Aksent – ikke dialekt (LK 5/15)

Aksent – ikke dialekt (LK 5/15)

Evangeliet er både universelt og kontekstuelt. Eller sagt på en annen måte: Evangeliet kjenner ingen landegrenser eller språkgrenser, men det er samtidig avhengig av tid og sted og begripelige ord. Det har de siste årtiene vært en betydelig bevegelse i retning av å betone den kontekstuelle siden ved kirkens tilstedeværelse og oppdrag, slik at kirkens kultur og språk har nærmet seg den stedlige kultur og språk. Allerede på 30-tallet malte Henrik Sørensen sin nordiske Kristus, slik vi finner ham i altertavler i Lillestrøm og Notodden. På 90-tallet var ”kristendom på norsk” et viktig begrep og en faglig term innen kontekstuell teologi. Menigheter og bispedømmer har bevisstgjort sin egen spesielle arv, og lokale kirkespill dukker opp på hvert nes. Et betydelig arbeid er blitt gjort for å gi de samiske språk et større tilfang av salmer og liturgisk materiale. Kanskje går det an å si at vi med møysommelig arbeid har nærmet oss pinsedagens under: ”En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt.” (Apg 2,6)

Kirken vår har måttet spisse ørene, og kirken vår er blitt rikere..

Hva så når en fremmedartet stemme lyder i kirkerommet, en stemme som knapt kan karakteriseres som dialekt, men mer som aksent? Den norske kirke har i løpet av 30 år fått et betydelig tilfang av utenlandske prester. Flertallet av disse kan ikke bruke sitt morsmål i formidlingen av evangeliet, men har av nødvendighet måttet nærme seg et fremmed språk, slik som misjonærene har måttet gjøre det i generasjoner. Fra andre kanten har norske menigheter måttet skjerpe sansene: Må jeg anstrenge meg for å forstå min egen prest? Forstår jeg henne godt nok? På sett og vis er dette en urinnstilling i den verdensvide kirke. Det meste er kommet til oss utenfra. Frelsen kommer fra jødene. For alle oss som ikke er jøder, er frelsen blitt oversatt og tilegnet, og først gjennom århundrer opptatt i språket og kulturen. Nå kommer det igjen stemmer utenfra, med aksent fra Island og Etiopia, Tyskland og Amerika. Kirken vår har måttet spisse ørene, og kirken vår er blitt rikere.

I dette nummeret av Luthersk Kirketidende har vi satt søkelyset på utenlandske presters tjeneste i Den norske kirke. Det faktum at antallet er økende, skyldes både kirkens rekrutteringsbehov og en generell sterkere flyt av arbeidskraft globalt. Alle som bidrar i samtalen, understreker den berikelse utenlandske prester er for Den norske kirke. Samtidig reises det spørsmål om både kommunikasjon og kompetansekrav. Det er i bispedømmene at gevinster og omkostninger ved tilsetting av utenlandske prester avveies. Som represen tant for arbeidsgiverne i bispedømmene har Bispemøtet iverksatt et arbeid med å tydeliggjøre de krav og prosedyrer som skal følges ved tilsetting. Den brosjyren som er under utarbeidelse, vil gjøre kompetansekravene tydeligere og sikre lik behandling av de utenlandske prestene som søker stillinger i Den norske kirke. Også utdanningsinstitusjonene blir involvert i disse prosessene, gjennom såkalte innpasningssaker.

Vi har også ønsket at de prestene det gjelder, selv skulle komme til orde. Det er svært interessant å lese de betraktningene som soknepresten i Sør-Fron og kapellanen i Skårer deler i sine bidrag. Hvordan har det vært å bli betrodd pastoralt lederansvar i De norske kirke?

God lesning!

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 5/2015:

Artikler og innlegg

          Øyvind Rise: Utenlandske prester – oppfølging og veiledning

          Erlend Woldseth: Prester til Norge

          Kristinn Olason: Islandsk prest i Den norske kirke

          Onesimus Jalata Nagari: Afrikaner og prest i Den norske kirke

Søndagsteksten

          Påskenatt/ottesang: Mark 16,1–8

          Påskedag: Matt 28,1–8

          Andre påskedag: Luk 24,36–45

Fra bispedømmene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 
 | Powered by i-tools.no