Kateketer og sakramentsforvaltning (LK 2/15)

Kateketer og sakramentsforvaltning (LK 2/15)

Vi har i de senere årene opplevd en gledelig fornyelse i betydningen av nattverden i Den norske kirke. Mens nattverd tidligere ble feiret bare noen utvalgte søndager, feires i dag flere og flere gudstjenester med nattverd. Mens nattverden tidligere var forbeholdt dem som var konfirmert, opererer Den norske kirke i dag ikke med noen aldersgrense. Nattverden er for alle døpte, også barna. En konsekvens av dette er at nattverd også er blitt en naturlig del av familiegudstjenester og av ulike arrangement i trosopplæringssammenheng.

Denne utviklingen skaper også noen praktiske utfordringer, bl.a. når det gjelder mangel på nattverdforvaltere. I vår kirke har nattverden normalt vært en oppgave for presten, men jo flere sammenhenger man feirer nattverd i, desto oftere vil det skje at man får problemer med å stille med en prest. Et velkjent eksempel er konfirmantleiren, der kateketen og konfirmantene har dradd til et leirsted langt av gårde, og der det passer dårlig for soknepresten å komme innom når man hadde planlagt gudstjeneste.

På denne bakgrunn er det ikke merkelig at spørsmålet om sakramentsforvaltning har kommet opp i forbindelse med saken om ”Undervisningstjenesten i Den norske kirke”, en sak som kommer opp på Kirkemøtet i april. Ikke minst kateketene selv har argumentert for at de bør få adgang til å forvalte sakramentene når det skjer innen rammen av kirkens undervisningstjeneste. Ved siden av nattverd ved arrangementer som inngår i trosopplæringstiltak, kan det dreie seg om dåp av unge som kateketen har hatt ansvar for i trosopplæringen. I høringen til Kirkerådets dokument til undervisningstjenesten støttet flere instanser en oppmykning på dette punktet. Andre har gått imot en slik endring og ment at det vil skape uklarhet om at sakramentsforvaltningen er prestetjenestens ansvar.

En slik ordning vil i tilfelle kreve en endring av dagens regelverk der det rett og slett heter: ”Kateketens tjeneste omfatter ikke forvaltning av sakramentene” (Retningslinjer for kateketens og diakonens gudstjenestelige funksjoner, pkt. 2.1.3). I de samme retningslinjene er imidlertid diakonene gitt en generell adgang til å forrette nattverd i forbindelse med soknebud (3.2.1).

Dette er ikke bare et spørsmål om å finne praktiske løsninger, men et tema med tunge teologiske elementer.

Dette er ikke bare et spørsmål om å finne praktiske løsninger, men et tema med tunge teologiske elementer, når det gjelder både sakramentsteologi og tjenesteteologi/embetsteologi. For noen kirkelige tradisjoner som den ortodokse og katolske er nattverdfeiring forvaltet av andre enn en prest utenkelig. For at nattverden skal være gyldig nattverd, må den utføres av en ordinert prest. Selv om man oppfatter diakontjenesten som en del av kirkens embetsstruktur, er nattverd ved diakoner like utenkelig.

I den lutherske lære om alle troendes prestedømme lå et oppgjør med en slik tenkning. Den egentlige ordinasjon er dåpen, og nattverdens gyldighet avhenger ikke av den som forvalter den, men av Kristi ord og befaling. At dette er noe alle døpte kan gjøre, betyr likevel ikke at alle skal eller bør gjøre det. Av hensyn til god kirkelig orden overlates forkynnelse og sakramentsforvaltning til innviede personer som gjør det på alles vegne. Dette har fått sitt klassiske uttrykk i Confessio Augustana XIV: ”Om kirkeordningen lærer de at ingen bør lære offentlig eller forvalte sakramentene uten at han er rettelig kalt.”.

CA XIV ble lenge brukt som et argument mot lekmannsforkynnelse. For ikke å bryte med bekjennelsen, formulerte som kjent Gisle Johnson tanken om ”nødsprinsippet” for likevel å finne en åpning for at andre enn prester kunne forkynne. Både nødsprinsippet og den restriktive lesningen av CA XIV ble imidlertid raskt oppgitt, og i dag er det ingen som vil hevde at forkynnelse skulle være forbeholdt prester. Det hindrer likevel ikke at den offentlige forkynnelse fortsatt er en hovedoppgave for prester, og at prekenen i hovedgudstjenesten som regel holdes av en prest.

På tross av praktisering av såkalt fri nattverd i deler av lekmannsbevegelsen fikk man ikke noe tilsvarende frislipp for sakramentsforvaltningen som for forkynnelsen. Men til forskjell fra mange andre lutherske kirker (f.eks. den svenske) har Den norske kirke åpnet opp for sakramentsforvaltning ved lekfolk, bare det skjer med fullmakt fra biskopen. I dag er dette hjemlet i Tjenesteordning for biskop § 10 der det heter: ”Biskopen kan gi egnede lekfolk som på ansvar og under tilsyn av prest utfører assisterende tjeneste under tjenestefrihet eller ledighet i en prestestilling, fullmakt til å forrette forordnede gudstjenester, dåp, nattverd og gravferd.” Tilsvarende adgang kan også gis teologistudenter.

Når kateketer ut fra denne bestemmelsen er blitt gitt fullmakt til sakramentsforvaltning, har det vært som ”lekfolk”, ikke ut fra sin vigsling til kateketer. I en uttalelse til saken om undervisningstjenesten (BM 32/14) hevder Bispemøtet at det er bare er presten som gjennom sin vigsling har fått ansvaret sakramentsforvaltningen, mens kateket og diakon er vigslet til tjenester med sitt eget særpreg som ikke inkluderer sakramentsforvaltning.

At sakramentsforvaltning hører med til prestetjenestens særskilte ansvar, betyr likevel ikke at det er utelukket at andre enn presten forvalter sakramentene når det ikke er prest tilgjengelig. Praksisen med å gi fullmakt til ”egnede lekfolk” viser at det både er et behov for dette, og at det er relativt ukontroversielt. Spørsmålet er imidlertid om det å bruke denne hjemmelen er tilstrekkelig for å møte de behovene jeg pekte på innledningsvis. Å gi kateketen fullmakt til å forrette nattverd på konfirmantleir faller vel dessuten utenfor en bokstavelig tolkning av den hjemmelen som er gitt i biskopenes tjenesteordning (”under tjenestefrihet eller ledighet”).

At fullmaktsbestemmelsen ikke er tilstrekkelig, har man for diakonenes del tatt konsekvensen av ved å innføre en generell adgang til å forrette nattverd ved soknebud. Denne adgangen må ikke oppfattes som et uttrykk for at diakontjenesten i seg selv er en sakramentsforvaltende tjeneste, men at det av hensyn til det diakonale oppdraget har vært nødvendig å finne en egnet løsning. Adgangen må ikke forstås som noe som springer ut av vigslingen i seg selv, men nærmest som en ”permanent fullmakt” som kirken har valgt å gi diakonene gjennom en egen bestemmelse.

Et liknende resonnement er det mulig å gjøre også for kateketene, altså at det av hensyn til det primæroppdrag som ligger i vigslingen – ansvaret for undervisningstjenesten – er hensiktsmessig å gi en ”permanent fullmakt” til sakramentsforvaltning i visse situasjoner og på visse premisser. Samtidig er det viktig ikke å la en slik adgang være så generell at det blir en uklar grense mellom prestetjeneste og katekettjeneste på dette området.

Sakramentene tilhører verken presten eller kateketen, men menigheten.

Det er uansett viktig at spørsmålet om sakramentsforvaltning ikke blir noe tema for kirkelig profesjonskamp. Sakramentene tilhører verken presten eller kateketen, men menigheten. I en luthersk kirke gjelder det å finne fram til ordninger som sikrer tilgangen til sakramentene, samtidig som det skjer med orden og på fellesskapets vegne.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 1/2015:

Artikler og innlegg

         Olav Rune Ekeland Bastrup: Vi og de fredløse

         Hans Neuhold: Uhørt?

         Stein Rune Ottesen: Hvem ber for fangene?

         Karl Frode Hilton: Troens opplevelser under et besøk i det hellige land

Bokmeldinger

          Andy Root: Christopraxis – A Practical Theology of the Cross

Søndagsteksten

         Askeonsdag: Matt 12,38–42

         1. søndag i fastetiden: Matt 16,21–23

         2. søndag i fastetiden: Luk 7,36–50

Fra bispedømmene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no