Politisk kirke? (LK 6/15)

Politisk kirke? (LK 6/15)

I hvilken grad skal kirken engasjere seg i politiske spørsmål? Hvor går grensen for hvor konkrete råd biskoper og andre kirkeledere kan gi når det gjelder omstridte spørsmål som oljeutvinning og asylpolitikk? Med jevne mellomrom blir slike spørsmål gjenstand for debatt, og denne gangen ble temaet til og med debattert på NRKs debattprogram i beste sendetid på TV. Bakgrunnen var bl.a. at en stortingsrepresentant bekjentgjorde at hun hadde meldt seg ut av Den norske kirke i protest mot uttalelser fra bispehold.

Spørsmålet om kirkens politiske rolle er like gammelt som kristendommen selv. Gjennom middelalderen var striden mellom pave og keiser et viktig element i Europas historie, noe som i Norge fikk sitt nedslag bl.a. gjennom kong Sverres konflikt med kirken. Ved reformasjonen ble kirkens rolle som selvstendig politisk aktør sterkt svekket i og med statskirkeordningen, der kongen ble kirkens overhode og biskoper og prester ble kongelige embetsmenn. Som en konsekvens av en stadig mer selvstendig rolle for kirken i forhold til staten får spørsmålet om kirkens politiske rolle ny betydning og aktualitet. Den noe sprikende debatten også internt i kirken peker på at dette er et spørsmål det bør samtales grundig om. Kanskje burde dette være en sak for Kirkemøtet om ikke så lenge.

Formen for kirkens politiske engasjement er et spørsmål som må bestemmes av kirken selv.

Et grunnleggende synspunkt bør i denne sammenheng være at formen for kirkens politiske engasjement er et spørsmål som må bestemmes av kirken selv. Når politikere som opplever seg rammet av kritikk fra kirken, ikke bare nøyer seg med å besvare kritikken, men også kritiserer det at kirken uttaler seg, er dette problematisk ut fra prinsippet om at staten ikke bør blande seg inn i kirkens indre forhold. Kirken bør ta det på stort alvor når noen melder seg ut, men når det dreier seg om personer i sentrale politiske posisjoner, er dette samtidig en form for maktbruk som er høyst problematisk. Både ut fra sin selvforståelse og ut fra religionsfrihetsprinsippet må kirken fastholde sin rett til selv å bestemme innhold og form for sitt politiske engasjement. Så får politikerne ta debatten om de spørsmål som dette engasjementet reiser, men slutte å så tvil om debattanters legitimitet når de hevder det de hevder – også når det gjelder biskoper.

At kirken må kunne uttale seg om hva man vil, betyr samtidig ikke at man skal uttale seg om hva som helst. Som det med rette er blitt påpekt i debatten, er kirken ikke noe politisk meningsfellesskap, men et fellesskap i tro, bygd på Guds nådehandling i dåpen. I kirken skal det være rom for ulike politiske holdninger og ulike meninger om mange spørsmål. Det er en styrke at kirkens medlemmer engasjerer seg som politikere for ulike politiske partier og til støtte for ulike politiske løsninger.

At kirken ikke er et politisk parti, betyr likevel ikke at kirken kan være nøytral i alle slags politiske spørsmål. En forståelse av kirkens oppdrag som gjør den nøytral i alle politiske spørsmål, er uttrykk for en uholdbar forståelse av det kristne evangeliet. En slik forståelse kom f.eks. til uttrykk da det NS-styrte kirkedepartementet i et rundskriv i 1941 påla prestene i sin forkynnelse å holde seg til det ”oppbyggelige og evighetsmessige”. Men evangeliet handler ikke bare om evigheten, men også om verden her og nå; ikke bare om sjelen, men også om kroppen; ikke bare om den enkelte, men også om fellesskapet mellom mennesker i samfunnet. I det kristne budskap konfronteres menneskelig synd og urettferdighet med Guds skapervilje. Kirken kan derfor ikke forkynne sitt budskap uten at det får politiske konsekvenser.

Når evangeliet likevel ikke er noe politisk program, er det fordi det er budskapet om den fullkomne rettferdighet Gud skaper når Guds rike kommer. I forhold til dette blir alle former for rettferdighet som kan skapes med politiske midler ufullkomne og kompromisspregede. En må derfor vokte seg for å framstille det slik at kirkens oppdrag kan løses med politiske midler. Som eskatologisk virkelighet må gudsriket ikke forveksles med en politisk utopi.

Samtidig har troen på det kommende gudsriket konsekvenser her og nå. Fordi riket alt er ”kommet nær” (Mark 1,15), kalles kirken til å vitne om riket, både i sitt liv og i sin forkynnelse. I mange tilfeller vil de politiske konsekvenser av kirkens vitnesbyrd være mer indirekte enn direkte. En forkynnelse av menneskets ukrenkelig het og skaperverkets hellighet innebærer likevel et stadig kritisk perspektiv på en realpolitikk som nødvendigvis må være preget av kompromisser og kortsiktige interesser.

Det er i denne sammenheng viktig at kirkens politiske engasjement er solid forankret i troen og evangeliet, og at denne forankringen alltid er tydelig. Dersom kirkeledere kaster seg inn i den politiske debatt uten at det er klart hvordan deres standpunkter springer ut av troen, er de blitt politiske aktører på linje med andre. Samtidig må de konkrete konsekvenser man mener å trekke av troen alltid gis en god begrunnelse, og man må gi rom for at andre troende kan trekke konklusjonene annerledes.

At man kan være uenig om de konsekvenser som trekkes, uttrykker at kirken er et fellesskap der alle ikke må mene det samme. Men skal man bare si det som alle er enige om, kan man ikke si særlig mye. Derfor må det være rom for å tale konkret, men også for å være uenig. I kirken trenger vi å utvikle en kultur som stimulerer til felles refleksjon og samtale. Det betyr også at autoriteten til det som blir hevdet ikke først og fremst henger på posisjonen til den som hevder det, men til hvor godt det er forankret i troen. Også uttalelser fra biskoper må kunne etterprøves og diskuteres, og uten at den som er uenig skal føle seg ekskludert fra det kirkelige fellesskapet.

Alt for ofte har kirken en tendens til å kreve handling fra andre uten å rette søkelyset på sin egen praksis.

Ofte fokuseres det i denne sammenheng på uttalelser og meningsytringer i politiske spørsmål. Men kirkens oppgave ligger ikke bare i å tale, men også å handle. Og handling taler som regel kraftigere enn ord. Alt for ofte har kirken en tendens til å kreve handling fra andre uten å rette søkelyset på sin egen praksis. F.eks. har kirken med rette talt imot et tiggerforbud og krevd tiltak for fattige tilreisende. Sam tidig har kirken i liten grad gjort noe for selv å hjelpe – bortsett fra der man er blitt støttet av offentlige midler. Trolig hadde kirkens engasjement både i denne og andre saker blitt enda mer troverdig og virkningsfullt dersom man i større grad hadde utfordret sin egen praksis. Kirkens politiske engasjement handler ikke bare om å kreve handling fra andre, men også om å vitne om evangeliet og gudsriket gjennom sine egne handlinger.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 6/2015:

Artikler og innlegg

         Tor B. Jørgensen: Utenlandske prester en ressurs og en utfording

         Dagfinn Bjerkestrand: Angående Den norske kirkes fremtidige ordning

         Sjelesorgsymposiet 2015: Sjelesorg på plass

         Bispemøtet: Utenlandske prester – brosjyre

Søndagsteksten

         2. søndag. i påsketiden: Joh 21,15–19

         3. søndag. i påsketiden: Joh 10,1–10

         4. søndag. i påsketiden: Jes 43,16–21

Fra bispedømmene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no