansieringen av kirken. Noe overraskende foreslås det at departementet fortsatt bør ha ansvar for kirkelig inndeling og myndighet i saker som gjelder kirkebygg, selv om mye i praksis fortsatt vil være delegert til kirkelige organer. Begrunnelsen er at dette er saker som har nær sammenheng med det kommunale finansieringsansvaret for Den norske kirke. Siden det bare er staten som kan pålegge kommunene økonomisk ansvar, må slike saker fortsatt være et statlig ansvar. En slik løsning er kanskje akseptabel i denne fasen, men departementets argumentasjon er egnet til å så tvil om bærekraften i en fortsatt kommunal finansiering for den lokale kirke i en neste fase der staten ikke lenger skal opptre på kirkens vegne.

En positiv side ved høringsnotatet er at det kombinerer en vilje til fortsatt å støtte opp om Den norske kirke som folkekirke med vilje til å la kirken i større grad bli herre i eget hus.
Ved siden av dette mer indirekte signal varsler departementet også eksplisitt at nye finansieringsløsninger vil bli vurdert i neste fase: ”En rammelovgivning for Den norske kirke vil også reise spørsmålet om en omlegging av dagens finansieringsordninger for kirken, slik at kirken på det økonomiske området blir mer fristilt og selvstendig. Departementet antar at en omlegging for eksempel i retning av medlemsfinansiering i en eller annen form da vil være naturlig å vurdere” (s 26). Det er et signal om at også kirken i større grad bør tematisere finansieringsspørsmålet og ikke bare forutsette at alt blir som det har vært. Det er neppe til å komme fra at det er en sammenheng mellom juridisk og økonomisk selvstendighet.

En positiv side ved høringsnotatet er at det kombinerer en vilje til fortsatt å støtte opp om Den norske kirke som folkekirke med vilje til å la kirken i større grad bli herre i eget hus. Det gir kirkelige organer et betydelig handlingsrom, men også et stort ansvar for hvordan man utnytter dette handlingsrommet.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 19/2014:

Artikler og innlegg

         Per Walle: Talespråkløse døve?

         Helge Unneland: Johanneskretsen

         Knut Alfsvåg: Teologifaget og forskningens frihet

         Jan-Olav Henriksen: Ottosen forstår ikke alvoret

Søndagsteksten

         Julaften: Luk 2,1–20

         Julenatt/ottesang: Matt 1,18–25

         Juledag: Joh 1,1–14

Fra bispedømmene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no