Gudstjenestereformen – så langt (LK 22/14)

Gudstjenestereformen – så langt (LK 22/14)

”Jammen, jeg gikk jo ut i fra at dere brukte den vanlige musikken!” Organistvikaren ser ganske fortvilet ut; hjerteskjærende ung er hun også, og har altså gått ut fra at vi bruker den vanlige musikken under gudstjenesten her – den musikken hun har noter til, og som hun kan. Men det gjør vi altså ikke. Vi har nemlig byttet all musikk, og den musikken vi har valgt, den står ikke en gang i kjempepermen fra Kirkerådet. Så hvor er notene? Og hvem har ikke gjort jobben sin og fortalt henne hva hun skal spille? Usikkerheten sprer seg, og notene er ingen steder å finne…

Hersens gudstjenestereform! tenker jeg mens jeg prøver alt jeg kan for å skjule min irritasjon for den noteløse mens jeg sier: ”Det er ingenting som heter vanlig musikk i denne kirken lenger. Husk på det; du må aldri gå ut fra at noe er vanlig.” Og gudstjenesten gikk på et vis, selv om de aller mest involverte her også var de mest utrygge.

Det har vært noen sånne hersens gudstjenestereform-øyeblikk i løpet av de siste årene. Det har vært klagebrev etter julegudstjenesten og hjertesukk fra faste kirkegjengere, om alt det nye, alt det som er blitt forandret, om å være hjemløs og rådløs i egen kirke.

Sånn gjør vi det her, og vi gjør det sammen…

Og så har det vært andre øyeblikk, øyeblikk av oppdagelse: Plutselig tenkte vi liturgi sammen. Eller øyeblikk av stolthet: Sånn gjør vi det her, og vi gjør det sammen – og det er sannelig ikke dårlig.

To år har gått siden implementeringen, advent 2012, og vi har fått inn tre forskjellige fortellinger om hvordan gudstjenestereformen har landet, så langt, tre forskjellige steder.

Én artikkel er fra lokalplanet, Karoline Faber, kapellan i Tangen menighet i Drammen har skrevet om hvordan de har jobbet med reformen her, og hvilke gevinster hun ser av dette arbeidet.

Kristin Moen Saxegaard er prost på Ringerike, og hun forteller om gjennomføringen av gudstjenestereformen i Ringerike prosti, hva det har kostet, og hva det har gitt.

Kanskje er det ennå uoppdagede skatter for nettopp vår menighet i det videre gudstjenestearbeidet?

Så har universitetslektor Hallvard Olavson Mosdøl og førsteamanuensis ved ATH, Anne Haugland Balsnes, gitt oss noen tall og hovedtendenser fra rapporten Noe falt i god jord – gudstjenestereformen sett fra menighetsnivå. De peker på både utfordringer og hva man kan vinne på reformen. – Spennende lesning – for vi skal jo videre. Og kanskje er det ennå uoppdagede skatter for nettopp vår menighet i det videre gudstjenestearbeidet?

Selv om alle tre peker på den erfaringen en del sitter med etter disse første årene, nemlig at det var veldig mye arbeid for veldig lite forandring (eller gevinst…), er det allikevel mer å si. Noen erfaringer og hovedtendenser handler om det som har kostet eller bare ikke er blitt noe bra. Noen erfaringer og hovedtendenser handler om hva man har vunnet, eller hvilke gode muligheter man ser. For å bli klokere trenger vi å ta inn begge disse aspektene.

God lesning!

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 22/2014:

Artikler og innlegg

          Karoline Faber: Gudstjenestereformen i Tangen, Drammen

          Kristin Moen Saxegaard: Gudstjenestereform i små menigheter

          Hallvard Olavson Mosdøl og Anne Haugland Balsnes: ”La oss få beholde høymessen som en puls”

          Øystein Flø: Utvidet syndsbekjennelse på Bots- og bønnedag

          Espen Ottosen: Henriksens forsiktige tilbaketog – en sluttreplikk

Søndagsteksten

          4. søndag i åpenbaringstiden: Joh 9,1–7.35b–38

          Såmannssøndag: Mark 4,26–34

          Kyndelsmesse: Luk 2,22–40

Fra bispedømmene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no